Kampen fortsetter?

EU-saken er parkert. Inntil videre. 

Om to dager skriver vi 2014. Da er det 20 år siden folkeavstemninga om EU. Etter vedvarende nei-flertall på meningsmålingene høres nye melodier fra EU-tilhengerne. Aftenposten meldte 29.november 2012 at "Etter 18 års kamp for norsk EU-medlemskap gir Europabevegelsen opp. Organisasjonen vil i stedet jobbe med andre spørsmål knyttet til europeisk samarbeid." Generalsekretær Kirsti Methi uttalte at "vi erkjenner at debatten om norsk medlemskap er død for øyeblikket, og at vi opererer i en politisk situasjon som gjør det nødvendig å tenke nytt". Flere av mine meningsfeller smilte da fra øre til øre i pur skadefryd. Men omtrent midt i setningen er to ord verdt å merke seg: "For øyeblikket". Altså akkurat nå. Etter år med euro-krise og trøstesløse meningsmålinger, var tida inne til "å gå fra å være en kamporganisasjon som har kjempet for norsk EU-medlemskap til å dyrke vår identitet som europabevegelse som jobber bredere med europeisk samarbeid, inkludert Norges forhold til EU". Den gamle kamporganisasjonen angivelig transformert til en slags kulturorganisasjon. På nettleksikonet Wikipedia står det at "I 2012 nedla Europabevegelsen arbeidet med å få Norge som medlem av EU. De ville heller arbeide med andre spørsmål knyttet til europeisk samarbeid." Tro det den som vil.

Ifølge Methi er bakgrunnen at man "i likhet med andre organisasjoner har behov for å fornye seg fra tid til annen". Det er imidlertid nær en "total makeover" når det vi har kjent som de sterkeste pådriverne for EU her til lands (med unntak av enkelte Europaforskere og lederskribenter), mener at "Vi må alle gå videre, legge ting bak oss og tenke nytt", og sågar "åpner for at alle med interesse for Europa, også EU-skeptikere, kan bli medlem" (!)

Etter nyorienteringen skrev Bergens Tidende på lederplass: "En organisasjon som lenge har gått på lavbluss, vender tilbake til sin opprinnelige funksjon som et slags diskusjonsforum (…) Det ser ut som en fallitterklæring, og er det selvsagt også". Europabevegelsen fra 1949 er en moden bevegelse som jobber i motvind. I årsberetningen til landsmøtet 2013 het det at "I tillegg til flere og uventede endringer i Europabevegelsens ledelse, er en av de mest dramatiske hendelsene at NHO ga beskjed om at de ikke lengre ville gi økonomisk støtte fra og med 1.januar 2013. Sammen med en allerede trang økonomisk situasjon medførte dette store kostnadskutt, nedbemanninger og flytting til mindre og billigere lokaler". Det framgår at "i takt med stadig minkende støtte til norsk medlemskap i EU, har Europabevegelsen mistet medlemmer", nærmere bestemt nær tusen medlemmer, omlag 25%. Et noe magert resultat med tanke på at EU ble tildelt Nobels fredspris i 2012.

Da en meningsmåling i høst viste 70% nei og 19% ja, og nei-flertall i alle partier (bl.a. 66,6% nei-andel  i Venstre..), slo Torbjørn Røe Isaksen (H) fast at "Det er ikke noe nytt at det er nei-flertall blant Høyres velgere. Slik har det vært i flere år", men presiserte at "Høyres standpunkter avgjøres på landsmøtet, og der er det fortsatt solid flertall for norsk EU-medlemskap".

Ja-sida har bare tilsynelatende gått i hi, i påvente av bedre tider. Hvileskjæret er strategisk. I påvente av framgang på meningsmålinger, ny vekst i eurosonen, og ny dynamikk med Høyre i regjeringskontorene. Med eller uten Europabevegelsen, men med et samstemt kommentatorkorps, jurister og statsvitere, forent med revansjelystne ja-folk i Arbeiderpartiet, vil mange applaudere en omkamp. Når tida er inne.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen 30.desember 2013, signert Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)