Min far er målmann. Ikke i betydningen keeper på et fotball- eller håndballag, men målmann forstått som en mann som skriver "mål" - nynorsk i en eller annen form. Det har han vært siden oppveksten i nordmørsbygda Rindal. Med unntak av noen års abonnement på Norsk Barneblad, et nynorsk magasin som i år fyller 125 år, ble det i min barndom gjort få forsøk på å få meg til å skrive "eg", "sjøl" og "heim". Jeg ble, som Trondheimsbarn flest, bokmålsbruker. Riktignok med en viss svakhet for a-endinger.
Til tross for forsøket på språklig kolonialisering via Norsk Barneblad, var jeg positivt innstilt til nynorsk, selv på ungdomsskolen. Siden er språkets viktighet for identitet, kultur og tilhørighet blitt mer åpenbar, forsterket av interessen for spansk samtidshistorie der sterke følelser for Barcelona og Catalonia begrenser motivasjonen for å lære "spansk" (Madrid-mål), mens ambisjonen er å lære katalansk.
På 1990-tallet var et knippe stridsemner jevnlig gjenstand for kompromissløse debatter og påfølgende voteringer på AUFs landsmøter; karakterer i skolen, Nord-Norgebanen, monarki/republikk, statskirke, EU og nynorsk. Noen av oss følte det var et visst mønster i hvem som mente hva, en form for innbyrdes sammenheng mellom de ulike standpunktene. Trondheimsmiljøet støttet således opp om nynorsk, selv om det besto av svært få, om noen, nynorskbrukere. Det handlet om antisentralisme, radikalisme og en slags rolleforståelse. Det var politikk.
Selv om det i debattene på AUF-landsmøtene stadig ble påpekt at målsak ikke var det viktigste i verden, tidvis illustrert med at "Det viktigste er ikke om det heter gryta eller gryten, men at det er noe i den". Det mener jeg fortsatt, skjønt min sympati for målsaken og den stolthet og stahet nynorsk representerer er større enn noen gang. Ikke minst pga. det grunnløse, arrogante og infantile "nynorsk-hatet" som gjør seg gjeldende i angivelig "urbane" kretser. En elev ved Fagerborg skole i Oslo uttalte kjekt til NRK nylig at «nynorsk er et utdøende språk, og det må vi hjelpe til å drepe», mens Unge Høyre (som i årtier har hatt kampen mot nynorsk som fanesak), har hatt skolekampanjer med slagord som ”La dem raute nynorsk så lenge vi slipper”. I samme ånd skribler skoleelever i bygd og by "Spynorsk mordliste" på omslaget til Nynorsk ordliste.
Jeg har en snikende mistanke om at nynorskopplæringa i skolen bør sprites opp for å senke terskelen for de unge. Modernisering er bra. Noen av nynorskens fremste forkjempere bruker en form så eksotisk, intrikat og nær gammalnorsk at selv venner av målet får trøbbel. Ord og egennavn blir bortimot uforståelige. Jeg erindrer aktive målfolk konsekvent omtale universitetsområdet Dragvoll i Trondheim som "Dragvellir" og i samme åndedrag kalte byen Nidaros. Uten snev av ironi.
"I love NY-norsk" står det på lua til eks-mafioso Frank Tagliano, spilt av Steve Van Zandt i tv-serien Lillyhammer. Undertegnede elsker for så vidt ikke nynorsk. Men håper språkets rammevilkår ikke svekkes. I 2012 har nynorskdebatten tatt av, ettersom SVs utdanningsminister Kristin Halvorsen "vurderer å tone ned satsingen på sidemål" etter "klokkeklar tilbakemelding fra både lærere og elever om at norskfaget er blitt altfor omfattende og arbeidskrevende". Ikke overraskende reagerer Noregs Mållag sterkt, og har påpekt at regjeringspartiene gikk til valg på å styrke nynorsken og sikre mer likestilling mellom nynorsk og bokmål. I løpet av to uker fikk Mållaget 1.150 nye medlemmer. I Morgenbladet leser man at "Gutane i Unge Høgre er hissige, og dei frydar seg no".
Ny læreplan i norsk blir vedtatt i 2013. Da får vi se om Unge Høyre kan innkassere en sjelden politisk seier. Jeg håper ikke det. Fordi mål gir mening.
Artikkelen sto på trykk i Klassekampen (side 2) tirsdag 14.februar 2012
2 kommentarer:
Det er artig at du tar et oppgjør med Høyre og unge Høyre om deres holdning til NyNorsk.
Samtidig som du ikke nevner SVs nye politikk på området.
Dette tyder mest på at du er ute etter mannen og ikke ballen.
Så må jeg spørre deg : Du snakker om å styrke nynorsken ved at den er i skolen.
Tror du det er noen i hele landet som begynner med nynorsk fordi de hadde det på skolen?
Hvis ikke - da er det vel ikke styrking å ha det i skolen, er det vel ?
En annen ting jeg lurer på - som kanskje du har tallet på :
Av alle bokmålselevene som lærer nynorsk - hvor mange % bruker det noen gang etter skoleslutt ?
Har du ikke tallene?
Er det så at man ikke vet hvor effektivt det er å ha nynorsk i skolen?
La oss si at det ikke er spesielt mange som begynner å bruke nynorsk etter skolen - er det da en styrking av et språk å lære noe man aldri bruker?
Legg inn en kommentar