Nok en by under angrep. Nok en gang er hektiske bygater forvandlet til
et inferno av frykt og lemlestelse. Nok en gang sørger vi over terrorens ofre.
Nok en gang spør vi: Tar det aldri slutt?
Denne gang Barcelona. Ifølge magasinet Forbes en av verdens 10 mest
besøkte byer. I mine øyne byen som har alt: lange sandstrender, godt klima,
fantastisk mat, ubeskrivelig arkitektur, fremragende kunstnere, selvbevisste og
stolte innbyggere, verdens beste fotballag og en utrolig fascinerende historie.
Håpets
hovedstad
For å gjøre en vri på mottoet til FC Barcelona, "Mer enn en
klubb": Barcelona er mer enn en by. Barcelona er en hovedstad uten land.
Storbyen ved Middelhavets bredd med røtter tilbake til romeren Barcino, har gjennom
århundrene ligget i konflikt med hovedstaden Madrid. Ropet om løsrivelse blir
stadig høyere og antallet selvstendighetsflagg vaier fra stadig flere
balkonger, år for år. Begge byene har de siste årene vært gjenstand for nådeløs
terror. 191 mistet livet og 2.000 ble skadet i bombeangrepene i Madrid våren
2004.
Barcelona har en dramatisk og ikke rent lite tragisk historie. Eduardo
Mendozas berømte roman om tida mellom de to verdensutstillingene i 1888 og
1929, som formet det moderne Barcelona, kalte han Miraklenes by. Men det er i sannhet også "tragedienes
by". Torsdag
17.august ble en ny side skrevet inn i boka om Barcelonas tragedier. I
skrivende stund har terrorangrepet kostet 13 mennesker livet på La Rambla,
deriblant en 3-åring. En 7-åring er savnet.
Min katalanske favorittforfatter Carlos
Ruiz Zafón, sier det slik: "Barcelona
er en gammel by der du virkelig kan føle historiens vekt. Byen er hjemsøkt av
historien. Du kan ikke gå noe sted uten å merke det". Zafóns roman om "de glemte bøkers kirkegård",
Vindens skygge (2001), er en eneste lang
kjærlighetserklæring til hjembyen, demokratiet og litteraturen, og åpnet for
alvor mine øyne for byen.
I fjor sommer hang et stort banner fra balkongen på rådhuset i
Barcelona. Teksten var "Refugees welcome!" I februar i år marsjerte 200.000
mennesker i byens gater. De demonstrerte til støtte for syriske flyktninger og
protesterte mot at høyreregjeringen i Madrid tok imot kun 1.100 flyktninger. Først
i demonstrasjonstoget gikk Ada
Colau, byens radikale, kvinnelige ordfører. I sin tale sa hun at "Det er svært viktig for
Barcelona å være Håpets hovedstad i et usikkert Europa der fremmedfrykten
øker". Det er altså i hjertet av Håpets hovedstad terroristene valgte å
slå til denne gang.
Livsnerven
Ovenfra, fra
den gamle taubanen fra stranda opp til Montjuic-høyden, ser man Ramblaen tre
seg som en grønn tråd halvannen kilometer opp gjennom byen. Den brede gågata
mellom trærne er et sted "alle" besøker, skjønt den er selve
definisjonen på en "turistfelle" - og på langt nær den triveligste
delen av byen.
Ingen steder
merker du historiens vekt tyngre enn langs La Rambla. De litterære referansene
til gata er nær sagt utallige. I Homage
to Catalonia beskriver George Orwell, som i desember 1936 dro til Spania
for å kjempe mot Franco, Hitler og fascismen, møtet med Barcelona, som
"overraskende og overveldende (...) Nedover Ramblaen, byens brede
hovedgate der det alltid yrte av folk, ble det hele dagen og til langt på natt
sendt revolusjonære sanger ut av høyttalerne. Synet av menneskemengdene var det
underligste av alt".
Dette
menneskehavet i hjertet av Barcelona har vært et åpenbart terrormål. 21.juli i
år var jeg sammen med mine sønner på 7 og 11 år akkurat der. De småløp i nye
Barcelona-trøyer med Pique og Iniesta på ryggen, fra den enorme Apple-butikken
på Plaça de Catalunya, over et lyskryss og den
tungt trafikkerte veien som skiller plassen fra La Rambla. Jeg kan erindre at
jeg tenkte på hvor
sårbart det var akkurat der plassen slutter og gågata starter. Hvorfor er det
ingen sperringer her oppe, det må da være lett å bare svinge ned her, tenkte
jeg.
Torsdag
skjedde det. En ung mann svingte ned akkurat der. Uten nåde. Og det var ingen "ensom
ulv". Et angrep få timer senere, noen mil lenger sør, kunne blitt enda mer
fatalt. Uten å ønske å plassere meg selv i sentrum av tragedien, er faktum at i
fjor sommer tilbragte vi en fin ferieuke i den søvnige småbyen Cambrils. Det var
her angrep nummer to kom. I går våknet jeg til nyheten om at det natt til
fredag fant sted et terrorangrep i byens gågate, der unge menn kjørte ned syv uskyldige
mennesker. Nok en påminnelse om at vår tids terror rammer hvor som helst, når
som helst og hvem som helst. Samtlige fem terrorister ble umiddelbart skutt og
drept i det som må sies å være en ualminnelig effektiv politiaksjon.
Også for meg
personlig er La Rambla uløselig knyttet til terror. Om ettermiddagen fredag
22.juli 2011 satt jeg i en av de trange sidegatene øverst i La Rambla, da
terroren rammet vårt eget land. Jeg løp så fort jeg kunne, tvers over La Rambla
og ned i leiligheten i Barrio Gotic, og fulgte dramaet minutt for minutt. Etterhvert
kom livstegn fra gode AUF-kamerater i livsfare på Utøya. Mange venner mistet
livet i terroren på Utøya.
Vi vil ikke gi opp
Barcelona er fotball. Og fotball er Barcelona. Den øverste delen av La
Rambla, der terroristene meide ned sine ofre, er tett knyttet til katalanernes
stolthet, Futbol Club Barcelona. Et lite
stykke ned i gata står nemlig den lille Canaletes-fontenen. Det er her "Culés", den harde kjerne Barca-supportere, feirer
lagets triumfer. Legenden sier at den som drikker vann fra Canaletes-fontenen
vil returnere til Barcelona. Jeg har drukket vann der. Og jeg kommer tilbake.
Etter angrepet i Barcelona har avskyresolusjoner kommet fra fjern og nær.
I mine øyne er ordene som Lionel Messi, verdenshistoriens største
fotballspiller, la ut på Twitter, de mest velvalgte: "Vi vil ikke gi opp. Vi er mange flere som vil leve i en fredelig
verden, uten hat, der respekt og toleranse er grunnlaget for vår
sameksistens".
Hverdagen vil innhente også Barcelona. La Rambla fylles av liv. Livet
vil gå videre. Barcelona er og vil forbli mine gleders by. Håpets hovedstad.
Artikkelen sto på trykk i VG lørdag 19.august 2017, to dager etter terrorangrepet.
