Ebro 1938 (Tilegnet Joan Guasch, født i 1921 - som gikk bort i dag 20.januar 2015)

(Artikkel skrevet til tidsskriftet MilitærHistorie, i 2011. Trykkes på nytt her til minne om en katalansk hedersmann)

Ebroslaget på det katalanske høylandet i 1938 avgjorde den spanske borgerkrigen til fordel for opprørsgeneral Franco. Regjeringshæren, støttet av tusener av frivillige fra mange land ble knust av opprørshæren med god hjelp fra tyske, italienske og marokkanske styrker. I år er det 75 år siden borgerkrigen brøt ut, og Terra Alta-området er kjent for sin evne og vilje til å holde det historiske minnet om slaget i hevd, i et land der krigen og tiår med diktatur fremdeles er et åpent sår.

 (Foto: Steinar Fugelsøy, Adresseavisen)

Den britiske militærhistorikeren John Macdonald beskriver i sin bok Great battlefields of the world det han anser som de tretti mest interessante, avgjørende slagene i verdenshistorien, fra Cannae i Italia 216 år før Kristus til Dien Bien Phu i 1954. Han regner det 115 dager lange Ebroslaget i 1938 som et av dem.

El río Ebro, Ebroelva, er en av de største elvene i Spania, og den mest vannrike. Elva renner ut i Middelhavet helt sør i Catalonia, og fra april til juli 1938 utgjorde dens nedre deler frontlinjen mellom opprørshæren og regjeringshæren i den spanske borgerkrigen. Lenger inn i landet hadde begge elvebreddene, vært på opprørernes hender helt siden militærkuppets første dager i juli 1936, blant annet ved Zaragoza, en av de største byene opprørshæren kontrollerte. Elvas navn vil for alltid være forbundet med det blodigste, mest langvarige og avgjørende slaget under hele krigen.

Bakgrunnen var at opprørerne våren 1938 hadde lyktes med sin voldsomme offensiv med utgangspunkt i Zaragozafronten. Regjeringshæren ble først formelig kjeppjaget fra sine framskutte posisjoner ved Belchite på sierraen nær Zaragoza og deretter rykket opprørerne fram på bred front, ned gjennom Aragòn og til de sørlige delene av Catalonia. De lot seg ikke stanse før de kom fram til kystbyen Vinaròs ved Middelhavet i slutten av april. Den vellykkede Aragòn-offensiven innebar at man fikk delt det republikanske området i to, ved at Barcelona med omland i Catalonia ble isolert fra resten av regjeringskontrollert område, den såkalte sentralsektoren med Valencia og Madrid. Militært sett var situasjonen helt uakseptabel, og man fryktet en nært forestående offensiv rettet mot Valencia.

I løpet av sommeren 1938 etablerte regjeringen en angrepsstyrke på om lag 80-90.000 mann, kjent som Ejercitò del Ebro (Ebrohæren), på den nordøstre siden av Ebro. Under ledelse av den kommunistiske kommandanten Juan Modesto skulle Ebrohæren, som besto av tre armèkorps, ni divisjoner og 27 brigader, gjennomføre et halsbrekkende angrep for å gi regjeringen i Barcelona et pusterom. Ebro-offensiven var et desperat forsøk fra republikanerne på å avlede oppmerksomheten fra Valencia-fronten. Storbyen Valencia sto i fare for å bli erobret, samtidig som regjeringen i Barcelona hadde behov for gi beskjed til det internasjonale samfunnet om at krigen ikke var tapt. Offensiven var basert på overraskelsesmomentet og innebar kryssing av Ebro en rekke områder, fra elvens utløp i Middelhavet og opp til Mequinensa flere mil opp langs elva. Angrepet skjedde i den såkalte “Ebro-buen”, der elva gikk i en stor bue, og hoveddelen av angrepet fant sted mellom landsbyene Riba-Roja og Benifallet. Den risikable planen var utviklet av general Rojo i generalstaben og krevde rask framrykking oppover i terrenget etter at Ebro var passert. Målsetningen var å erobre Gandesa og etablere en forsvarslinje sør for byen, som ga Catalonia et mer robust forsvar enn tilfellet var så lenge elva var frontlinje, samtidig som det ville avlaste flere andre frontavsnitt og være utgangspunkt for ytterligere framrykking.

Den verdenskjente militærhistorikeren Antony Beevor er ikke nådig i sin kritikk av den republikanske hærledelsens strategi. Han skriver i sin bok “Kampen om Spania”, et standardverk om de militære sidene ved borgerkrigen, at Ebro-offensiven var “grotesk hasardspill mot svært uheldige odds”, en “håpløs plan” og “vilt optimistisk”. En av de åpenbare svakhetene var mangel på artilleri. Angrepshæren disponerte ikke mer enn 150 kanoner, av svært varierende kvalitet. Ettersom angrepet besto i å krysse en bred elv ville man dessuten nødvendigvis slåss med ryggen mot elva og være avhengig av tilførsel av store mengder materiell fraktet over Ebro eller rask framgang og erobring av fiendtlige forsyninger. I tillegg hadde opprørerne større luftstyrke, om lag dobbelt så mange fly som regjeringshæren. Fra første stund hadde forsvarerne uvurderlig luftstøtte fra den tyske Kondorlegionen, den italienske Legionær-flystyrken og Brigade Aérea Hispana.

På Ebros sørvestlige bredd hadde Franco utstasjonert 40.000 mann fra general Yagües marokkanske armèkorps, fordelt på tre divisjoner. Styrkens kjerne var 50.divisjon med hovedkvarter i byen Gandesa, som raskt ble sentrum for de harde kampene. Ebroslaget kunne faktisk med fordel vært omdøpt til slaget om Gandesa eller Gandesa-slaget. Natt til 25.juli krysset Ebro-hæren elva og rykket raskt fram mot Gandesa fra flere retninger. Opprørerne etablerte neste dag en forsvarslinje langs aksen Fayón  – Pobla de Massaluca – Vilalba dels Arcs – Gandesa. De nærmeste dagene presset regjeringshæren mot denne linjen, men klarte ikke å bryte igjennom. På kort tid sendte øverstkommanderende for opprørshæren, general Franco, store forsterkninger til Terra Alta, det katalanske høylandet, fra nær sagt hele landet. Opprørerne nøt godt av åpne forsyningslinjer bakover i terrenget slik at forsyninger nærmest uforstyrret kunne komme fram, og flere militære flyplasser i høvelig avstand fra frontlinjen.

I påvente av forsterkninger på bakken ble alle tilgjengelige flystyrker umiddelbart sendt til området.

Gjentatte flyangrep og kontroll over vannreservoar og damanlegg lenger oppe i elva ga forsvarerne et overtak. De åpnet dammene i sideelva Segre og utløste opptil fire meter høye flodbølger som flommet ned mot Middelhavet og rev med seg broer, båter, materiell og folk. På et par dager hadde regjeringshæren erobret om lag 600 kvadratkilometer, men klarte ikke å bryte gjennom forsvarslinjen. Fienden var i besittelse av overlegen styrke i lufta og hadde massiv artilleristøtte fra trygge posisjoner. Fra nærmere 350 kanoner ble det avfyrt om lag 14.000 runder daglig, innenfor et svært avgrenset område. Eksempelvis avfyrte de om lag førti italienske artilleribatteriene ved Gandesa nærmere 110.000 runder med granater mot angriperne i løpet av èn måneds krigføring. Da det tidlig i august ble klart at stormangrepet på byen ikke førte fram, ga øverstkommanderende for Ebro-hæren, Juan Modesto, ordre om å etablere defensive posisjoner langs hele frontlinjen. I fastlåste stillinger mellom elva og Gandesa vel to mil oppe i dalen lå titusener av regjeringstropper, nesten uten mulighet til å rykke fram og med stående ordre om ikke trekke seg tilbake. De var i realiteten fanget.

Til tross for at hans rådgivere anbefalte et raskt motangrep mot Catalonia lenger inne i landet, ved Lérida, for å tvinge angriperne tilbake, bestemte general Franco seg for å la sine styrker gjenerobre det tapte området meter for meter. Derfor gjennomførte opprørshæren seks kraftige motoffensiver mot de republikanske stillingene i Ebro-buen. De pågikk inntil restene av regjeringshæren trakk seg tilbake over Ebro i midten av november. Slaget var over, og selv om man for så vidt nådde målsetningen om å avlaste Valencia-fronten. Man hadde en stakket stund tatt tilbake det militære initiativet, og framsto internasjonalt som nesten jevnbyrdig med den seierssikre general Franco. I Folkeforbundet i Genève forsøkte man å vinne tilslutning for sin sak og man forsøkte å finne mulige fredsløsninger med opprørerne, til ingen nytte. Ebroslaget forlenget kanskje krigen med noen måneder, skjønt prisen var høy. Offensiven hadde kostet enorme menneskelige lidelser og store materielle tap. Totalt ble om lag 130.000 soldater såret og drept i løpet av mindre enn fire måneder. Regjeringshærens tap var på nærmere 70.000 mann, hvorav om lag 30.000 ble drept.  Opprørernes tap var noe mindre, trolig omkring 60.000, om lag en tredjedel mistet livet.

De utmattede og desillusjonerte restene av Ebro-hæren var på langt nær nok til å forsvare Catalonia, og kort tid etter at Ebroslaget var over, krysset opprørerne selv elva og kunne uten store problemer erobre resten av Catalonia i løpet av en måneds tid. Hovedstaden Barcelona falt uten kamp i slutten av januar 1939 og deretter knuste opprørerne det som var igjen av regjeringshæren i sentralsektoren. Da Madrid og Valencia overga seg ved månedsskiftet mars/april 1939, kunne Franco triumferende erklære seg som krigens vinner 1.april. Det innledet diktatur i Spania under general Franco til han døde i 1975.

Ebroslaget, “La batalla del Ebro”, var i høyeste grad et internasjonalt slag. Kanskje kan det nesten betegnes som det første slaget i den annen verdenskrig. Store tyske, italienske, marokkanske avdelinger sto på opprørernes side, mens folk fra mer enn femti nasjoner kjempet i Ebro-hæren i slaget om Gandesa. Men først og fremst var det en kamp mellom landsmenn. De fleste beretninger om store militære operasjoner foregår i makroperspektiv, med utgangspunkt i generalenes overordnede strategier, ofte på divisjons- og bataljonsnivå, med tapstall i tusener. I det følgende vil Ebroslaget forsøkes nærmere belyst gjennom skjebnene til tre av de bortimot 200.000 soldatene som tok del i slaget, nærmere bestemt en tysk soldat, en amerikansk frivillig og en katalansk regjeringssoldat. Sistnevnte er en av stadig færre gjenlevende tidsvitner som kan skildre slaget slik det ble opplevd på slagmarken sensommeren 1938.

Gravsteinen på bensinstasjonen

Noen kilometer nedenfor Gandesa finner man den lille landsbyen Corbera d`Ebre. Den gamle kirken er fremdeles full av hull etter granater fra krigens dager og hele gamlebyen ligger fremdeles i ruiner. Dersom man fortsetter et lite stykke nedover mot Ebro, passerer man områdets eneste bensinstasjon på venstre side. Ved innkjøringen til den lokale Petronor-stasjonen, som ligger i et pass med fjellformasjoner på begge sider, vil observante forbipasserende kunne se en liten, nokså spesiell gravstein. Den er en av mange fysiske minner fra Franco-tiden i det moderne Spania. Under det kjente symbolet Jernkorset kan man den dag i dag lese følgende tekst på minnesmerket (på tysk):”Her led Gerhard Pach flygerdøden 1. oktober 1938, for et fritt Spania”.

Gerhard Pach tilhørte den tyske Kondorlegionen, Kampfgruppe 88 (K88), 1.staffel. Kondorlegionen var en sentral del av Hitlers militære støtte til opprørerne, og besto av omlag 15.000 mann. Kondorlegionen disponerte om lag 600 fly, hvorav om lag en tredjedel ble ødelagt. Gerhard Pach var unteroffizer og radiooperatør om bord i et Heinkel 111 bombefly som ble rammet av republikansk antiluftskyts nær Corbera tidlig i oktober, da Ebroslaget var i sin avsluttende fase. Flyet hadde en bemanning på fire personer; pilot, navigatør, radiooperatør og skytter, og hele besetningen med unntak av Pach klarte å komme seg ut av det brennende flyet i fallskjerm før det eksploderte. Hardt skadet og forbrente tok de tre overlevende tyskerne seg til tryggheten bak opprørernes linjer. Et par dager tidligere hadde De internasjonale brigadene blitt trukket tilbake fra fronten i et forsøk fra den spanske regjeringen på å vinne internasjonal sympati og støtte. Mange tusen ikke-spanske soldater, blant dem mer enn femti nordmenn, ble sendt tilbake over Ebro, der de havnet i landsbyer ved foten av Pyrineene, nær den franske grensen i påvente av hjemreise. Tolv nordmenn ble liggende igjen på slagmarken ved Ebro.

På det tidspunkt da radiooperatør Pach ble drept, presset opprørshæren seg ned gjennom dalen mot elva, og tvang de republikanske styrkene til å drive oppholdende strid fra skanse til skanse både i dalen og på høydedragene på begge flanker. Dag for dag ble regjeringshæren presset tilbake mot elva, ikke minst fordi Kondorlegionen kontrollerte luftrommet i det sørlige Catalonia. Kampfgruppe 88 hadde omfattende stridserfaring og hadde vel et år tidligere, i april 1937, ledet an i det nådeløse bombeangrepet på den baskiske byen Guernica, som kort tid etter ble udødeliggjort av den spanske maleren Pablo Picasso i

maleriet som bærer byens navn.

Kampfgruppe 88 besto av HeinkeI 111 bombefly, Junkers 52/3 mg3e (kombinerte bombe- og transportfly), bombeflyet Junkers 86D-1, stupbombeflyene Junkers Ju 87A & B (Stuka), og Dornier Do 17 (to-motors lette bombefly, kjent som ”flygende blyanter”.)  Det mellomtunge bombeflyet Heinkel 111 var Kondorlegionens mest brukte bombefly, produsert av Heinkel Flugzeugwerke, og utviklet i 1933. Av hensyn til restriksjoner fra Versailles-traktaten etter første verdenskrig ble det i begynnelsen benyttet som passasjerfly med plass til opptil 10 personer. Selv om Tyskland i henhold til traktaten ikke hadde lov til å ha et militært flyvåpen, ble flytypen innført i det nydannede tyske luftvåpen, Luftwaffe. I tillegg til å delta i teppebombing av republikanske stillinger i hele Ebrobuen og angrep på basene nordøst for elva, hadde K88 ansvar for å stanse fiendens forsyninger over elva. På èn enkelt dag gjennomførte Heinkel 111-bombefly mer enn førti tokt mot broene og elveovergangene fra fire tusen meters høyde, og ødela flere viktige krysningspunkter.  I august sendte Kampfgruppe 88 med støtte fra Stukas mer enn 1.500 tonn bomber ned mot de provisoriske broene over Ebro, og i løpet av hele Ebroslaget slapp K88 mer en 21.000 tonn bomber over den fremrykkende og etter hvert nedgravde fienden.

Erfaringene fra Spania var en viktig del av Hitler-Tysklands forberedelser til den annen verdenskrig. I rettssaken under Den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg senhøsten 1945 uttalte Hermann Göring, forhenværende riksmarskalk og sjef for Luftwaffe, at borgerkrigen i Spania hadde vært et bra sted for å “teste ut mitt unge Luftwaffe”. Göring, som ble dømt til døden ved henging, understreket at man under borgerkrigen i Spania målrettet prøvde ut eksperimentelle formasjoner og flytyper, og mente det var av stor verdi å kunne fastslå, etter bruk i ekte kamphandlinger, hvorvidt strategier og materiell holdt mål.

Kampfgruppe 88 var for øvrig den enheten i Kondorlegionen med de høyeste tapstallene. Av om lag tre hundre drepte under felttoget i Spania tilhørte nærmere hundre K88, hvorav 72 ble drept i strid.

6. juni 1939 fant Kondorlegionens massive avskjedsparade sted i Berlin. 14.000 av legionens veteraner marsjerte forbi en fornøyd Adolf Hitler og Hermann Göring på ærestribunen. De solbrune tyske Spaniaveteranene passerte tre hundre uniformerte medlemmer av Hitlerjugend som sto oppstilt ved tribunen, med hvert sitt navneskilt til minne om de tyske soldatene som ble drept under kampanjen i Spania. Blant navnene var Gerhard Pach, radiooperatøren fra Kampfgruppe 88, som ble skutt ned over Corbera d`Ebre 1.oktober 1938, hvis minnestein fremdeles er å finne ved innkjøringen til en bensinstasjon i Terra Alta.

“Spre min aske på Høyde 666”

Sommeren 2010 besøkte jeg slagmarken ved Gandesa sammen med Alan Warren, en britisk forlegger og borgerkrigsekspert. På vei opp de svingete veiene i stupbratte fjellsider i Sierra de Pandols, sa han med et opprømt smil; ”Du vet, vi er ikke alene i bilen..” Jeg skjønte ikke hva han mente, men det kom umiddelbart for en dag: I baksetet lå en liten ryggsekk, og han ba meg hente den fram. Det viste seg at i sekken lå en liten, svart boks. ”Si hei til Jack!”, sa Alan, og forklarte sammenhengen. Sommeren 1938 deltok en 21 år gammel amerikaner, Jacob Joseph (“Jack”) Shafran, i angrepet på Gandesa. Han var opprinnelig snekker og industriarbeider og aktiv i det amerikanske kommunistpartiet og fagforeningen Department Store Employees Union. Sammen med ti kamerater fra partiet hadde han forlatt Lower East Side i New York City i juli 1937 for å kjempe mot Franco og opprørerne i Spania. Shafran tjenestegjorde sammen med sine landsmenn i Abraham Lincoln-bataljonen i 15. internasjonale brigade, 35. divisjon, 15. armèkorps, og krysset Ebro i slutten av juli 1938. Amerikanerne ble sendt til den strategisk viktige fjellkjeden Sierra de Pandols, hvorfra man kontrollerte Gandesa og baklandet dersom man fikk skikkelig fotfeste. Etter noen uker ble Shafran skadet av en granateksplosjon mens han bar en båre med en såret medsoldat ned de bratte fjellsidene. Skaden var ikke livstruende, og han var blant de heldige. Divisjonen led nemlig store tap. De første to månedene ved Gandesa, fra 25.juli til 23.september, mistet 35.divisjon totalt 3.872 menn, tilsvarende 1/3 av den effektive styrken. Det var i disse to månedene De internasjonale brigadene deltok i kampene. I slutten av september ble brigadene trukket tilbake fra fronten etter at republikkens president, Juan Negrin, i en tale under Folkeforbundets møte i Genève offentliggjorde at samtlige utenlandske soldater som forsvarte republikken skulle sendes hjem. Jack Shafran returnerte derfor til New York i midten av desember 1938. To år senere meldte han seg til tjeneste i US Army, og deltok aktivt i kampene i Europa, der han fortsatte kampen mot Hitlers styrker fra fjellene i det katalanske høylandet.

I 2003 vendte den da 86 år gamle amerikaneren tilbake til de bratte klippene ovenfor Gandesa sammen med barnebarna for å markere at det var 65 år siden den siste offensiven til De internasjonale brigader. Seks år senere døde han. Spaniaveteranens siste ønske var: “Spre min aske på høyde 666”. Høyde 666 er en lang rygg i Sierra de Pandols, der det i flere uker i august 1938 raste harde kamper. Amerikanerne bet seg fast på de nedre delene av den smale åsryggen, mens fienden kontrollerte dens høyereliggende deler. Det var nesten umulig å finne dekning i den harde jorda og granatnedslagene syntes aldri å ta slutt. Det var ved høyde 666 at Shafran selv ble såret. Etter kremering på Mountain Grove-krematoriet i Bridgeport, Connecticut sendte hans datter urnen til Alan Warren i Barcelona som fikk oppdraget med å oppfylle den gamle krigerens siste ønske. De siste årene har mange av de amerikanske Spaniakjempere sørget for å få sin aske spredt i det samme området etter sin død. 

Om ettermiddagen 25.juli 2010 – på årsdagen for Ebroslagets begynnelse - ble Jack Shafrans aske tatt av vinden i en intim seremoni der en engelskmann, en katalaner og en nordmann viste ham den siste ære. Asken blåste i retning Gandesa, byen Shafran hadde sett ned til fra stillingen på høyde 666, og mang en gang forbannet at de ikke greide å erobre. Overalt på det smale høydedraget ligger fortsatt små gjenstander fra krigshandlingene som fant sted for mer enn 70 år siden. På noen minutter fant vi en håndfull med deler av sprenglegemer, piggtråd, ueksplodert ammunisjon og små sardinbokser, merket ”Norge” på undersiden. Vi fant også beinrester som ikke er vanskelig å komme over dersom man leter litt på høydedragene i fjellkjedene øst for Gandesa, Sierra de Pandols og Sierra de Cavalls.

 “Tåteflaske”-soldatene

Det er nå 73 år siden titusener av soldater krysset Ebro for å gå mot opprørernes befestede stillinger på den sørvestlige siden av elva, så det sier seg selv at av naturlige grunner er svært få av soldatene som deltok i operasjonen fremdeles i live. Den 25.juli hvert år møtes imidlertid veteraner fra en helt spesiell republikansk enhet på det høyeste punktet i Sierra de Pandols der kampene under Ebroslaget fant sted. De kalles “Quinta de Biberons” - “tåteflaskesoldatene” – og skulle opprinnelig innkalles til militærtjeneste først i 1941, men deres skjebne ble å kalles til strid på et langt tidligere tidspunkt.

På toppen av fjellet kjent som “Cóta 705” (Høyde 705 m.o.h.) ble det for et par år siden reist et massivt monument til minne om tåteflaskesoldatene. På årsdagen for starten på Ebroslaget arrangerer veteranklubben til “Quinta de Biberons” et minnearrangement for å hedre de unge soldatene som kjempet og falt i kampen mot general Franco. Hundrevis av menn, alle omlag 90 år gamle, mange av dem med armbind og baskerluer, deltar sammen med sine koner, barn og barnebarn og politiske aktivister på det spesielle arrangementet. Utsikten fra fjelltoppen kan ta pusten fra en, man skimter Middelhavet i det fjerne, man ser ned til Ebro-elva og dalføret fra Gandesa ned mot elva der de hardeste kampene fant sted. Arrangementet avsluttes med at jagerfly fra den militære flyplassen ved Zaragoza kretser rundt fjelltoppen i et kvarters tid. Brølet fra flymotorene drønner over Ebro-buen. Under borgerkrigen var Zaragoza, hovedstad i Aragón-regionen, på opprørernes hender fra første stund, og det er således litt ekstra symbolsk at det er nettopp derfra det spanske flyvåpen sender et jagerfly for å hedre borgerkrigens tapere. For mange av veteranene er 25.juli årets største dag. I bortimot førti år, under diktaturet, fantes ingen form for offentlige markeringer av de som hadde kjempet for den lovlig valgte regjeringen. Tvert imot ble de sett på som “anti-spanske elementer” og “røde”, og mange av dem hadde det svært vanskelig.

En av de som er synlig stolt denne dagen er Joan Guasch Marti. Han ble født i 1921, og vokste opp i  en liten landsby i vindistriktet Baix Penedès i det sørlige Catalonia. Han var femten år da borgerkrigen brøt ut sommeren 1936. Faren var aktiv fagforeningsmann og blant de mange som først sluttet seg til arbeidermilitsen som senere ble omorganisert til en regulær hær, Folkearmèen, etter mønster av Den røde hær i Sovjetunionen. Etter hvert gikk den militære utviklingen tydelig i opprørshærens favør. Våren 1938 gjennomførte Francos styrker en voldsom offensiv ned gjennom Aragón og de sørligste delene av Catalonia, som endte med at Middelhavet ble nådd i slutten av april. Barcelona var dermed isolert. Forsommeren 1938 var situasjonen derfor så prekær at regjeringen, som holdt til i Barcelona, så seg nødt til å innkalle nye årskull med soldater i den isolerte katalanske sektoren for å stanse opprørernes framrykking. I desperasjon ble katalanerne tilhørende årskullet som først skulle innkalles i 1940 og 1941, samt de som var innkalt ti år tidligere, mellom 1925 og 1929, kalt til tjeneste i den republikanske hæren.

Det var bakgrunnen for at 17-årige Joan Guasch Marti 27.april 1938, kun dager etter at opprørerne erobret kystbyen Vinaròs, fikk beskjed om å møte opp i en militærleir ved storbyen Tarragona ved kysten. Unggutten hadde helt siden krigsutbruddet syntes det var spennende med stramme uniformer, våpen, flagg og biler, og var sikker på at han ikke skulle ut i krigen på ordentlig. Da han dro hjemmefra sa slektningene trøstende at “Du kommer ikke til å krige, du er for ung, slapp av”, og overbevist om at det kun var en formalitet og at han ville vende hjem etter noen dager på kasernen, eller til nød fikk holde vakt på fabrikker i nærheten, reiste han til Tarragona.

Etter kort tids leirtjeneste, ble han i slutten av mai sendt nordover til Segre-fronten. Regjeringshæren innledet en offensiv ved Segre-elva 22.mai 1938, like nord for storbyen Lérida som delvis var erobret av opprørerne. Målet var stanse opprørshærens framrykking i Catalonia ved Segre, som renner ned fra Pyrineene og møter Ebro-elva ved Mequinenza. Joan deltok ikke i kampene ved Segre, da hans bataljon lå i reservestilling inntil man plutselig fikk ordre om forflytning tilbake til et område nærmere Ebro-elva.

De 16-17 år gamle tåteflaskesoldatene skulle forsterke divisjonene foran Segre-offensiven, men først og fremst skulle de kastes inn i en annen og langt mer omfattende offensiv. I den nye leiren fikk de intens militær opplæring, men det føltes litt underlig å trene i kampformasjon med plankebiter og trestokker i stedet for skikkelige gevær. Det var ikke mulig å unngå å merke seg at de særlig ble drillet i nattangrep, og da soldater og utstyr etter hvert strømmet til landsbyene i distriktet, skjønte Joan at noe var i gjære. “Alt var hemmelig”, erindrer han, “men det var åpenbart at noe snart skulle skje”. De trodde det var nye angrep på Segre-fronten, men det viste seg å være feil. Om kvelden 24.juli fikk de beskjed om å pakke med seg utstyret sitt, før de bega seg til fots i retning Ebro. De gikk hele natta med full oppakning, men ikke kledt for kamp. Han trodde det var nok en treningsutmarsj. Som de fleste andre hadde han på seg sandaler som var tatt med hjemmefra, og ingen i likhet med resten av kompaniet manglet han hjelm.  Han hadde fått utdelt et eldgammelt gevær, en kniv og en liten bag med kuler.

Da de nærmet seg elva og kunne se over til landsbyen Riba-roja d'Ebre på den andre siden forsto de at dette var noe ganske annet enn en vanlig trefning. Tusener av regjeringssoldater hadde allerede krysset elva flere steder, lenger oppe og lenger nede, men Joan tvilte likevel på om de det var mulig å komme seg over elva. Han var tilsluttet 31. brigade, 3. divisjon i 15. armé-korps, under ledelse av den unge kommunisten Manuel Tagüeña. Snart ble enheten overflyttet til 5.armèkorps, ledet av general Enrique Lister.

Selv om de ikke kunne se noen fiendtlig aktivitet på sitt avsnitt hørte stadig skuddsalvene gjalle i fjellsidene på den andre siden, og tunge drønn fra artilleriild lenger nede.  En mengde små båter krysset elva ved Riba-roja i mørket, åtte soldater i hver. Båtene var hentet ved kysten, så langt opp som Barcelona, og noen var bygget spesielt for anledningen. Joan hadde en ekkel følelse i magen da han satte seg i båten mens to kraftige karer rodde dem over elva. Det viste seg at Riba-roja ble tatt nesten uten kamp, da fienden trakk seg raskt tilbake og deres første oppdrag ble å forsterke den defensiv posisjonen i brohodet ved landsbyen.

Dagen kom med stekende sol og nærmere 40 grader, og de fikk ordre om å ta seg til La Fatarella, en liten landsby oppe på sierraen noen kilometer fra elva som allerede var under republikansk kontroll. Selv om de hørte og så fiendtlige fly på himmelen kom de fram til målet uten å havne i kamp. De hadde gått langs veien, som til deres overraskelse var åpen og uten noen form for sperringer eller sikring. De møtte stadig lastebiler med sårede på vei til feltsykehus som var opprettet nær elva. I utkanten av landsbyen slo de leir. Tåteflaskesoldatenes ilddåp fant sted påfølgende dag, mellom landsbyene La Fatarella og Vilalba del Arcs, 5-6 kilometer unna. Vilalba var fortsatt på opprørernes hender og siste hinder på vei mot Gandesa, operasjonens hovedmål. Ordren var å først innta Vilalba, deretter snarest slutte seg til hovedangrepet på Gandesa, områdets største landsby, og det strategiske knutepunktet i det katalanske høylandet.

De tok seg framover til fots, og ikke langt unna Vilalba møtte en aldeles overlegen fiende. Sektoren var forsvart av marokkanere i sikre stillinger, dype skyttergraver og betongbunkerser med mitraljøser som kontrollerte området, og tungt artilleri i åssidene lenger bak. De hadde også stridsvogner, i motsetning til angriperne, som totalt sett disponerte et ensifret antall stridsvogner som alle ble ødelagt i angrepet på Gandesa. Over dem kretset tyske fly og Stuka-bombere som drev mange av ungguttene til vanvidd. Etter hvert fikk de forsterkninger, men da fiendens tanks rullet nedover veien mot dem skjønte han at det ble nesten umulig å innta Vilalba del Arcs.

Marokkanere var kjent for å være nådeløse mot sine fiender, men gjorde ikke veldig inntrykk på Joan, som syntes de ropte og hylte voldsomt. Selv italienerne var skumlere enn marokkanerne med de rare, røde hattene, syntes Joan. Forsvarslinjen som opprørshæren hadde etablerte for å stanse framrykkingen på denne sektoren lå like foran Vilalba del Arcs, som ble angrepet fra flere sider. På dette frontavsnittet fantes ikke soldater fra De internasjonale brigader, og Joan møtte faktisk ikke en eneste brigadist i sin tid ved fronten. De internasjonale brigadene kjempet i all hovedsak i hovedsektoren, i dalen opp mot Gandesa og fjellkjedene på den andre siden av byen. Noen av utlendingene på republikansk side deltok riktignok i angrepet på Vilalba, men de angrep fra motsatt side. Det ble sagt at brigadistene var høyt motiverte og modige soldater, og de hadde en høy status hos Joan og de unge spanske soldatene på regjeringssiden.

Stormangrepet på Vilalba mislyktes og bataljonen hadde ikke annet valg enn å grave seg ned i den karrige jorda. Angrepet endret karakter og ble stasjonær skyttergravskrig. Grøfter og skyttergraver ble etablert langs hele frontlinjen. De visste at også angrepet på Gandesa hadde stoppet opp, mens kampene raste foran byen og særlig i fjellkjedene på den andre siden av dalen, Sierra de Pandols og Sierra de Cavalls. Dagene var glovarme og det var lite mat og nesten ikke vann å oppdrive. Gleden var derfor stor hver gang forsyninger kom på eselryggen.  Mens de lå i sine utsatte stillinger kunne de tydelig se hvordan det gikk endeløse kolonner med lastebiler til fienden i Gandesa, Vilalba og de andre opprørskontrollerte byene, fullastet med nye soldater, mat og militært materiell. Han visste det ikke, men noen få kilometer bak Gandesa, på et høydedrag som het Coll del Moro hadde general Franco sitt felthovedkvarter, hvorfra han studerte utviklingen i kampene og kommanderte sine underordnede. Fra sin trygge utkikkspunkt konstaterte Franco fornøyd til sin adjutant at “Jeg har den beste delen av den røde hæren fanget i en felle. Alt innenfor 35 kilometer”. Fra kommandoposten kunne Franco se Gandesa like nedenfor seg nede i dalen, og like bortenfor den lå Corbera d`Ebre, den mest framskutte landsbyen republikanerne erobret. På olivenmarkene i mellom landsbyene lå store deler av den republikanske hæren i sine spartanske stillinger. De klarte simpelthen ikke å presse Gandesas forsvarere ut av byen, selv de på et tidspunkt hadde vært helt i utkanten av byen, nær kirkegården. Til høyre skjøt fjellformasjoner opp. Der ble det kjempet om hver eneste fjelltopp, og til Francos tilfredshet var hans styrker i ferd med å gjenerobre høydedragene som truet Gandesa. På venstre side av dalen kunne han så vidt skimte kirketårnet i Vilalba del Arcs, nok en viktig by opprørshæren nektet å gi opp. Lengst nede i dalen slynget Ebro-elva seg mot Middelhavet.

Ingen av 16-17-åringene i kompaniet til Joan hadde drømt om at de skulle havne i første linje i strid da de ble innkalt knapt tre måneder tidligere. Flere av de urutinerte soldatene deserterte i ren desperasjon, og mange ble hardt såret og drept. Langt de fleste døde som følge av artilleriild eller luftangrep. Selv hadde Joan flaks flere ganger, da granater slo ned få meter unna ham ved flere anledninger. Som de fleste var han ofte livredd, samtidig som han fra tid til annen følte han var blant de heldige som skulle slippe fra kampene med liv og helse i behold. Annenhver dag hadde kompaniet fått tilført nye soldater for å erstatte drepte og sårede, og etter halvannen måned ved fronten var han en av kun to uskadde i kompaniet som opprinnelig besto av 120 soldater da de krysset Ebro.

Flaksen til unge Joan Guasch Marti varte til formiddagen 8.september 1938. Den dagen endret livet hans for alltid. På vei ut av skyttergraven i første linje nær kirkegården i Vilalba del Arcs, like ved kompaniets maskingeværrede, ble han rammet av et granatnedslag. Det ene beinet ble sprengt bort like ovenfor kneet. Smerten var uutholdelig og medsoldatene forsøkte febrilsk å stanse blødningen.  I all hast ble han fraktet på en enkel båre til fots via La Fatarella til Ascò ved elvebredden. Forflytningene ble gjort om natten for å unngå angrep fra luften. De provisoriske bruene som var reist, hadde blitt ødelagt av flyangrep og oversvømmelser og han ble fraktet i båt over den vel hundre meter brede elva og deretter i ambulanse til storbyen Tarragona, ikke langt unna hjembyen. Joan ble flyttet fra sykehus til sykehus, stadig nærmere den franske grensen, og ble evakuert fra Barcelona like før opprørshæren inntok byen. Han havnet i en overfylt ambulanse som tok seg sakte mot grensen i et hav av flyktende mennesker, nærmere en halv million flyktninger. Tidlig i februar kom han til slutt over grensa og i sikkerhet på fransk side i snøvær og isende kulde. Etter hvert vendte han tilbake i hjembyen i “det nye Spania”, der han fikk oppleve på kroppen seierherrenes hevn over krigens tapere. Snart flyttet han til en enkel bolig i Barcelona, der han fremdeles bor. Når Joan i ettertid tenker tilbake på Ebroslaget stiller han seg alltid spørsmål om hvordan det kunne ha seg at hæren som slåss for en lovlig valgt regjering hadde så elendige våpen og manglet fly, tanks og artilleri? Hvordan var det mulig at flere av geværene i kompaniet var produsert på 1890-tallet? Han er ikke i tvil om nederlaget til den spanske republikken skyldtes den såkalte “non-intervensjons”-politikken som de demokratiske landene, også Norge, sluttet seg til. Den gikk ut på å isolere krigen i Spania og nekte våpensalg til landet. Tyskerne og italienerne ignorerte regelverket totalt, mens noe materiell av meget varierende kvalitet kom til regjeringen fra Frankrike, Sovjetunionen og Mexico. Det lyner i øynene hans når han full av forakt sier at “Det var feige lag, hvorfor sviktet de demokratiske landene oss?” Samtidig innrømmer han at interne splittelser på regjeringssiden og strategiske militære tabber også medvirket til det endelige nederlaget.

Følelsen blant de unge republikanske soldatene som stanget mot Vilalba del Arcs i uke etter uke sensommeren 1938 var at det nærmest var umulig å lykkes, selv om saken de kjempet for var god. Joan trodde i ukene ved fronten at nederlaget var uunngåelig, og det ble ofte snakket om at det var kun to måter å krysse elva tilbake på: enten død eller såret. Mens kampene raste diskuterte de unge soldatene ofte hvorfor man ikke trakk styrken tilbake og etablerte sikre stillinger på andre siden av elva, for dermed å kunne forsvare Catalonia i stedet for å utslettes i Ebrobuen. I ettertid er det særlig ett spørsmål som opptar Joan og de andre tåteflaskesoldatene: “Hvorfor fantes ingen retrettplan?”  Det er samme spørsmål som Antony Beevor stiller seg. Den britiske militærhistorikeren skriver at “å nekte å trekke seg tilbake etter en uke, da det var klart at man ikke hadde noen sjanse til å oppnå hensikten med angrepet, var nødt til å føre til nytteløs ofring av en hær som ikke kunne erstattes”. Hans konklusjon er at Ebroslaget slik det utviklet seg var “hinsides militær dumhet, en selvbedragersk vrangforestilling”. Det er ikke vanskelig å være enig med ham i det, skjønt mye kunne sett annerledes ut dersom annen verdenskrig hadde startet et halvt år tidligere og krigen i Spania hadde blitt del av verdenskrigen. Joan Guasch Marti fikk livet sitt endret for alltid da han som ung gutt ble kastet inn i Ebroslaget. Den joviale 90-åringen er blid og imøtekommende, men skjuler ikke sin bitterhet over hjemlandets manglende oppgjør med diktaturet. “Som 17-åring kjempet jeg for den spanske republikken, solidaritet og demokrati”, sier han, og spør “hva ble resultatet?” Svaret gir han selv: “Førti års diktatur, innsettelse av en konge og en glemselspakt”.

Det historiske minnet

Det er ingen overdrivelse å si at borgerkrigen i Spania har vært – og er – et åpent sår. Mange steder i Spania finner man fremdeles symboler fra det forhatte diktaturet. Det offisielle monumentet til minne om Ebroslaget står midt i elva nær utløpet, i sentrum av byen Tortosa. Det meget iøynefallende monumentet ble reist av Franco-myndighetene i 1968, og har siden vært ansett som en ren provokasjon blant krigens tapere. For et par år siden ble de tilhørende minnetavlene på elvebredden fjernet, men fremdeles er monumentet gjenstand for irritasjon og det blir stadig forsøkt ødelagt. Over alt i Ebrobuen finner man statuer og monumenter som hedrer Francos seiersrike tropper, men den siste tiden er det også reist noen minnesmerker som hedrer de som kjempet på regjeringens side.

I alle de små landsbyene i området der Ebroslaget fant sted er det nylig opprettet informasjonssentre om slaget. Sentralt ligger landsbyen Corbera d`Ebre, den mest framskutte byen regjeringstroppene erobret. Der ligger det største museet, “115 dies” (115 dager), mens gamlebyen i Corbera med den sønderskutte kirken står slik den var etter slaget, en av få ruinbyer i dagens Spania. Over alt i Catalonia finner man nå små og store informasjonssentre og museer, minnetavler, skilt og utstillinger om borgerkrigen, etablert i et helhetlig nettverk med felles form og grafisk profil og en informativ nettside. Alt i regi av et offentlig organ, Memorial Democrátic. Katalanske myndigheter driver et målrettet og offensivt arbeid ikke bare for å ivareta – men faktisk å formidle - det historiske minnet om borgerkrigen og diktaturet. På grunn av imponerende tilrettelegging og infrastruktur, oversiktlig, avgrenset terreng med dramatisk topografi, samt slagets omfang og betydning, er Terra Alta og Gandesa-området halvannen times kjøring sør for Barcelona i mine øyne et usedvanlig velegnet sted for besøk på en europeisk slagmark.

Av Jo Stein Moen

Anbefalt lesning

www.batallaebre.org            www.memorialdemocratic.org                          www.tusendager.no

Antony Beevor: Kampen om Spania (Damm, 2006), Chris Henry: The Ebro 1938 – Death knell of the republic. (Osprey, 1999), Victor Hurtado: Atles de la Guerra Civil a Catalunya. (Generalitat de Catalunya, 2010), John Macdonald: Great Battlefields of the world. (Marshall Editions Ltd, 1984), Jo Stein Moen/Rolf Sæther: Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-39 (Gyldendal, 2009).

Ringenes herrer.

(Bilde fra 18.juli 1974, der OL-toppen Juan Antonio Samaranch er blant de som "hilser" Franco på 38.årsdagen for militærkuppet i 1936. Diktatoren var da mer eller mindre på dødsleiet og døde året etter.)

Sann sportsånd søkes. I idrettens navn.

Nøyaktig 20 år før dette ble skrevet, sent på ettermiddagen lørdag 12. februar 1994, avla en hedersmann fra Kirkenes høytidelig den olympiske ed på Lillehammer: «På vegne av alle konkurrenter lover jeg at vi vil delta i disse olympiske leker, idet vi respekterer og holder fast ved de lover som gjelder, i sann sportsånd til ære for idretten og til heder for våre lag». Fire dager tidligere hadde han skapt stor oppstandelse da han i et intervju på norsk TV gikk til verbalt frontalangrep på president Juan Antonio Samaranch i Den internasjonale olympiske komité (IOC).

Skiløperen Vegard Ulvang mente spanjolen med politisk fortid fra Francos regjering var en uverdig representant for den olympiske bevegelsen. General Franco hadde i 1939 tilranet seg makten i Spania, godt hjulpet av Hitler og Mussolini, etter tusen dagers borgerkrig der den demokratiske regjeringen og republikken ble knust. Under diktaturet gjorde Samaranch politisk karriere som lojalt medlem i landets eneste tillatte parti, og ble i 1966 utnevnt til spansk idrettsminister. Samme år ble han medlem av IOC. Kritikken var særs ubehagelig for IOC-presidenten fordi verdens øyne var rettet mot Lillehammer. 10.februar 1994 skrev den spanske storavisa El Mundo om «fascismeanklagene», mens Ulvang fikk ros på lederplass i danske Politiken, fordi han «påpekte det groteske i at lekene åpnes av en av Franco-regimets mangeårige toppmenn». Avisa mente Ulvang «fortjener en ekstra medalje" for sitt mot. Det ble kun stafett-sølv på ham.

Stemningen var direkte amper i dagene før åpninga. I boka Idrettskongen (2012) beskriver Dag Erik Pedersen spillet bak kulissene. Ulvangs ord framprovoserte et ekstraordinært styremøte i IOC, der ett punkt sto på dagsorden: «Om de skulle avlyse OL og reise hjem". IOC ønsket «å hindre at Vegard Ulvang avla OL-eden under åpningsseremonien», og «ville ha ham vekk». Presidenten i Norges olympiske komité, Arne Myhrvold, truet med å trekke hele den norske OL-troppen hvis det ble aksjonert mot Ulvang, mens Gerhard Heiberg, den gang president for de olympiske vinterleker i Lillehammer (LOOC), ba kong Harald gripe inn. Kongen inviterte Samaranch til middag på Maihaugen, noe han ifølge Heiberg satte stor pris på, da han var «svak for kongelig etikette, pomp og prakt». Heiberg, som siden er blitt en av «ringenes herrer» i IOC-styret, vet nok hva han snakker om. Rakrygget avla Vegard Ulvang den olympiske eden, og Samaranch avsluttet lekene med ordene «Best games ever».

Det er ikke så lett å bli glad i IOC under Sotsji-OL, heller. Elitismens grå ansikt. OL-pampenes «prinsipielle» refs av norske ski-jenter da de bar sørgebånd var ulidelig umusikalsk. Øyeblikket da Marit Bjørgen trøstet gråtende lagvenninner etter norsk triumf på 15-kilometeren, er blant de mest rørende i norsk idrettshistorie. Men det rørte ikke IOC. Eller Heiberg, som sa til VG at «som IOC-mann må jeg si at vi var nødt til å reagere». Det framstår noe underlig når vi vet at det ble flagget på halv stang på stadion under Sydney-OL i 2000, da kona til IOC-president og livstidsmedlem Juan Antonio Samaranch døde.

Adresseavisens kommentator er neppe alene om å mene at «Nå er IOC avslørt som en avstumpet, elitistisk, selvforherligende, grisk og udemokratisk organisasjon». Bedre blir det ikke av holdningen til IOC-Heiberg: «At nordmenn er arrogante har jeg sagt i mange sammenhenger. Jeg kan ikke skjønne at det er noe nytt. Det gjelder generelt». Det er fristende å si: snakk for deg selv. Og glem Oslo-OL.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen (s.2) mandag 

Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap) josmoen@online.no

En sak som viser at forholdet mellom IOCs æresmedlem og diktaturet fortsatt diskuteres http://www.publico.es/espana/243669/el-pasado-franquista-persigue-a-juan-antonio-samaranch 

Kampen fortsetter?

EU-saken er parkert. Inntil videre. 

Om to dager skriver vi 2014. Da er det 20 år siden folkeavstemninga om EU. Etter vedvarende nei-flertall på meningsmålingene høres nye melodier fra EU-tilhengerne. Aftenposten meldte 29.november 2012 at "Etter 18 års kamp for norsk EU-medlemskap gir Europabevegelsen opp. Organisasjonen vil i stedet jobbe med andre spørsmål knyttet til europeisk samarbeid." Generalsekretær Kirsti Methi uttalte at "vi erkjenner at debatten om norsk medlemskap er død for øyeblikket, og at vi opererer i en politisk situasjon som gjør det nødvendig å tenke nytt". Flere av mine meningsfeller smilte da fra øre til øre i pur skadefryd. Men omtrent midt i setningen er to ord verdt å merke seg: "For øyeblikket". Altså akkurat nå. Etter år med euro-krise og trøstesløse meningsmålinger, var tida inne til "å gå fra å være en kamporganisasjon som har kjempet for norsk EU-medlemskap til å dyrke vår identitet som europabevegelse som jobber bredere med europeisk samarbeid, inkludert Norges forhold til EU". Den gamle kamporganisasjonen angivelig transformert til en slags kulturorganisasjon. På nettleksikonet Wikipedia står det at "I 2012 nedla Europabevegelsen arbeidet med å få Norge som medlem av EU. De ville heller arbeide med andre spørsmål knyttet til europeisk samarbeid." Tro det den som vil.

Ifølge Methi er bakgrunnen at man "i likhet med andre organisasjoner har behov for å fornye seg fra tid til annen". Det er imidlertid nær en "total makeover" når det vi har kjent som de sterkeste pådriverne for EU her til lands (med unntak av enkelte Europaforskere og lederskribenter), mener at "Vi må alle gå videre, legge ting bak oss og tenke nytt", og sågar "åpner for at alle med interesse for Europa, også EU-skeptikere, kan bli medlem" (!)

Etter nyorienteringen skrev Bergens Tidende på lederplass: "En organisasjon som lenge har gått på lavbluss, vender tilbake til sin opprinnelige funksjon som et slags diskusjonsforum (…) Det ser ut som en fallitterklæring, og er det selvsagt også". Europabevegelsen fra 1949 er en moden bevegelse som jobber i motvind. I årsberetningen til landsmøtet 2013 het det at "I tillegg til flere og uventede endringer i Europabevegelsens ledelse, er en av de mest dramatiske hendelsene at NHO ga beskjed om at de ikke lengre ville gi økonomisk støtte fra og med 1.januar 2013. Sammen med en allerede trang økonomisk situasjon medførte dette store kostnadskutt, nedbemanninger og flytting til mindre og billigere lokaler". Det framgår at "i takt med stadig minkende støtte til norsk medlemskap i EU, har Europabevegelsen mistet medlemmer", nærmere bestemt nær tusen medlemmer, omlag 25%. Et noe magert resultat med tanke på at EU ble tildelt Nobels fredspris i 2012.

Da en meningsmåling i høst viste 70% nei og 19% ja, og nei-flertall i alle partier (bl.a. 66,6% nei-andel  i Venstre..), slo Torbjørn Røe Isaksen (H) fast at "Det er ikke noe nytt at det er nei-flertall blant Høyres velgere. Slik har det vært i flere år", men presiserte at "Høyres standpunkter avgjøres på landsmøtet, og der er det fortsatt solid flertall for norsk EU-medlemskap".

Ja-sida har bare tilsynelatende gått i hi, i påvente av bedre tider. Hvileskjæret er strategisk. I påvente av framgang på meningsmålinger, ny vekst i eurosonen, og ny dynamikk med Høyre i regjeringskontorene. Med eller uten Europabevegelsen, men med et samstemt kommentatorkorps, jurister og statsvitere, forent med revansjelystne ja-folk i Arbeiderpartiet, vil mange applaudere en omkamp. Når tida er inne.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen 30.desember 2013, signert Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)

Krigens paralleller

"Du må ikke sove!" lød kampropet i 1936-39. Og i 2013.

En skal være varsom med å trekke historiske paralleller mellom væpnede konflikter som finner sted i ulike land med 75 års mellomrom. Likevel dukker den spanske borgerkrig stadig opp når borgerkrigen i Syria drøftes. Er det noe i det? Tja. Det er i hvert fall mer som kobler de to krigene enn at de foregår i land ved Middelhavet, som begynner på "S" og slutter med bokstavene "ia".

Non-intervensjon (ikke-innblanding) er melodien, nå som da. Konflikten skal isoleres, selv om det betyr "feige lag". Non-intervensjon er linja i Syria 2013, i motsetning til Libya 2011, der norske fly slapp hundrevis av bomber og tok aktivt del i regimeskiftet.

Det tyske flyangrepet på den baskiske byen Guernica i april 1937 rystet en hel verden, hvorpå de skyldige forsøkte å skape forvirring om hvem som sto bak. Antallet drepte i Guernica er ikke fastslått, men få bestrider at hundrevis av sivile mistet livet. Parallellene til gassangrepet på boligområdet Ghouta ved Damaskus, 21. august 2013, er slående.

En åpenbar fellesnevner er at nordmenn frivillig reiser til krigssonen med livet som innsats. Venstresidas aviser skrev i 1937 heroiserende om tapre Spaniakjempere, mens de i høyreavisene ble levnet liten ære, som naive lykkejegere og radikale ekstremister, resultat av "rød menneskehandel". Krigen brakte over 200 unge menn og et titalls kvinner til fronten, sistnevnte som sykepleiere og journalister. De dro grunnet sterk politisk overbevisning og som reaksjon på demokratienes svik, og risikerte livet i en krig de fleste så man var i ferd med å tape.

75 år senere drar norsk ungdom til Syria. Mest oppmerksomhet får to unge Bærumsjenter med somalisk bakgrunn. Syriafrivillige beskrives gjerne som "jihadister" og "radikale islamister", skjønt man kan ikke se bort fra at ren humanisme for noen er det sentrale. Når PST-sjefen sier at "Vi antar at det kan ligge et sted mellom 30 og 40 personer, men det er mørketall og tallene kan være større", kunne Politiets Overvåkningstjeneste (POT) sagt ordrett det samme i 1937. POT ble for øvrig etablert det året, ikke minst for å avsløre og forhindre at nordmenn reiste til Spania. Om lag 50 kom aldri hjem. "Tror frivillige fra Norge er drept i syrisk borgerkrig", heter det i dagens aviser.

Noen fryktet Spaniakjemperne fikk militær erfaring til bruk i hjemlandet. Slik ble det faktisk. Den harde kjerne i væpnet kamp mot tyske okkupanter de første åra, Osvaldgruppa, besto av Spaniaveteraner som Asbjørn "Osvald" Sunde. I dag er man bekymret for at Syriakjempere vender tilbake som framtidige terrorister, politisk og militært skolert, fordi islamister står i første rekke mot al-Assads regime, skjønt motstandsfronten er svært sammensatt.

Alvoret i situasjonen kan knapt overdrives. Røde Kors skriver under overskriften "Syria – en frivillig forteller", at "frivillige som Hamza risikerer livet for å hjelpe sine landsmenn", fordi "det er en desperat situasjon. I Syria har flere millioner mennesker blitt drevet på flukt fra sine hjem. Livsnødvendig tilgang på helsetjenester, mat, vann og andre grunnleggende forsyninger er mangelvare for de fleste". Bistandsaktuelt intervjuer en som har vært i Syria fem ganger på kort tid, og sammen med "andre frivillige fra en norsk muslimsk menighet har delt ut mat og medisiner til 150 000 ofre for krigen".

I Arnulf Øverlands dikt fra 1936 het det formanende at "Du må ikke sove!". Ordene har åpenbart fortsatt verdi 77 år senere.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen 30.oktober 2013, signert

Jo Stein Moen, forfatter av Tusen dager. Norge og den spanske borgerkrigen (Gyldendal, 2009) josmoen@online.no

Tap og vinn

Visst gjør det vondt med valgnederlag.

Da har velgerne sagt sitt. Det blir regjeringsskifte, slik mange hadde håpet og omlag like mange fryktet. Nå er det alvor, og kanskje blir norsk politikk aldri mer den samme.

I dagene før valgdagen leste jeg, før og etter husbesøk og roseaksjoner, en vittig bok som i sin tid var en klassiker i mine kretser; Things can only get better: 18 miserable years in the life of a Labour supporter (1998). Der beskriver John O`Farrell, britisk forfatter, sorgmuntert sin utvikling fra idealistisk, ung radikaler som demonstrerte mot atomvåpen med gateteater og pantomime, til tillitsvalgt i Battersea Labour Party, et lokallag som ifølge O`Farrell besto av fargerike karakterer som "agendadyslektikeren", "den paranoide konspirasjonsteoretikeren", "the single issue fanatic", "martyren" og ikke minst "pedanten". Han ble et desillusjonert partimedlem som i nær to tiår måtte tåle valgnederlag etter valgnederlag. O`Farrell trøstet seg etter valgnederlaget i 1979 med at Maggie Thatcher, "Jernkvinnen", var så usympatisk at hun ville miste makta ved første anledning. "Kompleks politisk debatt er vel og bra, men egentlig avgjøres saken ved å se hvem som er de triveligste folka", trodde han. Det var liksom "good guys mot bad guys", "the masses against the Tory ruling classes". Men det var ikke så enkelt. "Jeg var 17 år i 1979, og måtte leve mer enn dobbelt så lenge før jeg endelig fikk oppleve en valgseier, Tony Blairs triumf i 1997", skriver han.

Jeg kjenner erfarne AUFere som aldri har opplevd å tape et valg. Unge Ap-folk i min hjemby Trondheim har i ti år vært valgvinnere: i 2003, 2005, 2007, 2009 og 2011. Nå ble seiersrekka brutt. At de opplevde nederlaget som et lite sjokk sto å lese i ansiktene deres på valgvaka i Folkets Hus, skjønt de tok det med bemerkelsesverdig fatning. Selv da det ble brølt "Morna, Jens!" på TV, beholdt de roen. En viss trøst var det at Trond Giske i sin takketale minnet om valgnederlagene i 1985, 1989, 1991, 1995, 1997, 1999 og 2001, og viste at nederlag alltid snus til seier – det er bare et tidsspørsmål. De fant også en viss trøst i at Adressa på førstesida dagen etter skrev om "Tap nasjonalt, seier lokalt", at Sør-Trøndelag Ap hadde gjort "et godt valg", holdt stand og var større enn Høyre og FrP til sammen.

Tida vil vise om valgresultatet 9.september 2013 var en bølge eller et skvulp. Noen spørsmål tvinger seg fram: Hva ville skjedd om SV i fjor hadde valgt å forlate regjeringen pga. asylbarna, EØS eller miljø? Kostet MDG de rød-grønne seieren? Burde Ap ha jobbet mer med å inkludere KrF i en bred sentrum-venstre-allianse? Ble Ap lammet av intern uenighet om veivalg; enten å vinne velgere fra Høyre eller mobilisere egne? Burde Ap, som Høyre, holdt seg med et intellektuelt hoff og ideologisk tidsskrift, som motsvar til suksesshistoriene Civita og Minerva? Kunne valget vært vunnet om Ap parallelt med handlingsregel og ansvarlighet hadde løftet fram en real, ny reform? Er 30,8 prosent oppslutning til Ap bra, tross alt? Hvis naturlover sier at det er umulig å gjenvelges etter 8 år med makt, hvorfor gjelder ikke det for Høyre i Oslo, som har styrt byen i 18 år? Og hvordan er det mulig at Rødt heller ikke denne gangen lyktes? Havarikommisjoner og landsstyremøter i de respektive partier har nok å se på, om de vil og tør.

"Det kommer alltid en ny sesong", pleier skuffede fotballtilhengere å si når håpet om seriegull eller opprykk ubønnhørlig er ute. Det kommer alltid et nytt valg, også. Og mye kan skje før den tid.

Kronikken sto på side 2 i Klassekampen lørdag 14.september 2013, signert Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)

Idrett for alle

Idrettslag utgjør en stor del av frivillighets-Norge, og gir viktige bidrag til livskvalitet og mestring for barn og unge. Adresseavisen har nylig fokusert på at utenlandsregistrerte spillselskap har ført opp trønderske idrettslag på en liste over lag som angivelig kan motta penger via en "grasrotandel" fra nettspill, i konkurranse med Norsk Tipping. Ett idrettslag har vedgått aktivt å ha ført seg opp på lista, andre stiller seg direkte uforstående til oppføringen. Den dugnadsbaserte bydelsklubben Astor FK er i sistnevnte kategori. Under overskrifta "Knyttes til ulovlige spillselskaper" trykket Adressa 20/8 bilde fra Astorbanen på hele forsida, og flere bilder fra banen i Sportsbilaget. Dette til tross for at det kategorisk er benektet fra klubbens side at noe vedtaksført organ noen sinne har diskutert og/eller vedtatt å stå på en slik liste. "Norgesautomaten.com" var ukjent for styre og administrasjon, og det er fortsatt en gåte hvordan eller når klubben havnet på lista. Det har heller ikke vært inntekter til klubbkontoen fra det vi anser som et useriøst selskap. Dette vet Adressa, som sågar langt på vei har skrevet det: "En talsmann for bettingselskapet, på telefon fra Georgia, USA, ønsker ikke å fortelle hva han heter". Eiendommelig oppførsel fra en talsmann, må man vel si. Men ikke mer eiendommelig enn at Adressa samme dag klinte til med forside basert på lista til selskapet den navnløse kilden representerer.

 Det overrasker oss at enkelte synes å fryde seg over dette. Avisas kommentator Kjetil Krogsæter skrev 21/8 at "Det var litt ålreit å se den panikken som bredte seg i klubbene da Adressa tok opp saken". Vel, vi kan bare snakke for Astor FK sin del. Når byens monopolavis ringte og fortalte om en liste ingen i klubbledelsen kjenner til eller vet hvordan man havnet på, bør alarmklokkene ringe. Idrettslag er helt avhengig av tillit fra foreldre og omgivelser. Hvor han har det fra at det var "panikk", vet vi ikke. Over hundre barn og unge trente i regnet på Astorbanen dagen banen preget avisas forside. Men selvsagt tar ledelsen dette alvorlig. Saken var oppe på klubbens styremøte, som vedtok entydig støtte til Norsk Tipping, og understreker at Astor FK som klubb aldri har "latt seg verve" til "det Maltabaserte selskapet", slik Krogsæter mer enn antyder. Det tas til etterretning at generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund valgte å uttale seg om saken før han kontaktet de omtalte lokale ledd i egen organisasjon. Vi har tatt kontakt med NIF for en oppklaringsrunde.

Til vår glede leste vi i Adressa 21/8 at eier av nettselskapene, Betsson, nå "legger seg flat", "beklager at listen omfatter klubber som ikke ønsker å være på den", og fjerner lista. Det skulle for så vidt bare mangle, en uke etter at Astor FK først tok kontakt og krevde det. Vi vurderer nå å forfølge saken juridisk. Retretten fra spillselskapet kommer forøvrig på samme side (!) som Krogsæters artikkel, kalt "De skiter i eget reir", med henvisning til idrettslag på lista som Betsson nå beklager. "Det oser dårlig samvittighet hos idrettslag som ble tatt med buksene nede hos utenlandske bettingselskaper", skriver han kjekt. Hvem som skiter i hvilket reir kan diskuteres.

Astor FK stiller seg helhjertet bak den norske spillmodellen. Vi er stolt samarbeidspartner av Norsk Tipping, og har i 50 år gitt barn og unge på Byåsen idrettstilbud, basert på frivillig, ulønnet innsats fra fenomenale foreldre. Dette arbeidet vil fortsette med uforminsket kraft.

 

Innlegget sto på trykk i Ordet Fritt i Adresseavisen fredag 23.august 2013, signert Jo Stein Moen, styreleder i Astor FK og Magnus Ottesen, daglig leder i Astor FK. 

Les mer om Astor FK her: www.astorfk.no

År går, sår består

Tiden leger ikke alle sår. Historien er også politisk.

Historiske steder og markeringer har opptatt meg helt siden morfar tok meg med til Hegra festning og Stiklestad som gutt. Sist uke var det tre markeringer verdt å nevne. Mandag var det to år siden det høyreekstreme terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Torsdag var det 75 år siden det siste store slaget i den spanske borgerkrigen ble innledet, da titusenvis av regjeringssoldater, deriblant norske frivillige, krysset Ebroelva i en desperat offensiv. Lørdag ble en minnetavle reist i Nottinghamshire.

Ebroslaget ble en katastrofe, og innledet slutten på krigen, som igjen innledet nær førti års diktatur. En varm høstdag i 2010 reiste katalanske myndigheter et minnesmerke ved Les Camposines, regjeringsstyrkenes kommandopost, med navn på tusen falne. Blant et titalls norske navn er Odd Olsen, AUFer fra Lademoen i min hjemby. Minnesmerket vandaliseres stadig av nyfascister.

Senhøsten 2004 var det tilløp til leserstorm i avisa El País da den konservative ordføreren i kystbyen Benicàssim fikk fjernet minnesmerket som hedret Spaniakjempere begravet på byens kirkegård. Forfatteren Susana Fortes skrev at det var "dypt skammelig, åndelig gjerrighet", og at det var utilgivelig å fornekte det historiske minnet til "de siste romantikerne", de som frivillig kjempet mot Franco og Hitler. Byens tidligere ordfører fra det spanske sosialistpartiet, PSOE, mente Benicàssim burde "verdsette sin historie, da de som ble begravet her fortjener å huskes". I 2008, da PSOE igjen styrte byen, reiste man minnesmerket med navn på 30 falne frivillige fra 12 land.

22.oktober 2011 talte Ana Pérez López, president i Asociación de Amigos de las Brigadas Internacionales ved avdukingen av et monument i Universitetsbyen i Madrid, med påskriften "A los voluntarios de las Brigadas Internacionales". Det var 75-årsdag for etableringen av De internasjonale brigader, som Odd Olsen og 35.000 andre frivillige kjempet i. Blant tilhørerne var vi et tyvetalls nordmenn, hvorav fire etterkommere etter Spaniakjempere og en fra den norske ambassaden, Russlands militærattache i full mundur, eks-dommer Baltazar Garzón (som mistet jobben fordi han ville rettsforfølge Francos bødler), og faren til universitets rektor, 97 år gamle Santiago Carillo (bildet), omdiskutert ungkommunistleder i kampens hete på 1930-tallet og sentral i overgangen til demokrati på 1970-tallet. I sin tale sa López: "En av de frivillige var på Utøya før han dro til Spania i 1937. Øya var 22.juli i år åsted for et grusomt angrep fra en høyreekstremist. Noen ganger gjentar historien seg. To dager før terrorangrepet ble en minnetavle som hedret norske brigadister avduket der." Minnesmerket i Universitetsbyen i Madrid er eneste monument til minne om brigadene i en by full av minner om diktatoren og borgerkrigens vinnere. Nå ser det ut som om juridiske spissfindigheter og byens konservative ledelse sørger for å rive minnesmerket (!)

Sist lørdag ble et minnesmerke reist i rådhuset i Nottinghamshire i Storbritannia. Det hadde vært borte i flere år. I 1993 ble lokale Spaniakjempere hedret med minnesmerket, som ble fjernet da de konservative i 2009 overtok styringa av et lokalsamfunn best kjent for Robin Hood. Etter at Labour i vår vant tilbake makta, ble minnesmerket satt opp igjen. 

Neste år er det 75 år siden borgerkrigen i Spania sluttet. Da vil det reises et monument på Lademoen til minne om Odd Olsen og de ni andre trønderske Spaniakjemperne. Vedtaket i Trondheim bystyre var nesten enstemmig.

-------

Artikkelen sto på trykk som mitt månedlige bidrag i Fokus-spalten i Klassekampen (s.2) mandag 29.juli 2013. 

Les mer om striden i Nottinghamshire her:

http://www.nottstuc.org/2013/07/local-heroes-of-spanish-civil-war.html

http://www.bbc.co.uk/news/uk-england-nottinghamshire-22722562

Litt rødere?

Tydelighet, organisasjon og kampvilje er en oppskrift på suksess

I dag er det 100 år siden Martin Tranmæl og hans meningsfeller stiftet Trøndelagens Distriktsorganisation av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, nå kjent som AUF i Sør-Trøndelag.

Da historiker Terje Halvorsen i 2003 kalte sin monumentale bok om AUFs historie Partiets salt, reflekterte det organisasjonens historiske rolle, skjønt en til tider har vært "partiets sukker". Det er belegg for å si at AUF i Sør-Trøndelag siden etableringen 15.juni 1913, med Tranmæl og "Den nye retning", har hatt visse anarkistiske tendenser, og tidvis har vært "partiets chili". Man kan skimte noen lange linjer: Organisatorisk styrke og politisk kampvilje.

I boka om norsk Vietnambevegelse på 1960-tallet skriver James Godbolt at det "utviklet seg en opposisjon til AUFs ledelse og moderpartiet med geografisk tyngde i Oslo, Sør-Trøndelag og Telemark" - et resultat av "en tiltakende og brei utenrikspolitisk opposisjon". Under EF-kampen i 1972 var sør-trønderne "hard-linere" på nei-sida. Blant de som forlot Ap da kampen var over, var tidligere distriktslagsformann Arent M. Henriksen og AUF i Sør-Trøndelags daværende stortingsrepresentant, Arne Kielland. Under EU-saken 1990-1994 var fylkeslaget nok en gang i kampmodus, etter å ha bidratt aktivt til miljøradikalisering i AUF fra 1990. SV-topp Erik Solheim skriver i selvbiografien Nærmere at "uten Sosialdemokrater mot EU (SME) ville nei-sida aldri vunnet kampen (…) Kimen til SME ble lagt i AUF i Sør-Trøndelag". Det er hevet over tvil at Trond Giske og AUF-miljøet i Trondheim sto helt sentralt på nei-sida i AUF og Ap fram til seieren 28.november 1994. Siden har miljøsak, antikrigsengasjement, mer liberal asylpraksis og motstand mot høyredreining kjennetegnet den politiske kulturen.  

Onsdag denne uka var "siste kveld med gjengen" for Gunn Karin Gjul. Da Jens Stoltenberg takket henne for innsatsen, skrev en kollega på Facebook at "Den mest rakrygga, fantastiske dama jeg noensinne har jobbet med, takkes av etter 20 år på Stortinget. Vemod." Mange, særlig på venstresida i partiet – jo, den finnes – følte det nok slik da Gjul takket for seg. Hun ble i 1993 kjempet inn på valglista til Sør-Trøndelag Ap som AUFs kandidat, og har siden markert seg som en selvstendig tenkende lagspiller, som har evnet å kombinere radikale visjoner og realpolitikk. Gjul er blitt et symbol for en hel generasjon AUFere fra hjemtraktene.

I dag er Trondheim den eneste av landets større byer som er styrt av Ap, etter omfattende fornyelse anført av relativt unge AUF-veteraner. "Nye Trondheim Ap" har siden 2003, med Rita Ottervik som førstekandidat, vunnet tre valg på rad. Tore O. Sandvik ble historisk da han samme år ble partiets første fylkesordfører i Sør-Trøndelag, en posisjon han fremdeles er i. I 2007 fikk Ap 43,9% av stemmene i Trondheim, etter valgløfter om mer velferd foran skattelette, og åpning for økt eiendomsskatt. I seks bydeler fikk Ap mer enn annenhver stemme; 55% på Flatåsen, 54% på Kolstad. Posisjonen ble langt på vei holdt i 2011. 

Hva skyldes dette? Jeg tror svaret er sterk organisasjon og kanskje det ordfører Ottervik selv sa til denne avis 7. september 2007, to dager før valgseieren: "Av og til skiller vi oss nok ut fra andre sosialdemokrater i landet ved å være enda tydeligere på fellesskapsløsningene". "Litt rødere?", spurte journalisten. Da svarte Ottervik: "Litt rødere i kanten, noen ganger, ja". Gratulerer med dagen, AUF i Sør-Trøndelag!

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen lørdag 15.juni 2013, og ble lest opp i sin helhet på AUF i Sør-Trøndelags 100-årsdagsfeiring i Hommelvika om ettermiddagen samme dag.

En ung høvding

 

"Nå er nesten alle ord brukt opp", sa Kong Harald i sin tale ved den nasjonale minnemarkeringen i Oslo Spektrum, 21. august 2011. Det var riktige ord på rett sted til rett tid. Snart to år senere kan man trygt slå fast at det fremdeles finnes ord som setter ting i perspektiv, og bidrar til innsikt og forståelse. Fra tid til annen samles slike ord mellom to permer. Biografien om Håvard Vederhus, Et kvart liv, er en slik bok.

Av personlige og politiske grunner har jeg brukt mye tid på å lese tilgjengelig litteratur om Utøya siden 22.juli 2011. Langt på vei har jeg lest alt som er publisert her til lands - fra akademiske tekster, rapporter, overlevendes beretninger og den nye barneboka, til makkverk som pamfletten Den rødgrønne terrorøya. Hans Olav Lahlum, som (bl.a.) er kjent for ruvende biografier om høvdinger i arbeiderbevegelsen, har nå skrevet biografien til en ung høvding, Håvard Vederhus, AUF i Oslos leder, som mistet livet i terrorangrepet på Utøya.

Det er viktigere enn noen gang å minnes de som gikk bort. Hvem de var, hva de sto for. Lahlum har med dette gitt sitt bidrag. Bokomslaget setter tonen, med AUFer Tore Sinding Bekkedals ikoniske svarthvitt-fotografi av Håvard Vederhus på Youngstorget, med regjeringskvartalet i venstre billedkant. Kvalitet i alle ledd. Boka er kronologisk oppbygd, fra "Skiftende barneår" via "Et ungt talent på vei opp", til "Skjebnedagen" og "Den vanskelige veien videre".

Jeg skumleser ofte de første sidene av biografier, for liksom "å komme til kjernen". Denne boka er et unntak. Gjennom glimt og anekdoter blir vi kjent med Håvards ressurssterke foreldre, aktive barndom og relasjonen til broren og besteforeldrene. Lahlum kaster lys over hans forhold til kristendom og egen homoseksualitet, gryende politiske oppvåkning og gradvis økende ambisjoner. Alt på et åpenhjertig vis, uten at det virker utleverende.
Lahlum omtaler seire og nederlag ved sjakkbrettet, i Elevorganisasjonen og ikke minst i politikken, der maktkamp i AUF og Ap i Oslo beskrives på en usminket måte, og gir ny innsikt for de av oss som er interessert i den slags. Knapt noe sted har jeg sett tilsvarende presis beskrivelse av drivkrefter hos unge politikere. Bokas hovedperson blir betegnet som en "ambisiøs idealist", et godt uttrykk som kan brukes om flere.

Først etter dype magadrag gir man seg i kast med kapitlet om 22.juli. Forfatteren skriver nøkternt om de redselsfulle minuttene da det veksler mellom håp om redning og bunnløs fortvilelse. Alle som åpner boka vet at det ender på verst tenkelige måte. Avslutningsvis rettes en anklagende pekefinger mot politiet, som ikke var i stand til å hjelpe Håvard og de andre på Utøya, en kritikk særlig far Alf Vederhus har vært talsmann for. Mange vil si seg enig.
I mange ungdomsmiljøer, i idrett, musikk og politikk, er det noen som skiller seg ut. Unge "legender" som "alle" har hørt om, og mener noe om. Som er respektert og litt fryktet. Håvard Vederhus var en slik type. Han ble bare 21 år. Et kvart liv er blitt en hel bok om en engasjert ungdomspolitiker jeg setter pris på å ha blitt litt bedre kjent med. Usigelig trist at det skulle skje på denne måten.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampens bok-magasin lørdag 15.juni 2013