Stillheten etterpå

Det er i dag 75 år siden den spanske borgerkrigen brøt ut.

Ifølge NRK drar i år 27,3 % av alle nordmenn som ferierer i utlandet til Spania. Tusener av oss, deriblant undertegnede, tilbringer akkurat nå gode dager i vårt fremste ferieland utenfor Norge. 2.mai 1976 kom jeg første gang til Spania, fire år gammel. Knapt et halvt år tidligere døde general Francisco Franco, landets eneveldige diktator. Jeg var lykkelig uvitende om at få måneder før jeg gikk ned flytrappa på Mallorca var Spania et brutalt diktatur, og fagbevegelse og venstrepartier forbudt - en konsekvens av den blodige borgerkrigen (1936-39) som raste i tusen dager og i sin tid kastet lange skygger også over vårt land.

Samme år spurte en selvkritisk Sigurd Evensmo om norske Spaniakjempere hadde fått “den heder at deres historie blir skrevet og kan festne seg i bevisstheten hos en ny generasjon som kan komme til å trenge dette forbildet?” Han roste Yngvar Ustvedts ferske bok om Spaniakjemperne og mente det var “en skam for mange av oss eldre skribenter som kunne tatt fatt på denne oppgaven tidlig i 1939”. Først i 1989 - i Birkelunden - femti år etter krigens slutt, ble det reist et minnesmerke for nordmenn som falt i kamp mot Franco, Hitler og Mussolini som frivillige i De internasjonale brigader. For en tid siden fikk jeg mail fra den 71-årige niesen til en trønder som ble drept ved Ebro i 1938: “Jeg har ikke hørt noe mer om min onkel Odd enn at han deltok i krigen i Spania og at han døde der. Det ble ikke snakket stort om ham i mitt nærvær, i hvert fall.” Mønsteret går igjen.

Norge spilte riktignok en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen. Men krigen spilte en sentral rolle i norsk samfunnsdebatt, og var lenge en dominerende enkeltsak i avisene. I dens kjølvann fulgte kunstnerisk mobilisering som bl.a. ga oss Nordahl Griegs «Til ungdommen» (1936), politisk splittelse som bl.a. førte til to kriser i regjeringen Nygaardsvold (1937-38), enestående humanitært engasjement som bl.a. førte til dannelsen av Norsk Folkehjelp (1939) og omfattende handelspolitiske, diplomatiske og juridiske forviklinger. Nordmenn kjempet og falt på begge sider i en krig som fremdeles er et åpent sår i Spania. ”Glemselspakten” som har preget landet siden Francos død, står nå for fall. I Norge har det ikke vært noen ”glemselspakt” knyttet til borgerkrigen. Likevel har Norges forhold til krigen i Spania i liten grad vært beskrevet.

Forsvant historien om Norge og den spanske borgerkrigen i frostrøyken fra den kalde krigen? Kanskje ble tiårene med Franco-diktatur et traume for de som bygget landet og helst ville glemme en krig opplevd som en ren paradegren for utskjelte kommunister – «en kommunistgreie!», som Haakon Lie sa til meg i 2001. Hva med historikerne? Med unntak av et par hovedfagsoppgaver, en bok om to norske Spaniakjempere (1981) og bi-tema i bøker om verdenskrigen og praktverkene LOs og AUFs historie, har borgerkrigen knapt vært gjenstand for nevneverdig oppmerksomhet fra norske faghistoriske miljøer i disse 75 årene. Stillheten etterpå har vært nokså øredøvende.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen mandag 18.juli 2011.