I virkelighetens verden er det ikke noe kjære mor, nei.
Den fine linjen mellom real- og idealpolitikk har i lang
tid fascinert meg. Hva er politisk ønskelig og hva er politisk mulig? Min teori
er at balansegangen er særlig krevende når venstresiden styrer.
Makroperspektivet:
I 1937-38 sympatiserte Arbeiderpartiregjeringen sterkt med den folkevalgte,
venstreorienterte regjeringen i Spania, i ferd med å bukke under for angrepet
fra general Francos opprørshær, støttet av Adolf Hitler og Benito Mussolini. Samtidig
var det viktig å sikre norske økonomiske interesser og fortsatt regjeringsmakt.
Parallelt med innsamlingsaksjoner og flammende taler om kampen mot fascismen, innførte
man en lov som gjorde det ulovlig å la seg verve til De internasjonale
brigader, mens handelssamarbeidet med Franco-Spania ble formalisert.
Realpolitikken seiret over idealpolitikken.
Mikroperspektivet: Et ferskt,
utålmodig bystyremedlem i Trondheim reagerer på noe som ikke er bra nok i
skolen, og sender mail oppover i systemet for å finne en kjapp løsning. Svaret
fra partiets folk i Rådhuset: "Vi bør i hvert fall ikke fatte vedtak som
vi ikke aner prislappen på". Realpolitikken seirer. Slik er det, og slik
må det kanskje være.
Da jeg våren 2000, 28 år gammel og med tolv aktive år i
AUF bak meg, ble del av politisk ledelse i Miljøverndepartementet, fikk jeg en
klar fornemmelse av forholdet mellom ideal- og realpolitikk. Da Dagbladet bød
opp til dans, forsøkte jeg i mitt enfold å sette ord på akkurat det: "Det
er litt mer realpolitikk, nå. Vi ble kastet rett inn i revidert
nasjonalbudsjett, ikke noe kjære mor, nei. På et tidspunkt er det på tide å tre
ut av ungdomspolitikken".
Sitatet falt en ung SVer tungt for brystet. Muligens
trigget av Dagbladets småfrekke overskrift, "Fremad makt!" - eller
ingressen; "En eksklusiv klikk
AUFere suste inn i maktens smørøye med Stoltenberg-regjeringen. De kaller seg
fortsatt radikale, men det er langt fra Utøya til regjeringskvartalet" - sto
kronikken "Innhentet av virkeligheten" på trykk 26.mai 2000, her i
Klassekampens Fokus-spalte (den gang på side 3). Der fikk vi vårt pass
påskrevet. "Hvor lenge er det igjen til AUFerne åpent sier at de bare
later som de er radikale?", spurte den unge SVeren. Om undertegnede het det
at "for noen år og ett slips tilbake var han AUF-aktivist i Sør-Trøndelag
og tilsynelatende overbevist motstander av EU". Vedkommende skrev syrlig
om "en liten hærskare med unge, fremadstormende" folk i
regjeringssystemet, som "modig har stått fram for å bekjenne hvor
vanskelig det er å holde prinsippene rene når du er nødt til å forholde deg til
virkeligheten." Vel, det ér faktisk ikke så lett å kombinere real- og
idealpolitikk.
Jeg har en snikende mistanke om at SV nå merker dette hver
eneste dag, med folk i sentrale posisjoner i opptil flere regjeringskontorer. De
har sittet der lenge. Innhentet av virkeligheten kan vi alle bli. I mai 2000 skrev
den unge SVeren i Klassekampen at AUFerne i regjeringssystemet "blir
ansvarlige for det de vil forandre", og la til at "deres oppgave
aldri vil bli å forandre, bare å administrere". Tolv år senere leder han selv
regjeringspartiet SV.
Kanskje er det nettopp i spennet mellom real- og
idealpolitikk, mellom administrasjon og forandring, man finner SVs
hovedutfordring? Partiets velgere, i hvert fall de jeg kjenner, er mer opptatt
av å forandre enn å administrere. Forhåpentligvis finner SV balansen i god tid
før valget neste år, i samspill med gode regjeringspartnere. Nøkkelen kan ligge
i Ingebrigt Steen Jensens tips til venstresiden i en valgkamp for noen år siden
(da de borgerlige forøvrig overtok makta): "Gi oss noe å tro på".
Artikkelen står på side 2 i Klassekampen torsdag 6.september 2012