Tale ved kransnedleggelse ved Johan Nygaardsvold-bautaen, 17.mai 2016

Lilletorget, Trondheim, 17.mai 2016

Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)

En nasjon kjennetegnes ved den kollektive, felles hukommelsen.

Det er noe av de som binder oss sammen som folk.

Mai er måneden da dette blir særlig tydelig.

For 9 dager siden markerte vi Frigjøringsdagen.

I vår er det 76 år siden Adolf Hitlers militære styrker hærtok Norge.

I dag samles folk i by og grend landet over for å feire vår nasjonale selvstendighet og Grunnloven fra 1814.

Det er først og fremst glede vi forbinder med denne dagen, med rungende hurrarop fra landsende til landsende.

Men bak gleden ligger i høyeste grad også et dypt alvor. 

76 år er lang tid.

Det blir stadig færre tidsvitner som kan fortelle nye generasjoner om det som skjedde i de fem årene da Norge var okkupert. 

For hvert år blir det viktigere å ta vare på og hegne om det historiske minnet.

Man må kjenne historien for å forstå nåtida og forme framtida – og unngå historiens feiltakelser. 

I dag, 17. mai, er vi samlet ved bautaen av Johan Nygaardsvold her ved Folkets Hus i Trondheim.

Det var Johan Nygaardsvold fra Hommelvik som fikk det lodd å lede nasjonen i vargtimen.

"Gubben" Nygaardsvold var statsminister fra 1935 til 1945

  

Som politiker var det først og fremst stødighet og sosiale reformer som kjennetegnet Nygaardsvold.

Reformpolitikeren Johan Nygaardsvold satte varige spor med en rekke sosiale velferdsordninger i vårt land.

Hans ettermæle er til dels preget av kritikk for at Norges forsvar var forsømt i årene fram mot 1940.

Samtidig ble han under krigen, sammen med kong Haakon 7, en samlende skikkelse i norsk motstandskamp. 

I mai-dagene 1940 rømte han sammen med regjeringen og kongefamilien nordover til de deler av landet som ikke var okkupert av nazistene.

Jeg vil avslutte med et utdrag fra 17.mai-talen Nygaardsvold holdt i 1940.

Talen ble holdt i Tromsø og sendt på radio ut over et land i krig.

Det er trolig den mest dramatiske 17.mai-talen noen har holdt i dette landet noensinne.

"Norske kvinner og menn (...) 

I dag, på denne 17. mai, trues Eidsvollsverkets rike frukter med undergang. Tidene har vekslet siden den gang. Det har vært gode tider og det har vært vonde tider for vårt folk. Men både i gode og vonde tider har vi feiret 17. mai. Vårt folk har hentet styrke og utholdenhet i minnet om 17. mai 1814, som la grunnvollen for selvstendigheten og folkefriheten i vårt land. Og i alle disse år har vi feiret 17. mai i fred. Men i år er det ikke slik. Etter 126 års fred raser krigen igjen i vårt land. I år er feiringen av 17. mai forbudt i store deler av Norge (..)

Nygaardsvold avsluttet sin tale slik: "I dag brøler fiendens fly utover vårt land. De skal blant annet passe på så det norske flagg ikke heises som et samlingsmerke for det norske folk. Vi vet, at gjennom samhold og en fast tro på at rettferdighetens sak alltid seirer, skal det komme en dag da vårt land, fra Nordkapp til Lindesnes, fra Kjølen til de ytterste skjær i vest skal ligge flombelyst av tusener og atter tusener norske flagg. Det skal komme en dag, en ny og gjenfødt 17. mai, da nordmenn atter rår i hele det gamle Norge. Den kommer, denne dag, den kommer med frihet og med trygghet. Og den vil være innledningen til en samarbeidets tid, da vårt folk igjen kan ta fatt på å bygge opp det som overfallsmenn og forrædere har revet ned og lagt øde.  Vi gir hverandre i dag, på 17. mai, det løfte at vi alle vil holde ut, hver på sin post, hver i sin stilling, til dette mål er nådd. Leve friheten! Leve Norge!"

Disse ord fra statsminister Nygaardsvold 17.mai 1940 minner oss om at frihet og fred kan ikke tas for gitt.

Og vi vet at kampen for toleranse, demokrati og mangfold er viktig også i vår tid.

Det er i ærbødighet vi legger ned en krans ved minnesmerket over Johan Nygaardsvold og gleder oss over at Norge er fritt.

Takk for oppmerksomheten.

Inn eller ut?

Det kan faktisk ende med at britene melder seg ut. Av EU.

"Det er en kløft mellom EU og dens innbyggere som har økt de siste årene, og som er et demokratisk problem vi spesielt merker her i Storbritannia". Videre: "Det er en økt frustrasjon og følelse av at EU er noe som gjøres på folks vegne, ikke av folk. Beslutninger tas langt unna. Vi begynner å se dette, i demonstrasjoner i Athen og Roma, i ulike lands parlamenter, og vi ser det veldig dramatisk her hjemme. Europas ledere har et ansvar for å se denne frustrasjonen, og for å gjøre noe med den".

Ordene tilhører den britiske statsministeren, David Cameron, i en bredt anlagt tale om EU som han holdt i januar 2013. Der fortalte han også at han ønsket en folkeavstemning om britenes forhold til EU. Nå er det kun måneder til denne folkeavstemninga finner sted, og Cameron forsøker nå å unngå utmeldelse. Men møter motbør både i og utenfor eget parti. Dette kan bli mer spennende enn mange EU-entusiaster liker å innrømme. Erfaringer fra andre folkeavstemninger om EU-relaterte emner er trolig nok til å ta nattesøvnen fra mange både i Brussel og andre steder.

Fargerik trio

For nokså nøyaktig tre år siden skrev jeg en artikkel her i Standpunkt som het "No, nay, never…". Den omhandlet britisk nei-side, og blant poengene mine var dette: "Det er en overdrivelse at britisk EU-motstand er så høyreorientert. Som i Norge finner man bisarre allianser på ja- og nei-sida." Mye vann har rent i havet siden den gang, men ordene er like gyldige i dag som den gang. Minst. To av de desidert mest fargerike politikerne i Europa står på samme side i den britiske EU-kampen.

La meg presentere: George Galloway (født 16. august 1954 i Dundee) er en skotsk politiker, forfatter og mediepersonlighet. Han begynte sin karriere som produksjonsarbeider hos Michelin Tyres, hvor han var aktiv i fagforeninga. Han har vært parlamentsmedlem (MP) av det britiske parlamentet, Underhuset, siden representant for Arbeiderpartiet (Labour) fra Glasgow. Fra 1967 til 2003 var han aktiv i Labour, men grunnet provoserende stil og synspunkter ble han ekskludert fra Arbeiderpartiet, og har deretter i flere år vært eneste parlamentsmedlem for partiet 'Respect'. Galloway er mest kjent for sin kampanje mot de økonomiske sanksjonene mot Irak under Saddam Hussein på 1990- og tidlig på 2000-tallet, og engasjementet mot USAs krig i Irak. Galloway er også kjent for sitt engasjement for palestinerne. I USA er Galloway mest kjent for sin enestående vitnesbyrd i Senatet i 2005, hvor han snudde en forsvarstale, til et veritabelt angrep på USAs utenrikspolitikk. Dersom man googler "Galloway" + "US Senate" ser man en opptreden uten sidestykke. Skotten er en ualminnelig hardtslående debattant som engasjerer både meningsfeller og motstandere.  Nå har han kastet seg inn på britisk nei-side.

Det samme har Alexander Boris de Pfeffel Johnson (Boris Johnson) (født 19. juni 1964 i New York City) er en britisk politiker, forfatter, journalist og spaltist. Johnson tilhører Det konservative parti og var medlem av det britiske parlamentet i syv år før han i 2008 ble ordfører i London. Han er fremdeles ordfører i den engelske hovedstaden, og er kanskje den mest populære politikeren i hele Storbritannia.

Disse to, sammen med den glatte lederen i UK Independence Party (UKIP), Nigel Farage, sikrer at britisk nei-side framstår som veldig, veldig fargerik i den pågående folkeavstemningen om britene skal forlate EU.

Ikke undervurder Galloway

I en analyse i det anerkjente tidsskriftet New Statesman skrev redaktør Stephen Bush 20. februar artikkelen "Why George Galloway matters more to the referendum battle than you think". Han beskrev det som en "slu strategi" å engasjere Galloway på nei-sida og mener det kan få "store følger for hele folkeavstemninga". Bush tror Galloway kan bidra til å endre stemningen i kampanjen og at hans høye synlighet i sosiale medier og hans kampglade holdning kan gi en god del venstreorienterte tvilere økt selvtillit til å stemme for å forlate EU.

Det er flere kampanjer som forsøker å få folk til å stemme for å forlate EU. Blant dem er "Vote Leave" og "Grassroots Out" (GO). Vote Leave har tung støtte på nei-sida i det konservative partiet, blant annet av de seks ministrene som har stilt seg bak "Brexit": Michael Gove, Iain Duncan Smith, Chris Grayling, John Whittingdale, Theresa Villiers og Priti Patel. I ledelsen av GO finner man parlamentsmedlemmer fra samtlige partier, fra Labour til UKIP, og det er på et arrangement i regi av GO at George Galloway kastet seg inn i EU-debatten for fullt. Flere UKIP-medlemmer som var på et møte i GO forlot møtet i protest da Galloway skulle snakke, så det er ingen tvil om at han skaper motstand også på nei-sida.

Galloway har uttalt at han er ikke for "Brexit" – det er det Nigel Farage og UKIP som er. "Jeg er for Lexit", sier Galloway. "Lexit er et venstreorientert nei. At ikke Arbeiderpartiet er på nei-sida er synd. Men jeg er sikker på at de fleste Labour-medlemmene vil stemme for å forlate EU".

EU-skepsis på venstresida

Det har i flere tiår vært en synlig EU-skeptisk åre på britisk venstreside, ikke minst innen venstresida av sosialdemokratiet og fagbevegelsen. (Noen vil nok hevde det er mulig å skimte samme fenomen her til lands..) I september 1999 skrev Aftenposten at ”Britisk LO (TUC) er splittet i synet på Storbritannias forhold til EU og spesielt euro. Grovt sett slik at offentlig sektor er motstander av å vrake pundet mens den konkurranseutsatte sektoren er positiv til euroland.” Samme år skrev forskerne Andrew Gamble og Gavin Kelly ved universitetet i Sheffield i rapporten "The British Labour Party and Monetary Union" (ARENA Working Paper 18/99) at “EU-skeptikerne er mye flere enn de som betegner seg som rene EU-motstandere. Denne gruppen er mistenksom i forhold til å overføre for mye selvstendighet til uforklarlige EU-organer, og de er også bekymret for de praktiske konsekvensene ved ØMU. Skeptikerne er sterkt imot ØMU og Maastricht-traktaten fordi de ser dem som et forsøk på å lage “bankenes EU”, og en tilbakevendelse til en liberalistisk økonomisk politikk". For mange fagorganiserte er kontroll med pengepolitikken viktig, og i flere forbund er det betydelig tvil om hvorvidt ulempene ved EU-medlemskap er blitt oppveid av fordelene. Disse stiller seg på nei-sida når det blir snakk om innføring av euro og/eller EUs grunnlov og mer overføring av makt til Brussel.

Gamble og Kelly dokumenterte blant annet parlamentsmedlemmenes mening om Europapolitikken. Ved parlamentsvalget to år tidligere, i mai 1997, hadde Tony Blair og "New Labour" fått 43,2% av stemmene, og med det 418 seter i nasjonalforsamlingen. Gamble og Kelly påviste at 149 av dem mente at “Storbritannia bør ikke oppfylle ØMUs konvergenskriterier dersom det betyr økt arbeidsledighet i landet", 90 mente “ulempene ved EU-medlemskap er ikke blitt oppveid av fordelene”, 82 mente “Storbritannia må aldri tillate at finanspolitikken skal bestemmes av en uavhengig Europeisk Sentralbank”, 58 mente at “en felles valuta som nedfelt i Maastricht-traktaten vil institusjonalisere en nyliberal økonomisk politikk i Storbritannia”, og 21 mente “Storbritannia opphører som selvstendig nasjon hvis landet går inn i ØMU.”  7 av Labours parlamentsmedlemmer svarte den gang at “Storbritannia bør melde seg ut av EU”.

Merkelige sengekamerater

På tampen av 1998 var det tilløp til euro-debatt i Storbritannia. Mange trodde en folkeavstemning var like rundt hjørnet. Heller ikke den ble det noe av, fordi ja-sida anså muligheten for seier som mikroskopisk. Selv blant Labours egne velgere var motstanden massiv. Den gang laget BBC en oversikt over Europadebatten, under overskriften "Divided they stand". BBC skrev 1.desember 1998 at ”Få områder i britisk politikk skaper så merkelige sengekamerater som EU og ØMU", og konstaterte at det ligger en "uoverkommelig kløft" mellom ja- og nei-folk, "en kløft som ikke tar hensyn til partipolitiske linjer eller interne fraksjonslinjer innenfor partiene". Ja-sida ble betegnet som en broket forsamling. "Britiske ØMU-fans kan regne med å se i sine rekker konservative politikere som tidligere visestatsminister Michael Heseltine og tidligere statsminister Edward Heath, lederen for Liberaldemokratene Paddy Ashdown, tidligere Labour-leder Neil Kinnock, Irlandsminister Peter Mandelson sammen med ledere innenfor det private næringsliv, som Britisk Industriforbund", skrev BBC og la syrlig til: "Dette er en gruppe som man under normale omstendigheter ikke kan vente å se i samme rom uten at de begynner å slåss”. Videre het det at ”Den britiske anti-ØMU-alliansen er ikke mindre full av motsetninger. Parlamentsmedlemmer fra Labours venstreside som Alan Simpson og Dennis Skinner, tidligere regjeringsmedlemmer fra Labour som Lord Shore og Lady Castle, den konservative partilederen William Hague og Baronesse Thatcher (tidligere statsminister), og noen venstreradikale fagforeninger som ”Transport and General Workers Union” vil kjempe på samme side.” Man viste til at velgerne ved valget i 1997 kunne "glede seg over de bizarre scenene" da aviser eid av den EU-kritiske mangemilliardæren Rupert Murdoch oppfordret sine lesere om å støtte EU-skeptikere som Diane Abbott og Jeremy Corbyn, "begge trofaste på venstresiden i Labour". Siden den gang er Corbyn faktisk blitt Labour-leder, og forlatt sin EU-kritiske posisjon.

Men en annen fargerik skikkelse ønsker nå utmeldelse av EU. Eller som det het i The Telegraph 25. februar i år: "Hvis den erke-eurofile Lord Owen vil ut av EU, bør vi alle stanse opp og tenke litt). David Anthony Llewellyn Owen (lord Owen) (født 2. juli 1938) er en britisk politiker og en av grunnleggerne av det britiske sosialdemokratiske parti, et parti som ble dannet etter at deler av høyrefløyen i det britiske arbeiderpartiet forlot moderpartiet i 1981, som protest mot radikaliseringen som fant sted i sistnevnte parti i perioden.  Owen var britisk utenriksminister for Labour fra 1977 til 1979 og sto, sammen med Thorvald Stoltenberg sentralt i forsøkene på å skape fred under krigene på Balkan på 90-tallet. Ifølge Wikipedia er "Owen en sterk tilhenger av Den europeiske union." Nå vil han altså ut av EU. Mest fordi den overbeviste europeeren er skuffet over EU-prosjektet, tror jeg.

Det kan faktisk ende med at de som ønsker seg ut av EU vinner fram. Selv om vi skjønner det blir en orgie i skremselspropaganda fra ja-sida og ikke minst Brussel. Meningsmålingene viser at det er spennende, selv om de som vil forbli i EU har hatt en ledelse over tid. Siden september 2015 har "forbli"-gruppa ledet over "forlate"-kampanjen, med et flertall på mellom 51 og 55. Samtidig er det slik at mellom 15 og 20% av britene oppgir i meningsmålinger at de ikke har bestemt seg. Den gruppa er mer enn nok til å vippe flertallet. I følge The Telegraph er stillingen som følger den dagen denne artikkelen ble ferdigstilt: 49% vil forlate EU, 51% vil være i EU. Jeg tror det kan bli "close race".

--

Følg meningsmålingene her:  http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/eureferendum/11617702/poll.html

Websidene til to av de EU-kritiske kampanjene

Grassroots out             http://grassrootsout.co.uk/

Vote Leave                   http://www.voteleavetakecontrol.org/

Nei, nei, nei

Selv om norske medier knapt merket det: 3. desember 2015 ble det et dansk nei i en EU-folkeavstemning. For tredje gang.

Noen tror det er slutt med EU-kamp dersom et land blir innlemmet i EU. Erfaringen fra vårt naboland i sør viser at det er nokså langt fra virkeligheten. Danskene har totalt hatt åtte folkeavstemninger om EU gjennom historien, syv av dem etter ja-flertallet som ga EF-medlemskap tidlig på 1970-tallet.

Slik har det gått: Ja, nei, ja, ja, nei, ja, nei. Tre nei. Fire ja.

1972    Dansk EF-medlemskap          37 % nei – 63 % ja                90% valgdeltakelse

1986    Den europeiske enhetsakt      44 % nei – 56 % ja                75% valgdeltakelse

1992    Maastricht-traktaten                51 % nei – 49 % ja                83% valgdeltakelse

1993    Edinburgh-avtalen                  43 % nei – 57 % ja                86% valgdeltakelse

1998    Amsterdam-traktaten              45 % nei – 55 % ja                76% valgdeltakelse

2000    Dansk ØMU-medlemskap      53 % nei – 47 % ja                 88% valgdeltakelse

2014    Patentdomstolen.                    37 % nei – 63 % ja                56% valgdeltakelse

2015    Rettsforbeholdet                     53 % nei – 47 % ja                72% valgdeltakelse

Dagen etter at svenskene i sin tid stemte nei til euro/ØMU i folkeavstemning, het det på hele forsida av storavisa Dagens Nyheter: "Aldrig mera folkomröstning". Når man ser resultatet i den siste folkeavstemninga relatert til EU, kan man saktens skjønne ja-sidas skepsis. For nei-sida i Danmark er alle gode ting tre.

Usynlig dansk nei i norske medier

Den 3. desember 2015 ble det altså 46,9% ja. 53,1% nei i folkeavstemningen om "rettsforbeholdet" som Danmark har i EU. Det har fått mildt sagt lite oppmerksomhet i norske medier. Danmarks radio (DR), som tilsvarer NRK, konstaterte lakonisk etter folkeavstemninga at "I de svenske og norske medier er resultatet hovedsakelig nevnt som notis uten særlig fremtredende plassering." Dette står i sterk kontrast til pressedekningen utenfor Skandinavia, der det politiske dramaet ble gitt relativt bred dekning. I det tyske kvalitetsmagasinet Der Spiegel var konklusjonen at "Danskene sier nei til mer Europa", mens Financial Times skriver at "resultatet er et nederlag for det danske etablissement som har ført valgkamp for et ja". Britiske BBC hadde den danske avstemningen om EU-forbeholdene som "Breaking news" på sin hjemmeside, BBC.com. Også store globale nyhetsbyråer som AFP og Reuters lot også "Breaking news"-lampene blinke da resultatet av folkeavstemninga stod klart.

Det har, slik det alltid er, også denne gangen vært strid om hvordan nei-flertallet skal tolkes. En av de mest nøkterne og saklige reaksjonene tilhører valgforsker Derek Beach ved Aarhus Universitet, som til Forskning.no nylig uttalte at "Flertallet av danskene har sagt nei fordi de ikke vil ha mer EU. Danskene er meget konsistente i sine svar, når man spør mer utførlig. De har rett og slett EU-skeptiske holdninger".

Danmark har etter nei i tidligere folkeavstemninger fått ulike forbehold, som irriterer mange EU-tilhengere, både her og der. Danmark står således utenfor EU-samarbeidet om forsvar, euro (ØMU) og deler av EUs rettspolitikk. I lengre tid har ja-sida i Danmark ønsket å endre dette, og man antok at rettspolitikken var det forbeholdet som lettest sto for fall. Bakgrunnen for den danske folkeavstemninga 3. desember er at politisamarbeidet i EU, Europol, går fra å være mellomstatlig til overstatlig fra 2017, og at full deltakelse i prinsippet vil innebære avståelse av nasjonal suverenitet. De fleste partiene, Socialdemokraterne (Ap), Det Radikale Venstre, Venstre, Socialistisk Folkeparti (SV) og Det Konservative Folkeparti (Høyre), inngikk en avtale om en folkeavstemning om hvorvidt Danmark fremdeles skal stå utenfor samarbeidet om EUs rettspolitikk. Tre partier; Enhedslisten (Rødt), Dansk Folkeparti (på høyre fløy), og Liberal Alliance, stilte seg ikke bak avtalen, og var motstandere av å fjerne EU-forbeholdet. Ingen av disse partiene kan sies å være blant de store, etablerte partiene i dansk partiflora.

I kampanjeperioden var det med andre ord de store, etablerte partiene som argumenterte heftig for et ja, støttet av storparten av pressen. Forholdsvis feige lag og slik sett en gjenkjennelig EU-debatt, med andre ord. Det blir meget interessant å se hva valgforskerne kommer fram til mht. hva velgerne til de ulike partiene stemte. Erfaringsvis var det nokså massiv oppslutning om nei-sida i flere av "ja-partiene".

Sure miner før og etter

Uffe Ellemann-Jensen, dansk utenriksminister fra 1982-1993 lot frustrasjonen få fritt utløp allerede dagen FØR folkeavstemninga. På sin blogg skrev han en artikkel med tittelen "Er folk blevet bindegale?", der han i kjent stil ramset opp en rekke skjellsord: Nei-sida hadde "spredt forvirring om avstemningstemaet", nei-sida opptrådte "skammelig", det var lavt nivå i debatten ("den danske navlebeskuende debatt"), og så videre. Når sentrale ja-folk opptrer slik dagen før en folkeavstemning om EU, vet man at de har tapt: "Hvis det virkelig ender med et nej i morgen, er det fordi et flertal af vælgerne har ladet sig forvirre og forføre af den groveste nej-kampagne, jeg mindes at have oplevet".

Da nederlaget var et faktum reiste en ifølge danske aviser "slukøret" statsminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) til Brussel. Han skrev på Facebook at nei-seieren viser at det det eksisterer en tillitskrise mellom politikerne på Christiansborg og deler av befolkningen. "Den har gitt seg utslag i mange ting: Løfter er ikke blitt holdt, kompliserte problemer som er blitt forenklet, politisk substans som er blitt til spin og prosess, personsaker som har tatt for mye plass", sa han.

Det er rimelig å si at reaksjonen fra EU i Brussel var temmelig kjølig. En anonym EU-topp uttalte til danske medier at "Vi kan ikke rumme Danmarks luksusproblem lige nu" Vedkommende mente resultatet innebar følgende signal fra danskene: "At Danmark selv ønsker den marginalisering, som man ellers har prøvet at undgå. Danskerne vil altså åbenbart ud i periferien af EU".

Ja-sida klarte heller ikke denne gang å skjule sin frustrasjon og skuffelse. Skuffede ja-folk var ikke sene med å konstatere hvor marginalisert og isolert Danmark ville bli etter nei-flertallet. Ifølge Europaredaktøren i Politiken plasseres "Danmark på sidelinjen midt i en terrortid". Hans konklusjon er at Danmark "vil nå gravis skubbe seg selv ut av et samarbeid som er i rivende utvikling på grunn av flyktningkrise og terrortrussel". Det danske nei blir av mange tolket som et signal om det som kan komme til å skje i den kommende folkeavstemninga om EU i Storbritannia: "Det vil bli sett som et forvarsel om et britisk nei til EU". Analysen får støtte fra en av de mest anerkjente EU-forskerne i Storbritanniam Simon Hix, professor i europeisk politikk ved London School of Economics, som mener at "Det danske nei vil gi britiske nei-folk ytterligere vind i seilene. Nei-seieren vil bli sett som enda et folkelig nei til et EU som går i feil retning".

Her hjemme var Aftenposten seg selv lik når det blir nei i folkeavstemninger. Sin vane tro var reaksjonen på lederplass i Norges konservative hovedorgan denne: "Temaet for avstemningen var en komplisert blanding av jus og politikk, og det er reist tvil om velgerne innså hva de faktisk skulle ta stilling til". Altså: Aftenposten mener de arme danske velgerne var ikke i stand til å skjønne hva de stemte for eller mot, selv om mer enn 70% av dem frivillig gikk til stemmeurnene. Det er prosentvis vesentlig flere velgere enn det som normalt deltar i norske valg. Eksempelvis deltok 60% av velgerne i kommune- og fylkestingsvalget i Norge i september 2015. Det danske EkstraBladet omtaler resultatet som "et overbevisende nej", og var imponert over at hele 72% av danskene gikk til stemmeurnene: "På trods af, at det centrale omdrejningspunkt for selve stemmeafgivelsen har været yderst kompliceret, har det ikke forhindret flertallet af de stemmeberettigede danskere i at møde trofast op til stemmeafgivelsen".

Selv om Aftenpostens lederartikkel i hovedsak var preget av sedvanlige rop om "tettere overnasjonalt samarbeid" kombinert med forsøk på bagatellisering av folkets nei, avsluttet den med følgende kraftfulle konstatering: "EU-samarbeidet har et underskudd på tillit. Danmarks nei er en viktig påminnelse om dette".

Gode miner

Nei-sida var forståelig nok strålende fornøyd med resultatet. Rina Ronja Kari, medlem av Europa-Parlamentet for Folkebevægelsen mod EU sa i en kommentar at hun tolket resultatet som "et budskap om at befolkningen vil ha kontroll med rettspolitikken og med hvor mye makt vi overdrar til EU. Det er også mange som er frustrert over at ja-partiene på Christiansborg er fullstendig koblet av fra befolkningen. Deres EU-politikk handler ikke om å lytte til hva befolkningen ønsker. Den handler om å overbevise befolkningen om at vi skal ha mer EU. Men det er der simpelthen ikke støtte til dette i befolkningen." Den framtredende danske EU-motstanderen mener at "mistillit har vært et gjennomgående tema" i debatten før folkeavstemninga: "Har vi tillit til politikerne på Christiansborg når det kommer til å forvalte forholdet mellom Danmark og EU? Resultatet er et meget tydelig NEI til det spørsmålet", sa en triumferende politiker i Nei til EUs søsterorganisasjon i Danmark.

Dårlig timing

Den danske folkeavstemninga var "den dårligst timede folkeavstemning i folkeavstemning-enes historie", mener Camino Mortera-Martinez, spansk advokat og ekspert i EUs retts-politiske samarbeid ved tenketanken Centre for European Reform i Brussel. Årsaken til at hun mener det var et elendig tidspunkt for en slik folke-avstemning, var et "hele retts-samarbeidet i EU er på rekordtid gått fra å være et fredelig område, der man kunne ha forventet et klart ja, til å være et område full av konflikter, der man som velger nærmest ikke kan annet enn å stemme nei".

Ifølge EU-eksperten har rettssamarbeidet, "det minst sexy politikkområdet i verden", på kort tid blitt helt sentralt i alle europeiske land, fordi det er åpenbare problemer med alt fra flypassasjerregister til Schengen-samarbeidet. "Samtidig viste terrorangrepene i Paris oss alle hvor ineffektivt politisamarbeidet faktisk virker", mener hun, som faktisk ville stemt nei, selv, dersom hun var velger, selv om hun som fagperson så flere ja-argumenter. "Hvis det var meg som var alminnelig velger og skulle stemme nå, ville heller ikke jeg ha stemt ja, slik det ser ut nå. Man ber jo egentlig folk om å svare på spørsmålet: vil du være en del av dette kaoset?", uttalte hun til en dansk avis. Mens ja-sida slikker sine sår kan EU-skeptikere både her hjemme og sørover i Europa konstatere at den folkelige motstanden mot "mer union" er minst like massiv som tidligere. Like greit, kan man kanskje si. 

Artikkelen sto på trykk i Nei til EUs avis Standpunkt, desember 2015