Tale ved kransnedleggelse ved Johan Nygaardsvold-bautaen, 17.mai 2016

Lilletorget, Trondheim, 17.mai 2016

Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)

En nasjon kjennetegnes ved den kollektive, felles hukommelsen.

Det er noe av de som binder oss sammen som folk.

Mai er måneden da dette blir særlig tydelig.

For 9 dager siden markerte vi Frigjøringsdagen.

I vår er det 76 år siden Adolf Hitlers militære styrker hærtok Norge.

I dag samles folk i by og grend landet over for å feire vår nasjonale selvstendighet og Grunnloven fra 1814.

Det er først og fremst glede vi forbinder med denne dagen, med rungende hurrarop fra landsende til landsende.

Men bak gleden ligger i høyeste grad også et dypt alvor. 

76 år er lang tid.

Det blir stadig færre tidsvitner som kan fortelle nye generasjoner om det som skjedde i de fem årene da Norge var okkupert. 

For hvert år blir det viktigere å ta vare på og hegne om det historiske minnet.

Man må kjenne historien for å forstå nåtida og forme framtida – og unngå historiens feiltakelser. 

I dag, 17. mai, er vi samlet ved bautaen av Johan Nygaardsvold her ved Folkets Hus i Trondheim.

Det var Johan Nygaardsvold fra Hommelvik som fikk det lodd å lede nasjonen i vargtimen.

"Gubben" Nygaardsvold var statsminister fra 1935 til 1945

  

Som politiker var det først og fremst stødighet og sosiale reformer som kjennetegnet Nygaardsvold.

Reformpolitikeren Johan Nygaardsvold satte varige spor med en rekke sosiale velferdsordninger i vårt land.

Hans ettermæle er til dels preget av kritikk for at Norges forsvar var forsømt i årene fram mot 1940.

Samtidig ble han under krigen, sammen med kong Haakon 7, en samlende skikkelse i norsk motstandskamp. 

I mai-dagene 1940 rømte han sammen med regjeringen og kongefamilien nordover til de deler av landet som ikke var okkupert av nazistene.

Jeg vil avslutte med et utdrag fra 17.mai-talen Nygaardsvold holdt i 1940.

Talen ble holdt i Tromsø og sendt på radio ut over et land i krig.

Det er trolig den mest dramatiske 17.mai-talen noen har holdt i dette landet noensinne.

"Norske kvinner og menn (...) 

I dag, på denne 17. mai, trues Eidsvollsverkets rike frukter med undergang. Tidene har vekslet siden den gang. Det har vært gode tider og det har vært vonde tider for vårt folk. Men både i gode og vonde tider har vi feiret 17. mai. Vårt folk har hentet styrke og utholdenhet i minnet om 17. mai 1814, som la grunnvollen for selvstendigheten og folkefriheten i vårt land. Og i alle disse år har vi feiret 17. mai i fred. Men i år er det ikke slik. Etter 126 års fred raser krigen igjen i vårt land. I år er feiringen av 17. mai forbudt i store deler av Norge (..)

Nygaardsvold avsluttet sin tale slik: "I dag brøler fiendens fly utover vårt land. De skal blant annet passe på så det norske flagg ikke heises som et samlingsmerke for det norske folk. Vi vet, at gjennom samhold og en fast tro på at rettferdighetens sak alltid seirer, skal det komme en dag da vårt land, fra Nordkapp til Lindesnes, fra Kjølen til de ytterste skjær i vest skal ligge flombelyst av tusener og atter tusener norske flagg. Det skal komme en dag, en ny og gjenfødt 17. mai, da nordmenn atter rår i hele det gamle Norge. Den kommer, denne dag, den kommer med frihet og med trygghet. Og den vil være innledningen til en samarbeidets tid, da vårt folk igjen kan ta fatt på å bygge opp det som overfallsmenn og forrædere har revet ned og lagt øde.  Vi gir hverandre i dag, på 17. mai, det løfte at vi alle vil holde ut, hver på sin post, hver i sin stilling, til dette mål er nådd. Leve friheten! Leve Norge!"

Disse ord fra statsminister Nygaardsvold 17.mai 1940 minner oss om at frihet og fred kan ikke tas for gitt.

Og vi vet at kampen for toleranse, demokrati og mangfold er viktig også i vår tid.

Det er i ærbødighet vi legger ned en krans ved minnesmerket over Johan Nygaardsvold og gleder oss over at Norge er fritt.

Takk for oppmerksomheten.