(Bilde fra 18.juli 1974, der OL-toppen Juan Antonio Samaranch er blant de som "hilser" Franco på 38.årsdagen for militærkuppet i 1936. Diktatoren var da mer eller mindre på dødsleiet og døde året etter.)
Sann
sportsånd søkes. I idrettens navn.
Nøyaktig 20
år før dette ble skrevet, sent på ettermiddagen lørdag 12. februar 1994, avla en
hedersmann fra Kirkenes høytidelig den olympiske ed på Lillehammer: «På vegne av alle
konkurrenter lover jeg at vi vil delta i disse olympiske leker, idet vi respekterer
og holder fast ved de lover som gjelder, i sann sportsånd til ære for idretten
og til heder for våre lag». Fire dager tidligere hadde han skapt
stor oppstandelse da han i et intervju på norsk TV gikk til verbalt
frontalangrep på president Juan Antonio Samaranch i Den internasjonale olympiske
komité (IOC).
Skiløperen
Vegard Ulvang mente spanjolen med politisk fortid fra Francos regjering var en
uverdig representant for den olympiske bevegelsen. General Franco hadde i 1939
tilranet seg makten i Spania, godt hjulpet av Hitler og Mussolini, etter tusen
dagers borgerkrig der den demokratiske regjeringen og republikken ble knust. Under
diktaturet gjorde Samaranch politisk karriere som lojalt medlem i landets
eneste tillatte parti, og ble i 1966 utnevnt til spansk idrettsminister. Samme
år ble han medlem av IOC. Kritikken var særs ubehagelig for IOC-presidenten
fordi verdens øyne var rettet mot Lillehammer. 10.februar 1994 skrev den
spanske storavisa El Mundo om «fascismeanklagene», mens
Ulvang fikk ros på lederplass i danske Politiken,
fordi han «påpekte det groteske i at
lekene åpnes av en av Franco-regimets mangeårige toppmenn». Avisa mente Ulvang
«fortjener en ekstra medalje" for sitt mot. Det ble kun stafett-sølv på ham.
Stemningen
var direkte amper i dagene før åpninga. I boka Idrettskongen (2012)
beskriver Dag Erik Pedersen spillet bak kulissene. Ulvangs ord framprovoserte
et ekstraordinært styremøte i IOC, der ett punkt sto på
dagsorden: «Om de skulle avlyse OL og
reise hjem". IOC ønsket «å hindre
at Vegard Ulvang avla OL-eden under åpningsseremonien», og «ville ha ham vekk». Presidenten i Norges olympiske komité, Arne Myhrvold, truet
med å trekke hele den norske OL-troppen hvis det ble aksjonert mot Ulvang, mens
Gerhard Heiberg, den gang president for de olympiske
vinterleker i Lillehammer (LOOC), ba kong Harald gripe inn. Kongen
inviterte Samaranch til middag på Maihaugen, noe han ifølge Heiberg satte stor
pris på, da han var «svak for kongelig etikette,
pomp og prakt».
Heiberg, som siden er blitt en av «ringenes
herrer» i IOC-styret, vet nok hva han snakker
om. Rakrygget avla Vegard
Ulvang den olympiske eden, og Samaranch avsluttet lekene med
ordene «Best games ever».
Det er ikke så lett å bli glad i IOC under Sotsji-OL, heller. Elitismens grå ansikt. OL-pampenes «prinsipielle» refs av norske ski-jenter
da de bar sørgebånd var ulidelig umusikalsk. Øyeblikket da Marit Bjørgen
trøstet gråtende lagvenninner etter norsk triumf på 15-kilometeren, er blant
de mest rørende i
norsk idrettshistorie. Men det rørte ikke IOC. Eller Heiberg, som sa til VG at «som IOC-mann må jeg si at vi var nødt til å reagere». Det framstår noe underlig når vi vet at det ble flagget på halv stang på
stadion under Sydney-OL i 2000, da kona til IOC-president og livstidsmedlem Juan
Antonio Samaranch døde.
Adresseavisens kommentator er neppe alene om å mene at «Nå er IOC avslørt som en avstumpet,
elitistisk, selvforherligende, grisk og udemokratisk organisasjon». Bedre blir det ikke av
holdningen til IOC-Heiberg: «At
nordmenn er arrogante har jeg sagt i mange sammenhenger. Jeg kan ikke skjønne
at det er noe nytt. Det gjelder
generelt». Det
er fristende å si: snakk for deg selv. Og glem Oslo-OL.
Artikkelen sto på trykk i Klassekampen (s.2) mandag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar