torsdag 11. oktober 2012

Eh... EFTA?

EFTA går stille i dørene, men er Alternativet med stor A.  



Få organisasjoner møtes med tilsvarende likegyldighet og/eller overbærende skuldertrekk som EFTA. Det virker som om det er bred enighet blant sentrale EU-motstandere, så vel som EU-tilhengere, at EFTA er lite mer enn en parentes. Snedig, i grunnen, for vi snakker tross alt om det som har vært, er og i overskuelig framtid vil være er Norges alternativ til EU-medlemskap. I dagens situasjon, med EU-krise og tiltakende "EØS-debatt" her til lands, vil jeg påstå at EFTA fortjener å bli tenkt på. Og skrevet om. Ikke minst fordi stadig flere synes å mene at vår samfunnsmodell med dagens tilknytningsform til EU er aldeles ubrukelig, og arbeider for oppsigelse eller reforhandling av EØS-avtalen.

EFTA (The European Free Trade Association) er de facto Norges organisasjonsmessige plattform i Europa, og består av fire land med ca. 13 millioner innbyggere: Norge, Sveits, Island og Liechtenstein. Selv om de fire EFTA-landene tidvis framkaller fniseanfall hos de som drømmer om større enheter, er EFTA globalt sett ingen lettvekter, men tvert imot en betydelig økonomisk aktør.

I den lekre, lille trykksaken "This is EFTA 2012", framgår følgende:
·       *  EFTA har samlet sett verdens 12. største brutto nasjonalprodukt
·       * EFTA er EUs 3.største handelspartner (mht. varehandel), med 11% av EUs utenrikshandel (USA og Kina som begge står for ca. 14%, og Russland og Japan 9% og 4%.
·       * EFTA er EUs nest største handelspartner (mht. tjenester), med 15% av EUs utenrikshandel (USA 26%, Kina, Russland og Japan ca. 4% hver).
·        * EFTA er verdens 11.største aktør mht. varehandel (2,5% av verdenshandelen, mens EU som den største står for 15,8%)
·        * EFTA er verdens 7.største mht. tjenester (3,7% av verdenshandelen, mens EU som den største står for 23,2%).

I februar 2011 ble prosjektet "Alternativer til dagens EØS-avtale" etablert av blant andre Natur & Ungdom, Fellesforbundet, Nei til EU og Fagforbundet. Målet var å supplere den såkalte Europautredningen fra Sejersted-utvalget, som på sin side konkluderte med at Norge var 75 prosent med i EU, et tall daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sablet ned allerede dag 1. I Alternativ-prosjektets alternative rapport vies EFTA en hel del oppmerksomhet. Utrederne peker på Alternativ nummer 8: "En regional handelsavtale mellom et samlet EFTA og EU burde være et svært aktuelt alternativ" (til EØS), som har "flere fordeler".

En viktig forskjell mellom EFTA og EU er graden av handlefrihet. Mens hvert enkelt EFTA-land fører nasjonal handelspolitikk og på øvrige politikkområder har betydelig grad av handlefrihet, etablerer EU felles politikk på et stadig økende antall saksfelt. Mens EU nær sagt er "overalt", går EFTA stille i dørene og kjemper ikke akkurat for "hearts and minds" til innbyggerne. Selv for et trenet øye var EFTAs 50-årsjubileum i 2010 knapt til å oppdage. Bortsett fra stempel på eggekartonger og landbruksprodukter opererer EFTA i hovedsak under radaren til folk flest.

Noen vil mene EFTA for Norge framstår som Et Fint, Trygt Alternativ grunnet iboende fleksibilitet og mekanismer som i over femti år har vist seg robuste, tross omfattende endringer i Europa. Spådommene om EFTA på vei til historiens skraphaug har ikke helt slått til. I 2004 uttalte Eivind Reiten, daværende generaldirektør i Norsk Hydro, at "utvidelsen som nå skjer [av EU], og marginaliseringen av det gamle EFTA, gjør det vanskeligere og vanskeligere å forsvare å stå utenfor EU." Vel. Det har i hvert fall gått forholdsvis greit til nå.


Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen torsdag 10.oktober 2012, i "Fokus"-spalten som jeg skriver for en gang i måneden. 

Den ble signert med Jo Stein Moen, bystyrerepresentant i Trondheim

torsdag 6. september 2012

Real og ideal


I virkelighetens verden er det ikke noe kjære mor, nei.

Den fine linjen mellom real- og idealpolitikk har i lang tid fascinert meg. Hva er politisk ønskelig og hva er politisk mulig? Min teori er at balansegangen er særlig krevende når venstresiden styrer. 

Makroperspektivet: I 1937-38 sympatiserte Arbeiderpartiregjeringen sterkt med den folkevalgte, venstreorienterte regjeringen i Spania, i ferd med å bukke under for angrepet fra general Francos opprørshær, støttet av Adolf Hitler og Benito Mussolini. Samtidig var det viktig å sikre norske økonomiske interesser og fortsatt regjeringsmakt. Parallelt med innsamlingsaksjoner og flammende taler om kampen mot fascismen, innførte man en lov som gjorde det ulovlig å la seg verve til De internasjonale brigader, mens handelssamarbeidet med Franco-Spania ble formalisert. Realpolitikken seiret over idealpolitikken. 

Mikroperspektivet: Et ferskt, utålmodig bystyremedlem i Trondheim reagerer på noe som ikke er bra nok i skolen, og sender mail oppover i systemet for å finne en kjapp løsning. Svaret fra partiets folk i Rådhuset: "Vi bør i hvert fall ikke fatte vedtak som vi ikke aner prislappen på". Realpolitikken seirer. Slik er det, og slik må det kanskje være.

Da jeg våren 2000, 28 år gammel og med tolv aktive år i AUF bak meg, ble del av politisk ledelse i Miljøverndepartementet, fikk jeg en klar fornemmelse av forholdet mellom ideal- og realpolitikk. Da Dagbladet bød opp til dans, forsøkte jeg i mitt enfold å sette ord på akkurat det: "Det er litt mer realpolitikk, nå. Vi ble kastet rett inn i revidert nasjonalbudsjett, ikke noe kjære mor, nei. På et tidspunkt er det på tide å tre ut av ungdomspolitikken". 

Sitatet falt en ung SVer tungt for brystet. Muligens trigget av Dagbladets småfrekke overskrift, "Fremad makt!" - eller ingressen; "En eksklusiv klikk AUFere suste inn i maktens smørøye med Stoltenberg-regjeringen. De kaller seg fortsatt radikale, men det er langt fra Utøya til regjeringskvartalet" - sto kronikken "Innhentet av virkeligheten" på trykk 26.mai 2000, her i Klassekampens Fokus-spalte (den gang på side 3). Der fikk vi vårt pass påskrevet. "Hvor lenge er det igjen til AUFerne åpent sier at de bare later som de er radikale?", spurte den unge SVeren. Om undertegnede het det at "for noen år og ett slips tilbake var han AUF-aktivist i Sør-Trøndelag og tilsynelatende overbevist motstander av EU". Vedkommende skrev syrlig om "en liten hærskare med unge, fremadstormende" folk i regjeringssystemet, som "modig har stått fram for å bekjenne hvor vanskelig det er å holde prinsippene rene når du er nødt til å forholde deg til virkeligheten." Vel, det ér faktisk ikke så lett å kombinere real- og idealpolitikk.

Jeg har en snikende mistanke om at SV nå merker dette hver eneste dag, med folk i sentrale posisjoner i opptil flere regjeringskontorer. De har sittet der lenge. Innhentet av virkeligheten kan vi alle bli. I mai 2000 skrev den unge SVeren i Klassekampen at AUFerne i regjeringssystemet "blir ansvarlige for det de vil forandre", og la til at "deres oppgave aldri vil bli å forandre, bare å administrere". Tolv år senere leder han selv regjeringspartiet SV.

Kanskje er det nettopp i spennet mellom real- og idealpolitikk, mellom administrasjon og forandring, man finner SVs hovedutfordring? Partiets velgere, i hvert fall de jeg kjenner, er mer opptatt av å forandre enn å administrere. Forhåpentligvis finner SV balansen i god tid før valget neste år, i samspill med gode regjeringspartnere. Nøkkelen kan ligge i Ingebrigt Steen Jensens tips til venstresiden i en valgkamp for noen år siden (da de borgerlige forøvrig overtok makta): "Gi oss noe å tro på".

Artikkelen står på side 2 i Klassekampen torsdag 6.september 2012 

tirsdag 7. august 2012

Om AUF, Wiehe, Utøyadagen og kritikk


Eirik Løkke i den høyreorienterte tenketanken Civita angriper 2.august min angivelig "substansløse" artikkel om AUF, Utøya 22.juli 2012 og Mikael Wiehe, under overskriften "Spøkelser på høylys dag". At han er rystet over min påstått "manglende adressering av Wiehes hatefulle ytringer", og at jeg "overser fullstendig" en sangtekst det vises til, vitner om at han ikke kan ha lest artikkelen han kritiserer særlig grundig. 

Da jeg skrev at "Ordene minner oss om at det i disse tider påligger alle et ansvar for å unngå hatefull, negativ retorikk", var det ikke bare adressert til Løkkes meningsfelle, lektor Steffenak, som 27.juli skrev at Wiehe sprer "leninistisk hat" og sammenliknet ham med massemorderen Berija. I "alle", Løkke, finnes både du og jeg, Wiehe og alle andre som deltar i samfunnsdebatten. På Twitter skriver Løkke at Wiehe er "tilhenger av vold og diktatur". Jøss.  

Noen av oss håper fremdeles at angrepet på regjeringskvartalet og AUF 22.juli vil gjøre debattklimaet litt mildere og fordrive hatefull, negativ retorikk fra spalter og skjerm. At Civita gjentar samme vers fra samme sangtekst som Steffenak for liksom å understreke deres felles poeng gjør lite inntrykk. Som dem synes jeg teksten ikke er god, en av de minst gode av flere hundre fine tekster Wiehe har skrevet siden 1970-tallet. Da han gjestet Utøya 22.juli i år sang han to av dem på en måte som rørte oss som var på øya den dagen: "Valet", en advarsel mot høyreekstremisme og fascismens framvekst, og "En sång till modet", en hyllest til de som engasjerer seg mot urettferdighet. Begge har fått ny relevans det siste året. 

Steffenak følger 3.august opp med ny kronikk; "AUFs venn", der han mer direkte konfronterer AUF, som han mener "henger fast i sadisten Che og fellow traveller Mikael Wiehe". Påny florerer merkelappene. 

Amnesty International kritiseres også, på bakgrunn av at da Amnesty i fjor fylte 50 år, var Wiehe invitert artist på jubileumsarrangementet i Stockholm. At fredsprisvinner Amnesty bruker Wiehe på en slik dag er en indikasjon på at brennemerkingen av ham som "hatefull" "voldsromantiker" som "oppfordrer til vold" er lite mer enn negativ politisk kampanje. At Steffenak og Civita velger å bruke AUFs minnemarkering etter terrorangrepet på Utøya 22.juli til den slags er forøvrig nokså spesielt. 


Av Jo Stein Moen, Utøyaveteran


Innlegget sto på trykk i papirversjonen av Dagbladet tirsdag 7.august 2012 og var signert med navn og "Utøyaveteran". I avisen sto det dessverre, grunnet en feil fra avisas side: "Jo Stein Moen. Tekst".  

Overskriften i Dagbladet var "Minneseremoni og politikk". Opprinnelig, oversendt overskrift var "Substansløse spøkelser?".

tirsdag 31. juli 2012

Humanist, ikke voldsromantiker



Av Jo Stein Moen, Utøyaveteran

27.juli skriver lektor Einar Kristian Steffenak om Utøyadagen, minnesamlingen som fant sted i AUFs regi på Utøya 22.juli. Under overskriften "Voldsromantiker på Utøya" beskriver han "en liten bismak" da han fulgte arrangementet på TV. Etter først å ha kritisert en ung AUFer som på TV "snakket om helvetet på Utøya" fordi det hang et bilde av Che Guevara på veggen bak ham, tar Steffenak for seg den inviterte svenske artisten Mikael Wiehe. Med utgangspunkt i en av Wiehes skarpe tekster konstaterer Steffenak at den gamle radikaleren, omtalt som "museumsvokter og diktaturvenn", representerer "godt, gammeldags leninistisk hat" og er på linje med Stalins massemordere. En uttalelse fra 2007 om Cuba får også gjennomgå. Ordene minner oss om at det i disse tider påligger alle et ansvar for å unngå hatefull, negativ retorikk.
Hadde en ikke visst bedre skulle en tro den aldri hvilende tenketanken Civita lusket i buskene. Jeg kjenner ikke Steffenaks relasjon til nevnte høyreorienterte tenketank, men ser på deres hjemmeside flere henvisninger til ham. Fra en innledning på et Civita frokostmøte i 2008 er han sitert slik: "Han mente også at flertallet av lærernes venstreorienterte holdninger bidrar til påvirke grundigheten i undervisningen om kommunismens forbrytelser". Det stemmer sikkert at mange her i landet vet lite om herjingene til kommunistiske diktaturer. Slik mange har lite kjennskap til grusomhetene utført av det høyreautoritære Franco-diktaturet i Spania som varte til langt ut på 1970-tallet, og ifølge Amnesty Internationals siste landrapport medførte 114.000 "forsvinninger". Apropos Amnesty: 28.mai i fjor fylte verdens fremste forkjemper for menneskettigheter, fredsprisvinneren Amnesty International, 50 år. 50-årsdagen ble markert over hele verden, i Stockholm med et større jubileumsarrangement på Södra Teatern, der – ja, nettopp – Mikael Wiehe, opptrådte..

At AUF på sin viktigste og vanskeligste dag, Utøyadagen 2012, valgte å gjøre som Amnesty International i Sverige gjorde på sin 50-årsdag, nemlig å invitere humanisten Mikael Wiehe, er ikke vanskelig å forstå. Han har to ganger tidligere spilt for AUF, henholdsvis på et landsmøte og på Utøyaleiren i 2009. Det er selvsagt synd om Utøyadagen ga Steffenak "en liten bismak". Vi som satt i gressbakken på Utøya om formiddagen 22.juli 2012 opplevde et sterkt samhold, en verdig seremoni og en invitert artist som i tråd med de beste tradisjoner på Utøya, AUFs hjerte, sang to av sine beste - og for anledningen usedvanlig velvalgte sanger: "Valet" og "En sång till modet". Sanger som har betydd mye for mange av de som var på Utøya den skjebnesvangre dagen i fjor og mange av oss andre.
Artikkelen sto på trykk på Debatt-siden til Dagbladet 31.juli 2012 som reaksjon på følgende kronikk:
Referanser Civita:

onsdag 18. juli 2012

Aldri, aldri glemme



Lenge leve kollektiv hukommelse og det historiske minnet.


Hvert land har sitt nasjonale traume. Søndag denne uka markerer vi vårt eget, etter alt å dømme med stor grad av verdighet. I dag er det 76 år siden den spanske borgerkrigen brøt ut. Spanias traume. Neste uke er det 75 år siden en ung tyskfødt fotograf, kjent som Gerda Taro, ble drept av en stridsvogn ved Brunete nær Madrid. Sammen med kjæresten Robert Capa dokumenterte hun triumfer og tragedier i regjeringskontrollert område. De tok bilder for evigheten. Den vakre romanen Vente på Robert Capa av Susana Fortes (kom nylig på norsk) handler om akkurat dèt. For et par år siden dukket det opp en koffert i Mexico City med 4.500 (!) ukjente negativer fra Capa og Taros tid i Spania. (http://www.bazarforlag.no/tittel/vente-pa-robert-capa/6303).  "La Maleta Mexicana" (den meksikanske kofferten) er en ren skattkiste. (http://www.maletamexicana.com/spanish/)

Capa og Taro er også historien om minne og glemsel. Lenge trodde man Capa tok nesten alle bildene, men etter hvert er Gerda Taro kreditert flere av blinkskuddene fra 1936-37. Hennes navnesøster Gerda Grepp, norsk småbarnsmor, gjorde samtidig en formidabel innsats i det krigsherjede Spania. Hun skrev i Arbeiderbladet direkte fra frontlinjen i Madrid, Málaga og Bilbao. De to var på samme alder, hadde klare fysiske likhetstrekk og mistet livet med tre års mellomrom. Begge fikk sin velfortjente anerkjennelse lovlig sent. 

Robert Capa ble kjent som verdens fremste krigsfotograf, ikke minst grunnet bildene fra første linje i Spania og D-dagen i Normandie. Ved flere anledninger befant han seg på samme sted til samme tid som en annen fotograf, katalanske Agusti Centelles, tidvis omtalt som "Den spanske Capa". Den ene rapporterte fra krigen, den andre levde i den. Den ene reiste videre til nye oppdrag, den andre ble preget av krigen livet ut. På nyåret 1939, da krigen var tapt og Barcelona og Catalonia falt i Francostyrkenes hender, var Centelles en av mange hundre tusen som krysset grensepassene i Pyrinèene til fots. På fransk side ble han sammen med 16.000 landsmenn sendt til Bram, en nyopprettet konsentrasjonsleir. Begge fotograferte i Bram; Capa som gjest, Centelles som fange. Med seg i fangenskap hadde han en koffert, i likhet med den nå verdenskjente "Meksikanske kofferten" fylt til randen med negativer fra krigssonen. Sterkt svekket voktet Centelles sin koffert under det krevende fangeoppholdet som varte til september 1939. Da han slapp ut, gjemte han kofferten i et hus i den franske byen Carcassonne før han i 1944 vendte tilbake til hjemlandet. Der ventet flere års husarrest og yrkesforbud. I 1976, året etter diktator Francos død, reiste Agusti Centelles til Frankrike og hentet kofferten med sine enestående bilder.  

Uten sammenlikning med Capa/Taro og Centelles` kofferter, men likevel: I 2006, da Rolf Sæther og undertegnede jobbet med en bok om Norge og den spanske borgerkrigen, kom vi over en bag med tre gamle album på et loft på St. Hanshaugen. Den inneholdt 400 ukjente fotografier fra Spania 1937. En liten skatt. Bilder, mange av høy kvalitet, fra Madrids skyttergraver, av seierssikre regjeringstropper, nyopererte militssoldater, søte barn og blide skandinaver. Fotografen, doktor Gunnar Finsen, var en av de norske helsearbeiderne som for 75 år siden frivillig jobbet ved det svensk-norske krigssykehuset i Alcoy. Samlingen er for lengst overlevert Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek (http://www.arbark.no). Flere av bildene er utstilt i Alcoy og det jobbes med tilsvarende her hjemme. 

Det historiske minnet er uendelig viktig. Taro, Capa, Centelles, Grepp og Finsen bidro hver på sitt vis til at det for oss i dag er mulig å gjøre ordene i Inger Hagerups Spaniadikt til våre: Alltid, alltid huske – aldri, aldri glemme.


Teksten sto på trykk på side 2 i Klassekampen onsdag 18.juli 2012

fredag 15. juni 2012

Sangens kraft

En mann og hans gitar. På Utøya. Til forsvar for demokratiet.



Tirsdag 10.april sang min nærmeste familie og gode venner Barn av regnbuen høyt. Noen litt lattermilde fordi teksten føltes litt naiv og utdatert. Det var min 40-årsdag og et lyst hode hadde funnet fram sangheftet fra konfirmasjonen, der den sangen sto sentralt. Ti dager senere fikk den plutselig ny mening og bråkjekk overbærenhet ble erstattet av det dypeste alvor. Da omtalte terroristen i rettssal 250 Lillebjørn Nilsen som "en marxist som filtrerer kultursektoren" og sa at "pedagogiske sanger som «Barn av regnbuen» (…) brukes blant annet som hjernevask for norske elever". 26.april møttes tusener på Youngstorget, på torget i Trondheim og andre steder til massiv markering av sangens kraft og forsvar for demokratiet.

Den dagen kom jeg til å tenke på en spesiell musikkopplevelse som også har fått ny mening. En julidag i 2008 satt den aldrende svenske visesangeren Mikael Wiehe på en pinnestol på den slitne, røde scenen nederst i bakken på Utøya, omgitt av høyttalere og et enkelt lysanlegg, gitarstativ med plass for hans to gitarer og et gammelt trebord med Farris-flasker. I det naturlige amfiet foran ham presset noen hundre AUFere seg sammen under paraplyer og regntrekk i duskregnet. På første rad satt veteraner som husket tilbake til midten av 1990-tallet da hans gode venn og meningsfelle, Bjørn Afzelius, sang på den samme scenen. Samme konsept. En mann og hans gitar. Og sterke meninger. Slikt faller i god jord på Utøya.

I likhet med Afzelius sang Wiehe Valet. Alvoret og intensiteten i sangen som advarer kraftig mot fascismens framvekst og likegyldighet ga folk gåsehud. "Denna sång om det fascistiska ogräset har dessvärre inte förlorat i aktualitet. Men nu är det inte i Latinamerika utan i Europa som fascismen växer sig starkare", fortalte han som introduksjon. Veteranene kunne teksten utenat.

..I dag tar rasisterna en.
I morgon så tar dom kanske två.
Frankrike tog dom med storm.
Vem vet, när det är dej, dom ger sej på.


Vakna upp! Fatta mod!
Börja se dej omkring!
Bli inte en av dom, som bara står där se'n
och säger, att jag visste ingenting

Sin vane tro snakket Wiehe nesten like mye som han spilte og sang under konserten på Utøya. Han fortalte at han i 1999 var utsatt for et bombeattentat utført av radikale høyrekrefter da en bombe gikk av utenfor leiligheten hans i Malmø. Som reaksjon på angrepet etablerte han stiftelsen "Artister mot nazister". Til ungdommen på Utøya fortalte han at "Nynazistene forsøkte å slå meg i hjel. Det ga meg enda større engasjement til å bekjempe høyreekstremistene". Hitparaden fortsatte. I det publikum dro kjensel på de såre tonene i En sång till modet, gikk det et sukk gjennom bakken. Mange følte teksten på et vis handlet om dem, om engasjert ungdom. Om AUF. Få år tidligere sang han samme sang på AUFs landsmøte i Samfunnssalen.

Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång
Här är en sång till modet
en liten, enkel låt
Det kanske verkar meningslöst
Men jag sjunger den ändå

Helt til slutt, etter to-tre obligatoriske ekstranumre, spurte en opplagt Mikael Wiehe om noen hadde forslag til en siste sang. Høyt og tydelig ropte en av veteranene på første rad: Ska nya röster sjunga?! Et stort smil bredte seg over ansiktet til visesangeren fra Skåne. "Just den sången tänkte jag faktisk spela", svarte han i det mørket senket seg. Så lød det ut over bakken på Utøya:

Sångerna om frihet, om rättvisa och fred,
sångerna om folket, som aldrig kan slås ner,
sångerna om kärlek,
som aldrig kan förstummas,
ska nya röster sjunga,
ska nya röster sjunga..

[Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen onsdag 13.juni 2012.
Jeg jobber for tida med en bok om Utøyas historie sammen med Trond Giske på Gyldendal forlag; "Utøya - en biografi" der inntektene vil gå til drift av Utøya. Har du tips eller innspill, bilder eller noe du tror kan være av interesse, ikke nøl med å send en mail til josmoen@online.no]


HØR SANGENE SOM ER NEVNT I ARTIKKELEN:

Valet: http://www.youtube.com/watch?v=x90qFxfLbUA&feature=results_main&playnext=1&list=PL7A5B6ED42486FF45

En sång till modet: http://www.youtube.com/watch?v=t28oDzVhQw8

Ska nya röster sjunga: http://www.youtube.com/watch?v=1LitK0hcIIc

fredag 2. mars 2012

Fotball i kontrastenes land

[Artikkelen sto på trykk i fotballbladet JOSIMAR nr. 7, 2011 - like før seriestart i La Liga]




Mye er sagt og skrevet om Spania, dette fantastiske landet som er blitt nordmenns fremste feriemål. I 1942 skrev professor Salvador de Madariaga, kjent diplomat, forfatter og politiker i eksil følgende om hjemlandet:

“De naturgitte kontrastene er store i Spania, skilt fra resten av kontinentet av fjellkjeden Pyrinèene. Den iberiske halvøya reiser seg fra havet og ligger høyere enn noe annet europeisk land bortsett fra Sveits. Midt oppe på den sentrale høysletten, i landets geografiske sentrum, nesten 700 meter over havet, ligger hovedstaden Madrid. Øst og vest, nord og sør for høysletten, i dyp kontrast til dens ensformighet, finnes allslags landskap”.

Ifølge Salvador de Madariaga har “Norge ikke vakrere fjorder enn Galicia. Sveits har ikke mer imponerende fjelltopper enn de snødekte toppene i Asturias og Santander. De baskiske industriområdene kan bringe tankene til Glascow, mens trekledte åser i Navarra kan minne om tyske Schwarzwald. Ebro-elva med vekslende fruktbare oaser og tørre, rødlige klippeformasjoner er klassisk spansk natur. Elva renner ut i Catalonia, et Middelhavsområde til forveksling lik Italia og Hellas. Valencia og Murcia med sine støvete palmetrær og uttørkede elveleier er som Marokko, og i Andalucia kan tankene gå til Persia og ”Tusen og en natt”.”

Det er ikke bare spansk natur og geografi som er kontrastfylt. Det gjelder også innenrikspolitiske forhold, regionale og sosiale forhold, landets blodige historie og ikke minst spansk fotball.

Når Spanias nasjonalhymne spilles før fotballandslagets kamper er det ingen som synger. Ikke fordi de ikke kan teksten. Det er fordi det ikke finnes tekst. Nasjonalhymnen “Marcha Real” (den kongelige marsjen) ble innført av general Franco i 1942. Under tiårene med Franco-diktatur fantes riktignok en tekst, men den ble fjernet da demokratiet så dagens lys på slutten av 70-tallet. Siden den gang er det gjort flere forsøk på å lage en tekst som samler folket, noe som har mislyktes da det hevdes forslagene ikke gjenspeiler landets kulturelle mangfold i tilstrekkelig grad. Identitet er i deler av Spania knyttet til regionen og ikke nasjonen, og konfliktlinjen “Madridismo” / «Antimadrista” - de som elsker og de som ikke elsker hovedstaden og den spanske sentralmakten - er vel kjent. Særlig framtredende er skepsisen til Madrid i Baskerland og Catalonia, der sterke krefter ønsker økt selvstendighet, og ikke rent få ønsker total løsrivelse.

Ambisjoner og ambivalens

Dette landet uten nasjonalsang er i dag verdens beste fotballnasjon. Søndag 11.juli 2010 spilte Spania VM-finalen mot Nederland i VM-finalen i Johannesburg i Sør-Afrika. Jeg befant meg da i den katalanske hovedstaden Barcelona, og kunne ikke unngå å merke kombinasjonen av ambivalens og ambisjoner som preget byen og regionens forhold til landslaget. Sammenlignet med tidligere besøk var det påfallende mange spanske nasjonalflagg å se på byens balkonger. Men enda mer iøynefallende var de enda flere flaggene med fire røde striper på gul bakgrunn, det katalanske nasjonalflagget, kjent som “Senyera”.

I forkant av VM hadde lederen for de katalanske venstrenasjonalistene i Esquerra Republicana de Catalunya og lederen for det baskiske nasjonalistpartiet offentlig erklært sin manglende støtte til landslaget, mens president Jose Montilla i de katalanske selvstyremyndighetene (Generalitat de Catalunya) på sin side ga helhjertet støtte til landslaget og bruk av spanske flagg i tilknytning til finalen. Lokale myndigheter i Barcelona ga etter for massivt press og tillot slutt at en gigantisk storskjerm ble satt opp ved Plaça d'Espanya. Nærmere 100.000 mennesker samlet seg for å se finalen. Mange av de som deltok i feiringen av Spanias landslag hadde noen timer tidligere marsjert gjennom Barcelonas gater i protest mot Spania.

Lørdag 10.juli, dagen før VM-finalen i Johannesburg, var det ikke fotball som preget Catalonias nest største avis, El Periódico. Derimot dominerte det katalanske flagget hele avisens for- og bakside (!), samt overskriften “Ara és l`hora” (Tiden er inne). Avisen oppfordret til katalansk selvstendighet og oppfordret sine lesere til å delta i en massedemonstrasjon samme dag. Den dagen deltok mer enn en million katalanere i tidenes demonstrasjonstog gjennom Barcelona, en sterk manifestasjon av motstanden mot sentralmakten i Madrid.
Påfølgende dag vant spanjolene høyst fortjent 1-0 i en VM-finale som huskes særlig for nederlendernes grisespill. Alle jeg snakket med i Barcelona finaledagen - og i ettertid - understreket stolt følgende: Ikke mindre enn syv av de elleve som startet VM-finalen tilhørte FC Barcelona (Puyol, Piquè, Busquets, Pedro, Xavi, målscorer Iniesta og Villa - som riktignok nettopp hadde signert kontrakt). Villareal-spilleren Capdevila var også katalaner, mens kun tre i startelleveren kom fra Real Madrid (Casillas, Ramos og Alonso). I Catalonia underslår man ikke akkurat at Spanias spillestil var sterkt influert av Barcelona og at samtlige av landslagets målscorere i turneringen tilhørte klubben.

Flaggets makt

Seierherrenes fly landet på Madrid lufthavn Barajas klokka 13.38 lokal tid mandag 12.juli. To spanske flagg stakk ut av vinduet til cockpit på flyet som var påmalt ordene 'Campeones' og 'Orgullosos de nuestra seleccion' (Stolt av vårt lag). Scenen som fulgte sier litt om de latente spenningene som preger dagens Spania. På den baskiske tavernaen i Gamlebyen der jeg inntok et herlig pinxtos-måltid mens jeg var en av mange som fulgte hjemkomsten på TV, var stemningen noe avventende idet flydøra åpnet og Iker Casillas, landslagskaptein og Real Madrid-keeper bar pokalen ut. Bak ham kom trener Vicente del Bosque, nylig utnevnt æresmedlem i Real Madrid. Kort tid senere kommer Xavi ut av flyet sammen med Barcelona-kaptein Carles Puyol. Over skuldrene har Xavi det katalanske flagget. Blid og stolt spaserer han to ned flytrappa i Madrid drapert i regionens eget flagg. En klokkeklar melding som ikke ble misforstått i hjembyen. Stillheten på tavernaen i Gamlebyen ble erstattet med jubel, og kampropet “Visca Catalunya! Visca Barcelona!”. Finaledagen hadde Xavi og Puyol gjort nøyaktig samme gest, vel vitende om at mange spanjoler opplevde det som en provokasjon. Etter at dommeren blåste av kampen og VM-seieren var i havn i Johannesburg hadde de to løpt en egen æresrunde med det katalanske flagget mellom seg.

Tilfeldig? På ingen måte. Det katalanske flagget som også pryder kapteinbindet til Barcelonas kaptein har en spesiell betydning, ikke minst fordi det i likhet med katalansk språk var forbudt under Franco-diktaturet. FC Barcelona var i årtier symbol på kampen mot Franco og er naturlig nok stolt av det i dag. Det kommer klart fram på Camp Nou Experience, det nye museet på stadion i Middelhavsbyen. Flagget Xavi og Puyol viftet med er blikkfang i den delen av museet som er viet VM-triumfen fra 2010, sammen med påminnelse om at 7 av 11 tilhørte klubben. I historieboka om Real Madrid, “The white storm” (2002) heter det at laget var general Francos “kjæledegge”, og klubben har en noe dunkel fortid, skjønt det finnes en hel del grove forenklinger knyttet til klubbens historie.

Da landslagsspillerne ble kjørt i buss gjennom Madrids brede gater 12.juli 2010 ble de hyllet av en million mennesker i et rød-gult hav med spanske flagg. Storavisen El País skrev at “ikke siden den spanske borgerkrigen har det vært så mange flagg i Madrids gater”. En annen Madrid-avis, El Mundo, kjent for sin kompromissløse motstand mot regionenes selvstendighetskamp, poengterte at mange katalanere “kom ut av skapet” som tilhengere av Spania før, under og etter finalen. Det stemmer sikkert, men i Barcelona finalekvelden så jeg stadig tilløp til knuffing når glade folk tillot seg å rope “Viva España!” og “Soy Español” (jeg er spansk). Følelsene er sterke.
Catalonia har for øvrig sitt eget fotballandslag, riktignok per i dag ikke anerkjent av FIFA eller UEFA. Med en stall full av FCB-spillere og andre katalanske stjerner fra toppligaen ville det etter alt å dømme vært blant de beste i Europa. Manager er ingen ringere enn Johan Cruyff som nyter legendestatus i Barcelona etter at han i sin tid trente “The Dream team”. Katalanerne er glad i sitt eget landslag; Når laget en sjelden gang spiller vennskapskamp er Camp Nou fullsatt, med nærmere 100.000 entusiastiske tilskuere i det som er en blanding av patriotisk folkemøte og fotballkamp.
De siste par årene har FC Barcelona og Real Madrid dominert spansk fotball nokså totalt, med førstnevnte i førersetet. Laget har slettet utallige rekorder, og framstår under Pep Guardiola som et av tidenes mest komplette lag. Ikke overraskende reflekteres det i landslagets sammensetning. Det er ikke lenge siden det var nokså annerledes.

Da det spanske landslaget 29.juni 2008 vant finalen i fotball-EM i Wien mot Tyskland var det den første fotballtriumfen til det demokratiske Spania. Av de elleve som startet finalen kom tre fra Barcelona (Puyol, Xavi og Iniesta), to fra Real Madrid (Casillas og Ramos), to fra Valencia (Marchena og Silva), to fra Villareal (Capdevila og Senna), mens to spilte for britiske lag, henholdsvis Arsenal (Fabregas) og Liverpool (finalens målscorer, Torres).

Forvirrende fiasko

Den fremragende britiske fotballanalytikeren Phil Ball (forøvrig med et fremragende fotballanalytikernavn…) skrev for ti år siden boka “Morbo – The story of Spanish football” fortsatt obligatorisk lesning for alle som vil skjønne spansk fotball. Ball viet siste kapittel til landslaget og det han kalte dets “forvirrende fiasko” i internasjonale turneringer. Han spurte: “Vil det spanske landslaget forbli fotballens “dark horse”?”, og svarte at dersom de mot formodning skulle få suksess “er det ingen garanti for at nasjonen vil få høyere anseelse”. Det er nok mye sant i det. I kjølvannet av Spanias VM- og EM-triumf flere antydet at seirene bidrar til en mer samlet nasjon. Dagen etter VM-finalen skrev The Guardians utsendte at Iniestas mål “gir et splittet land en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning”, mens skribenten Giles Tremlett mente “Spanias suksess setter nasjonalistene i skyggen”. Han erkjente imidlertid at følelsene er delte, og mente det ble oppsummert nokså presist i et leserbrev i Barcelona-avisen La Vanguardia etter VM-seieren, da en supporter foreslo at “vi bør feire seieren ved å rope på katalansk og vifte med begge flagg. La oss rope “Visca Catalunya! Viva España!”

Folk som er tett på Spanias landslag og det som rører seg på treningsfelt og i garderoben mener triumfene i 2008 og 2010 skyldes samholdet i spillergruppa. Kanskje har noe av nøkkelen til forsoning og triumfer vært Casillas og Xavi, som i 1999 vant FIFA World Youth Championship sammen, og visstnok har vært gode venner siden. I det siste har flere spurt seg om idyllen er over. Alle som har sett noen minutter av, for ikke å snakke om samtlige seks oppgjør hittil i 2011 mellom FC Barcelona og Real Madrid, ser at det er relasjonen lagene imellom er noe for seg selv. Foreløpig siste kapittel kom fire minutter på overtid i den avgjørende Supercup-finalen på Camp Nou, der Marcelo klippet med Fabregas, hvorpå trener José Mourinho uten videre stakk fingeren i øyet (!) til Barcelonas hjelpetrener Tito Vilanova. I ettertid vil han ikke beklage, og har sagt at det eneste som teller er at folk i Madrid støtter ham. Landslagskaptein Iker Casillas uttalte om Fabregas at han overdrev etter nedsparkingen, og “stupte, som alltid”, men har angivelig etterpå forsøkt å bidra til «fredsmekling» mellom landslagskollegene.

En av landslagsspillerne som er “nøytrale” ift. de to storbyene, Santi Cazorla fra Villareal, mener at “grensen er nådd”, fordi han frykter landslaget vil lide. Han er ikke alene om det. Graham Hunter som skriver om spansk fotball for ESPN er bekymret etter harde tak og ondt blod, og spurte på forsommeren: “Vil splittelsen fra El Clásico rive Spania i stykker?” Selv den sindige landslagstreneren Del Bosque er bekymret, og er sitert på at han “håper gutta ikke bringer krangelen og såre følelser til landslaget” og at “enhver som gjør det, ryker ut”. Tida vil vise hvorvidt landslaget rammes av konflikten. Uansett er det grunn til å anta at oppgjørene mellom de to gigantene i sesongen 2011-2012 vil bli usedvanlig interessante.

Hvorvidt landslagets triumf på sikt bidrar til å samle det kontrastfylte landet er mer enn usikkert. Spenningene mellom selvstendighet og sentralisering, mellom Madrid og Barcelona har pågått i århundrer og inneholder en eksplosiv blanding av historiske ingredienser: krig, diktatur, misunnelse, økonomi og språk. Og fotball. Det skal nok mer til enn triumf på banen for å skape varig endring.

Verdens beste liga (!)

Man skal vokte seg vel for å sammenligne og rangere ulike lands ligaer. Men det kan synes som om etter hvert som internasjonale triumfer uteblir for det engelske landslaget fra det som tidvis kalles “balløya”, og Manchester United i finale etter finale i Champions League får rene fotballfaglige leksjoner av Barcelona, øker behovet for å understreke britenes overlegenhet. Av naturlige grunner promoterer TV2 engelsk liga ved seriestart. Kanalen hevder i sin egenreklame at “Vi bringer verdens beste liga hjem til deg”. I samme ånd, kanskje noe mer overraskende, skrev VGs Truls Dæhli 13.august i forbindelse med seriestart i England at «få bestrider at Premier League er best». Det handler ifølge Dæhli «om penger, historie, tradisjon og global status.» Vel, jeg tilhører disse få som bestrider at Premier League er best. I mine øyne taler fakta for seg selv. Den spanske ligaen er, med sine kontraster, kvalitet, historie og rivalisering noe helt for seg selv. Fest sikkerhetsbeltene. Sesongen er i gang.

tirsdag 14. februar 2012

Mål og mening

[Språk er makt. Makta til folket.]


Min far er målmann. Ikke i betydningen keeper på et fotball- eller håndballag, men målmann forstått som en mann som skriver "mål" - nynorsk i en eller annen form. Det har han vært siden oppveksten i nordmørsbygda Rindal. Med unntak av noen års abonnement på Norsk Barneblad, et nynorsk magasin som i år fyller 125 år, ble det i min barndom gjort få forsøk på å få meg til å skrive "eg", "sjøl" og "heim". Jeg ble, som Trondheimsbarn flest, bokmålsbruker. Riktignok med en viss svakhet for a-endinger.

Til tross for forsøket på språklig kolonialisering via Norsk Barneblad, var jeg positivt innstilt til nynorsk, selv på ungdomsskolen. Siden er språkets viktighet for identitet, kultur og tilhørighet blitt mer åpenbar, forsterket av interessen for spansk samtidshistorie der sterke følelser for Barcelona og Catalonia begrenser motivasjonen for å lære "spansk" (Madrid-mål), mens ambisjonen er å lære katalansk.

På 1990-tallet var et knippe stridsemner jevnlig gjenstand for kompromissløse debatter og påfølgende voteringer på AUFs landsmøter; karakterer i skolen, Nord-Norgebanen, monarki/republikk, statskirke, EU og nynorsk. Noen av oss følte det var et visst mønster i hvem som mente hva, en form for innbyrdes sammenheng mellom de ulike standpunktene. Trondheimsmiljøet støttet således opp om nynorsk, selv om det besto av svært få, om noen, nynorskbrukere. Det handlet om antisentralisme, radikalisme og en slags rolleforståelse. Det var politikk.

Selv om det i debattene på AUF-landsmøtene stadig ble påpekt at målsak ikke var det viktigste i verden, tidvis illustrert med at "Det viktigste er ikke om det heter gryta eller gryten, men at det er noe i den". Det mener jeg fortsatt, skjønt min sympati for målsaken og den stolthet og stahet nynorsk representerer er større enn noen gang. Ikke minst pga. det grunnløse, arrogante og infantile "nynorsk-hatet" som gjør seg gjeldende i angivelig "urbane" kretser. En elev ved Fagerborg skole i Oslo uttalte kjekt til NRK nylig at «nynorsk er et utdøende språk, og det må vi hjelpe til å drepe», mens Unge Høyre (som i årtier har hatt kampen mot nynorsk som fanesak), har hatt skolekampanjer med slagord som ”La dem raute nynorsk så lenge vi slipper”. I samme ånd skribler skoleelever i bygd og by "Spynorsk mordliste" på omslaget til Nynorsk ordliste.

Jeg har en snikende mistanke om at nynorskopplæringa i skolen bør sprites opp for å senke terskelen for de unge. Modernisering er bra. Noen av nynorskens fremste forkjempere bruker en form så eksotisk, intrikat og nær gammalnorsk at selv venner av målet får trøbbel. Ord og egennavn blir bortimot uforståelige. Jeg erindrer aktive målfolk konsekvent omtale universitetsområdet Dragvoll i Trondheim som "Dragvellir" og i samme åndedrag kalte byen Nidaros. Uten snev av ironi.

"I love NY-norsk" står det på lua til eks-mafioso Frank Tagliano, spilt av Steve Van Zandt i tv-serien Lillyhammer. Undertegnede elsker for så vidt ikke nynorsk. Men håper språkets rammevilkår ikke svekkes. I 2012 har nynorskdebatten tatt av, ettersom SVs utdanningsminister Kristin Halvorsen "vurderer å tone ned satsingen på sidemål" etter "klokkeklar tilbakemelding fra både lærere og elever om at norskfaget er blitt altfor omfattende og arbeidskrevende". Ikke overraskende reagerer Noregs Mållag sterkt, og har påpekt at regjeringspartiene gikk til valg på å styrke nynorsken og sikre mer likestilling mellom nynorsk og bokmål. I løpet av to uker fikk Mållaget 1.150 nye medlemmer. I Morgenbladet leser man at "Gutane i Unge Høgre er hissige, og dei frydar seg no".

Ny læreplan i norsk blir vedtatt i 2013. Da får vi se om Unge Høyre kan innkassere en sjelden politisk seier. Jeg håper ikke det. Fordi mål gir mening.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen (side 2) tirsdag 14.februar 2012