Real og ideal

I virkelighetens verden er det ikke noe kjære mor, nei.

Den fine linjen mellom real- og idealpolitikk har i lang tid fascinert meg. Hva er politisk ønskelig og hva er politisk mulig? Min teori er at balansegangen er særlig krevende når venstresiden styrer. 

Makroperspektivet: I 1937-38 sympatiserte Arbeiderpartiregjeringen sterkt med den folkevalgte, venstreorienterte regjeringen i Spania, i ferd med å bukke under for angrepet fra general Francos opprørshær, støttet av Adolf Hitler og Benito Mussolini. Samtidig var det viktig å sikre norske økonomiske interesser og fortsatt regjeringsmakt. Parallelt med innsamlingsaksjoner og flammende taler om kampen mot fascismen, innførte man en lov som gjorde det ulovlig å la seg verve til De internasjonale brigader, mens handelssamarbeidet med Franco-Spania ble formalisert. Realpolitikken seiret over idealpolitikken. 

Mikroperspektivet: Et ferskt, utålmodig bystyremedlem i Trondheim reagerer på noe som ikke er bra nok i skolen, og sender mail oppover i systemet for å finne en kjapp løsning. Svaret fra partiets folk i Rådhuset: "Vi bør i hvert fall ikke fatte vedtak som vi ikke aner prislappen på". Realpolitikken seirer. Slik er det, og slik må det kanskje være.

Da jeg våren 2000, 28 år gammel og med tolv aktive år i AUF bak meg, ble del av politisk ledelse i Miljøverndepartementet, fikk jeg en klar fornemmelse av forholdet mellom ideal- og realpolitikk. Da Dagbladet bød opp til dans, forsøkte jeg i mitt enfold å sette ord på akkurat det: "Det er litt mer realpolitikk, nå. Vi ble kastet rett inn i revidert nasjonalbudsjett, ikke noe kjære mor, nei. På et tidspunkt er det på tide å tre ut av ungdomspolitikken". 

Sitatet falt en ung SVer tungt for brystet. Muligens trigget av Dagbladets småfrekke overskrift, "Fremad makt!" - eller ingressen; "En eksklusiv klikk AUFere suste inn i maktens smørøye med Stoltenberg-regjeringen. De kaller seg fortsatt radikale, men det er langt fra Utøya til regjeringskvartalet" - sto kronikken "Innhentet av virkeligheten" på trykk 26.mai 2000, her i Klassekampens Fokus-spalte (den gang på side 3). Der fikk vi vårt pass påskrevet. "Hvor lenge er det igjen til AUFerne åpent sier at de bare later som de er radikale?", spurte den unge SVeren. Om undertegnede het det at "for noen år og ett slips tilbake var han AUF-aktivist i Sør-Trøndelag og tilsynelatende overbevist motstander av EU". Vedkommende skrev syrlig om "en liten hærskare med unge, fremadstormende" folk i regjeringssystemet, som "modig har stått fram for å bekjenne hvor vanskelig det er å holde prinsippene rene når du er nødt til å forholde deg til virkeligheten." Vel, det ér faktisk ikke så lett å kombinere real- og idealpolitikk.

Jeg har en snikende mistanke om at SV nå merker dette hver eneste dag, med folk i sentrale posisjoner i opptil flere regjeringskontorer. De har sittet der lenge. Innhentet av virkeligheten kan vi alle bli. I mai 2000 skrev den unge SVeren i Klassekampen at AUFerne i regjeringssystemet "blir ansvarlige for det de vil forandre", og la til at "deres oppgave aldri vil bli å forandre, bare å administrere". Tolv år senere leder han selv regjeringspartiet SV.

Kanskje er det nettopp i spennet mellom real- og idealpolitikk, mellom administrasjon og forandring, man finner SVs hovedutfordring? Partiets velgere, i hvert fall de jeg kjenner, er mer opptatt av å forandre enn å administrere. Forhåpentligvis finner SV balansen i god tid før valget neste år, i samspill med gode regjeringspartnere. Nøkkelen kan ligge i Ingebrigt Steen Jensens tips til venstresiden i en valgkamp for noen år siden (da de borgerlige forøvrig overtok makta): "Gi oss noe å tro på".

Artikkelen står på side 2 i Klassekampen torsdag 6.september 2012