Vårt lille land

Mye klokt er sagt og skrevet etter terroren som rammet Norge 22.juli. Ondskapen, smerten og savnet er bortenfor fatteevnen. Ord blir fattige. Norge har fått et “hvor-var-du-da?”-øyeblikk av en ganske annen type enn hvor man var da Brå brakk staven. Få av oss vil glemme hvor vi befant oss idet regjeringskvartalet og Utøya ble angrepet.

Jeg satt på cafè i gamlebyen i Barcelona. Forfatteren Tom Egeland beskriver hvordan han opplevde å være i Barcelona den dagen: “Jeg vil ikke forstå. Jeg vil ikke analysere”. Han la til: “Jeg vender ansiktet mot solen, jeg kjenner dens varme. Det er Norge jeg tenker på. Mitt Norge. Vårt Norge. Vårt rare, lille land.” Vi er flere som følte det slik. Min umiddelbare tanke var at kun to dager tidligere avduket AUF-leder Eskil Pedersen en minnetavle på Utøya for å hedre fire AUFere som falt i kampen mot fascismen under den spanske borgerkrigen fra 1936-39. Nederst på minnetavla står en strofe fra Nordahl Griegs dikt “Til ungdommen”, skrevet i 1936 med Spania i tankene: “Kast dine krefter inn, døden skal tape”. Diktet har fått ny kraft og runger nå i kirkebygg og Folkets Hus fra sør til nord.

Angrepet på landets største politiske ungdomsorganisasjon var politisk motivert; Et forsøk på å “strupe rekrutteringen til Ap” ved å skremme unge fra å engasjere seg. Jeg har selv bakgrunn fra AUF og har tilbrakt femten somre som leirdeltaker på Utøya, i et lite telt under det samme treet, innerst i skogkanten ved bålplassen i Trøndelagsleiren på sletta. Ved siden av familiens hytte i Rindal er det ikke noe sted jeg kjenner bedre eller er mer glad i enn Utøya, et sted jeg forbinder med to ting: Engasjement og trygghet. Hundrevis av ungdommer fra inn- og utland, som velger å bruke deler av sommerferien på politisk leir, få nye venner og diskutere hvordan bekjempe intoleranse, rasisme, urettferdighet, miljøødeleggelser og arbeidsledighet. Den alkoholfrie sommerleiren har lenge vært kjent som et av de tryggeste steder foreldre kan sende sine barn. Forhåpentligvis blir det slik igjen. Øya skal tas tilbake.

Særlig i utlandet finnes vrangforestillinger om Utøya. Den israelske professoren Paul Rubin skrev nylig i Jerusalem Post at “ungdomsleiren var i bunn og grunn en terrortreningsleir”, og en kommentator på amerikanske Fox News sammenliknet AUF med Hitlerjugend. Lenger unna sannheten kommer man ikke. Verdiene “glede, frihet og engasjement” preget Utøya, sa Gro Harlem Brundtland i sin gripende minnetale over en 16-årig AUF-jente i Stavanger. Sommerleir på Utøya er mer enn politikk. Det er fotball- og volleyballturneringer, sang og gitarspill rundt leirbålene, rocke- og teaterverksted, Kjærlighetsstien og konserter. Fra min tid husker jeg særlig konserten med DumDum Boys som bl.a. framførte «Tyven, tyven»; «..hadde han sjel var den en skjæres, røver de som skinner mest..»

Samfunnsengasjert ungdom fra hele landet er revet bort. I Trøndelag, tradisjonelt et kjerneområde for AUF, har tapene vært store. Tilbake sitter foreldre, søsken og annen familie, venner, kjærester og medelever som fortjener all den støtte de kan få. Som tidligere leder i Byåsen AUF gjør det stort inntrykk at bydelen er særlig hardt rammet. I skrivende stund har jeg nettopp deltatt i en verdig avskjed med 17 år gamle Håkon Ødegaard i Byåsen kirke. Sammen med familien tok hundrevis av ungdommer, venner og kjente fra skolekorpset, skolen og AUF et varmt farvel. Det samme skjer i disse dager over hele landet. Også de flere hundre overlevende fra Utøya, flere bærer fremdeles det rød-hvite armbåndet fra leiren, trenger vår forståelse og omsorg i tida som kommer.

Statsminister Jens Stoltenberg har kalt 22.juli “en nasjonal tragedie”. Den har gjort inntrykk verden over. Følelsene er sterke etter den menneskeskapte tragedien. Biskop Tor Singsaas sa under gudstjenesten i Nidarosdomen to dager etter angrepet at “Dette fyller meg med et enormt sinne!” Han er ikke alene. Budskapet er at man kan være sint og likevel ikke hevngjerrig. Slik oppleves Norge i dag. Tanken om å svare på det hatefulle angrepet med kjærlighet – røde roser mot vold og terror – har vunnet fram. Det er til å bli varm om hjertet av. Et nytt ord har oppstått: “Rosefast”, etter at trikken ble stående i folke- og rosehavet ved Stortorget utenfor Oslo Domkirke.

I motsetning til mange andre europeiske land har Norge tradisjoner for sterke ungdomsorganisasjoner. Ifølge Landsrådet for norske Ungdomsorganisasjoner (LNU) er idag mer enn 15.000 under 26 år med i politiske ungdomsorganisasjoner, det høyeste antall siden århundreskiftet. Totalt finnes 140 barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge. Det totale medlemstall har vokst fra 280.000 til 400.000 de siste ti årene. Ungdoms engasjement representerer noe av det vakreste i demokratiet vårt og kan ikke knebles.

Mange melder seg nå inn i ungdomspartiene. Kanskje vil valgdeltakelsen i høstens lokalvalg bli rekordhøy. Kanskje kan man også håpe på økt innflytelse for ungdom. Ifølge LNU er de under 30 år kraftig underrepresentert i lokalpolitikken. LNU-lederen har rett i at “underrepresentasjonen er alvorlig fordi kommunestyrer og fylkesting går glipp av de unges kompetanse. Unge er eksperter på egne liv, og politikere trenger erfaringene og perspektivene deres for å ta best mulig beslutninger.”

Terroren taper. Demokratiet seirer. Framtidas Norge blir trolig et land med mer engasjement og toleranse. For å vri på ordene til Halldis Moren Vesaas i diktet ”Tung tids tale”; Det heter ikke “Mitt lille land” - nå lenger. Heretter heter det “Vårt lille land.”


Artikkelen sto på trykk i Adresseavisen fredag 5.august 2011
signert Jo Stein Moen, AUF-veteran