Mye er sagt og skrevet om Spania, dette fantastiske landet som er blitt nordmenns fremste feriemål. I 1942 skrev professor Salvador de Madariaga, kjent diplomat, forfatter og politiker i eksil følgende om hjemlandet:
“De naturgitte kontrastene er store i Spania, skilt fra resten av kontinentet av fjellkjeden Pyrinèene. Den iberiske halvøya reiser seg fra havet og ligger høyere enn noe annet europeisk land bortsett fra Sveits. Midt oppe på den sentrale høysletten, i landets geografiske sentrum, nesten 700 meter over havet, ligger hovedstaden Madrid. Øst og vest, nord og sør for høysletten, i dyp kontrast til dens ensformighet, finnes allslags landskap”.
Ifølge Salvador de Madariaga har “Norge ikke vakrere fjorder enn Galicia. Sveits har ikke mer imponerende fjelltopper enn de snødekte toppene i Asturias og Santander. De baskiske industriområdene kan bringe tankene til Glascow, mens trekledte åser i Navarra kan minne om tyske Schwarzwald. Ebro-elva med vekslende fruktbare oaser og tørre, rødlige klippeformasjoner er klassisk spansk natur. Elva renner ut i Catalonia, et Middelhavsområde til forveksling lik Italia og Hellas. Valencia og Murcia med sine støvete palmetrær og uttørkede elveleier er som Marokko, og i Andalucia kan tankene gå til Persia og ”Tusen og en natt”.”
Det er ikke bare spansk natur og geografi som er kontrastfylt. Det gjelder også innenrikspolitiske forhold, regionale og sosiale forhold, landets blodige historie og ikke minst spansk fotball.
Når Spanias nasjonalhymne spilles før fotballandslagets kamper er det ingen som synger. Ikke fordi de ikke kan teksten. Det er fordi det ikke finnes tekst. Nasjonalhymnen “Marcha Real” (den kongelige marsjen) ble innført av general Franco i 1942. Under tiårene med Franco-diktatur fantes riktignok en tekst, men den ble fjernet da demokratiet så dagens lys på slutten av 70-tallet. Siden den gang er det gjort flere forsøk på å lage en tekst som samler folket, noe som har mislyktes da det hevdes forslagene ikke gjenspeiler landets kulturelle mangfold i tilstrekkelig grad. Identitet er i deler av Spania knyttet til regionen og ikke nasjonen, og konfliktlinjen “Madridismo” / «Antimadrista” - de som elsker og de som ikke elsker hovedstaden og den spanske sentralmakten - er vel kjent. Særlig framtredende er skepsisen til Madrid i Baskerland og Catalonia, der sterke krefter ønsker økt selvstendighet, og ikke rent få ønsker total løsrivelse.
Ambisjoner og ambivalens
Dette landet uten nasjonalsang er i dag verdens beste fotballnasjon. Søndag 11.juli 2010 spilte Spania VM-finalen mot Nederland i VM-finalen i Johannesburg i Sør-Afrika. Jeg befant meg da i den katalanske hovedstaden Barcelona, og kunne ikke unngå å merke kombinasjonen av ambivalens og ambisjoner som preget byen og regionens forhold til landslaget. Sammenlignet med tidligere besøk var det påfallende mange spanske nasjonalflagg å se på byens balkonger. Men enda mer iøynefallende var de enda flere flaggene med fire røde striper på gul bakgrunn, det katalanske nasjonalflagget, kjent som “Senyera”.
I forkant av VM hadde lederen for de katalanske venstrenasjonalistene i Esquerra Republicana de Catalunya og lederen for det baskiske nasjonalistpartiet offentlig erklært sin manglende støtte til landslaget, mens president Jose Montilla i de katalanske selvstyremyndighetene (Generalitat de Catalunya) på sin side ga helhjertet støtte til landslaget og bruk av spanske flagg i tilknytning til finalen. Lokale myndigheter i Barcelona ga etter for massivt press og tillot slutt at en gigantisk storskjerm ble satt opp ved Plaça d'Espanya. Nærmere 100.000 mennesker samlet seg for å se finalen. Mange av de som deltok i feiringen av Spanias landslag hadde noen timer tidligere marsjert gjennom Barcelonas gater i protest mot Spania.
Lørdag 10.juli, dagen før VM-finalen i Johannesburg, var det ikke fotball som preget Catalonias nest største avis, El Periódico. Derimot dominerte det katalanske flagget hele avisens for- og bakside (!), samt overskriften “Ara és l`hora” (Tiden er inne). Avisen oppfordret til katalansk selvstendighet og oppfordret sine lesere til å delta i en massedemonstrasjon samme dag. Den dagen deltok mer enn en million katalanere i tidenes demonstrasjonstog gjennom Barcelona, en sterk manifestasjon av motstanden mot sentralmakten i Madrid.
Påfølgende dag vant spanjolene høyst fortjent 1-0 i en VM-finale som huskes særlig for nederlendernes grisespill. Alle jeg snakket med i Barcelona finaledagen - og i ettertid - understreket stolt følgende: Ikke mindre enn syv av de elleve som startet VM-finalen tilhørte FC Barcelona (Puyol, Piquè, Busquets, Pedro, Xavi, målscorer Iniesta og Villa - som riktignok nettopp hadde signert kontrakt). Villareal-spilleren Capdevila var også katalaner, mens kun tre i startelleveren kom fra Real Madrid (Casillas, Ramos og Alonso). I Catalonia underslår man ikke akkurat at Spanias spillestil var sterkt influert av Barcelona og at samtlige av landslagets målscorere i turneringen tilhørte klubben.
Flaggets makt
Seierherrenes fly landet på Madrid lufthavn Barajas klokka 13.38 lokal tid mandag 12.juli. To spanske flagg stakk ut av vinduet til cockpit på flyet som var påmalt ordene 'Campeones' og 'Orgullosos de nuestra seleccion' (Stolt av vårt lag). Scenen som fulgte sier litt om de latente spenningene som preger dagens Spania. På den baskiske tavernaen i Gamlebyen der jeg inntok et herlig pinxtos-måltid mens jeg var en av mange som fulgte hjemkomsten på TV, var stemningen noe avventende idet flydøra åpnet og Iker Casillas, landslagskaptein og Real Madrid-keeper bar pokalen ut. Bak ham kom trener Vicente del Bosque, nylig utnevnt æresmedlem i Real Madrid. Kort tid senere kommer Xavi ut av flyet sammen med Barcelona-kaptein Carles Puyol. Over skuldrene har Xavi det katalanske flagget. Blid og stolt spaserer han to ned flytrappa i Madrid drapert i regionens eget flagg. En klokkeklar melding som ikke ble misforstått i hjembyen. Stillheten på tavernaen i Gamlebyen ble erstattet med jubel, og kampropet “Visca Catalunya! Visca Barcelona!”. Finaledagen hadde Xavi og Puyol gjort nøyaktig samme gest, vel vitende om at mange spanjoler opplevde det som en provokasjon. Etter at dommeren blåste av kampen og VM-seieren var i havn i Johannesburg hadde de to løpt en egen æresrunde med det katalanske flagget mellom seg.
Tilfeldig? På ingen måte. Det katalanske flagget som også pryder kapteinbindet til Barcelonas kaptein har en spesiell betydning, ikke minst fordi det i likhet med katalansk språk var forbudt under Franco-diktaturet. FC Barcelona var i årtier symbol på kampen mot Franco og er naturlig nok stolt av det i dag. Det kommer klart fram på Camp Nou Experience, det nye museet på stadion i Middelhavsbyen. Flagget Xavi og Puyol viftet med er blikkfang i den delen av museet som er viet VM-triumfen fra 2010, sammen med påminnelse om at 7 av 11 tilhørte klubben. I historieboka om Real Madrid, “The white storm” (2002) heter det at laget var general Francos “kjæledegge”, og klubben har en noe dunkel fortid, skjønt det finnes en hel del grove forenklinger knyttet til klubbens historie.
Da landslagsspillerne ble kjørt i buss gjennom Madrids brede gater 12.juli 2010 ble de hyllet av en million mennesker i et rød-gult hav med spanske flagg. Storavisen El País skrev at “ikke siden den spanske borgerkrigen har det vært så mange flagg i Madrids gater”. En annen Madrid-avis, El Mundo, kjent for sin kompromissløse motstand mot regionenes selvstendighetskamp, poengterte at mange katalanere “kom ut av skapet” som tilhengere av Spania før, under og etter finalen. Det stemmer sikkert, men i Barcelona finalekvelden så jeg stadig tilløp til knuffing når glade folk tillot seg å rope “Viva España!” og “Soy Español” (jeg er spansk). Følelsene er sterke.
Catalonia har for øvrig sitt eget fotballandslag, riktignok per i dag ikke anerkjent av FIFA eller UEFA. Med en stall full av FCB-spillere og andre katalanske stjerner fra toppligaen ville det etter alt å dømme vært blant de beste i Europa. Manager er ingen ringere enn Johan Cruyff som nyter legendestatus i Barcelona etter at han i sin tid trente “The Dream team”. Katalanerne er glad i sitt eget landslag; Når laget en sjelden gang spiller vennskapskamp er Camp Nou fullsatt, med nærmere 100.000 entusiastiske tilskuere i det som er en blanding av patriotisk folkemøte og fotballkamp.
De siste par årene har FC Barcelona og Real Madrid dominert spansk fotball nokså totalt, med førstnevnte i førersetet. Laget har slettet utallige rekorder, og framstår under Pep Guardiola som et av tidenes mest komplette lag. Ikke overraskende reflekteres det i landslagets sammensetning. Det er ikke lenge siden det var nokså annerledes.
Da det spanske landslaget 29.juni 2008 vant finalen i fotball-EM i Wien mot Tyskland var det den første fotballtriumfen til det demokratiske Spania. Av de elleve som startet finalen kom tre fra Barcelona (Puyol, Xavi og Iniesta), to fra Real Madrid (Casillas og Ramos), to fra Valencia (Marchena og Silva), to fra Villareal (Capdevila og Senna), mens to spilte for britiske lag, henholdsvis Arsenal (Fabregas) og Liverpool (finalens målscorer, Torres).
Forvirrende fiasko
Den fremragende britiske fotballanalytikeren Phil Ball (forøvrig med et fremragende fotballanalytikernavn…) skrev for ti år siden boka “Morbo – The story of Spanish football” fortsatt obligatorisk lesning for alle som vil skjønne spansk fotball. Ball viet siste kapittel til landslaget og det han kalte dets “forvirrende fiasko” i internasjonale turneringer. Han spurte: “Vil det spanske landslaget forbli fotballens “dark horse”?”, og svarte at dersom de mot formodning skulle få suksess “er det ingen garanti for at nasjonen vil få høyere anseelse”. Det er nok mye sant i det. I kjølvannet av Spanias VM- og EM-triumf flere antydet at seirene bidrar til en mer samlet nasjon. Dagen etter VM-finalen skrev The Guardians utsendte at Iniestas mål “gir et splittet land en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning”, mens skribenten Giles Tremlett mente “Spanias suksess setter nasjonalistene i skyggen”. Han erkjente imidlertid at følelsene er delte, og mente det ble oppsummert nokså presist i et leserbrev i Barcelona-avisen La Vanguardia etter VM-seieren, da en supporter foreslo at “vi bør feire seieren ved å rope på katalansk og vifte med begge flagg. La oss rope “Visca Catalunya! Viva España!”
Folk som er tett på Spanias landslag og det som rører seg på treningsfelt og i garderoben mener triumfene i 2008 og 2010 skyldes samholdet i spillergruppa. Kanskje har noe av nøkkelen til forsoning og triumfer vært Casillas og Xavi, som i 1999 vant FIFA World Youth Championship sammen, og visstnok har vært gode venner siden. I det siste har flere spurt seg om idyllen er over. Alle som har sett noen minutter av, for ikke å snakke om samtlige seks oppgjør hittil i 2011 mellom FC Barcelona og Real Madrid, ser at det er relasjonen lagene imellom er noe for seg selv. Foreløpig siste kapittel kom fire minutter på overtid i den avgjørende Supercup-finalen på Camp Nou, der Marcelo klippet med Fabregas, hvorpå trener José Mourinho uten videre stakk fingeren i øyet (!) til Barcelonas hjelpetrener Tito Vilanova. I ettertid vil han ikke beklage, og har sagt at det eneste som teller er at folk i Madrid støtter ham. Landslagskaptein Iker Casillas uttalte om Fabregas at han overdrev etter nedsparkingen, og “stupte, som alltid”, men har angivelig etterpå forsøkt å bidra til «fredsmekling» mellom landslagskollegene.
En av landslagsspillerne som er “nøytrale” ift. de to storbyene, Santi Cazorla fra Villareal, mener at “grensen er nådd”, fordi han frykter landslaget vil lide. Han er ikke alene om det. Graham Hunter som skriver om spansk fotball for ESPN er bekymret etter harde tak og ondt blod, og spurte på forsommeren: “Vil splittelsen fra El Clásico rive Spania i stykker?” Selv den sindige landslagstreneren Del Bosque er bekymret, og er sitert på at han “håper gutta ikke bringer krangelen og såre følelser til landslaget” og at “enhver som gjør det, ryker ut”. Tida vil vise hvorvidt landslaget rammes av konflikten. Uansett er det grunn til å anta at oppgjørene mellom de to gigantene i sesongen 2011-2012 vil bli usedvanlig interessante.
Hvorvidt landslagets triumf på sikt bidrar til å samle det kontrastfylte landet er mer enn usikkert. Spenningene mellom selvstendighet og sentralisering, mellom Madrid og Barcelona har pågått i århundrer og inneholder en eksplosiv blanding av historiske ingredienser: krig, diktatur, misunnelse, økonomi og språk. Og fotball. Det skal nok mer til enn triumf på banen for å skape varig endring.
Verdens beste liga (!)
Man skal vokte seg vel for å sammenligne og rangere ulike lands ligaer. Men det kan synes som om etter hvert som internasjonale triumfer uteblir for det engelske landslaget fra det som tidvis kalles “balløya”, og Manchester United i finale etter finale i Champions League får rene fotballfaglige leksjoner av Barcelona, øker behovet for å understreke britenes overlegenhet. Av naturlige grunner promoterer TV2 engelsk liga ved seriestart. Kanalen hevder i sin egenreklame at “Vi bringer verdens beste liga hjem til deg”. I samme ånd, kanskje noe mer overraskende, skrev VGs Truls Dæhli 13.august i forbindelse med seriestart i England at «få bestrider at Premier League er best». Det handler ifølge Dæhli «om penger, historie, tradisjon og global status.» Vel, jeg tilhører disse få som bestrider at Premier League er best. I mine øyne taler fakta for seg selv. Den spanske ligaen er, med sine kontraster, kvalitet, historie og rivalisering noe helt for seg selv. Fest sikkerhetsbeltene. Sesongen er i gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar