Inn eller ut?

Det kan faktisk ende med at britene melder seg ut. Av EU.

"Det er en kløft mellom EU og dens innbyggere som har økt de siste årene, og som er et demokratisk problem vi spesielt merker her i Storbritannia". Videre: "Det er en økt frustrasjon og følelse av at EU er noe som gjøres på folks vegne, ikke av folk. Beslutninger tas langt unna. Vi begynner å se dette, i demonstrasjoner i Athen og Roma, i ulike lands parlamenter, og vi ser det veldig dramatisk her hjemme. Europas ledere har et ansvar for å se denne frustrasjonen, og for å gjøre noe med den".

Ordene tilhører den britiske statsministeren, David Cameron, i en bredt anlagt tale om EU som han holdt i januar 2013. Der fortalte han også at han ønsket en folkeavstemning om britenes forhold til EU. Nå er det kun måneder til denne folkeavstemninga finner sted, og Cameron forsøker nå å unngå utmeldelse. Men møter motbør både i og utenfor eget parti. Dette kan bli mer spennende enn mange EU-entusiaster liker å innrømme. Erfaringer fra andre folkeavstemninger om EU-relaterte emner er trolig nok til å ta nattesøvnen fra mange både i Brussel og andre steder.

Fargerik trio

For nokså nøyaktig tre år siden skrev jeg en artikkel her i Standpunkt som het "No, nay, never…". Den omhandlet britisk nei-side, og blant poengene mine var dette: "Det er en overdrivelse at britisk EU-motstand er så høyreorientert. Som i Norge finner man bisarre allianser på ja- og nei-sida." Mye vann har rent i havet siden den gang, men ordene er like gyldige i dag som den gang. Minst. To av de desidert mest fargerike politikerne i Europa står på samme side i den britiske EU-kampen.

La meg presentere: George Galloway (født 16. august 1954 i Dundee) er en skotsk politiker, forfatter og mediepersonlighet. Han begynte sin karriere som produksjonsarbeider hos Michelin Tyres, hvor han var aktiv i fagforeninga. Han har vært parlamentsmedlem (MP) av det britiske parlamentet, Underhuset, siden representant for Arbeiderpartiet (Labour) fra Glasgow. Fra 1967 til 2003 var han aktiv i Labour, men grunnet provoserende stil og synspunkter ble han ekskludert fra Arbeiderpartiet, og har deretter i flere år vært eneste parlamentsmedlem for partiet 'Respect'. Galloway er mest kjent for sin kampanje mot de økonomiske sanksjonene mot Irak under Saddam Hussein på 1990- og tidlig på 2000-tallet, og engasjementet mot USAs krig i Irak. Galloway er også kjent for sitt engasjement for palestinerne. I USA er Galloway mest kjent for sin enestående vitnesbyrd i Senatet i 2005, hvor han snudde en forsvarstale, til et veritabelt angrep på USAs utenrikspolitikk. Dersom man googler "Galloway" + "US Senate" ser man en opptreden uten sidestykke. Skotten er en ualminnelig hardtslående debattant som engasjerer både meningsfeller og motstandere.  Nå har han kastet seg inn på britisk nei-side.

Det samme har Alexander Boris de Pfeffel Johnson (Boris Johnson) (født 19. juni 1964 i New York City) er en britisk politiker, forfatter, journalist og spaltist. Johnson tilhører Det konservative parti og var medlem av det britiske parlamentet i syv år før han i 2008 ble ordfører i London. Han er fremdeles ordfører i den engelske hovedstaden, og er kanskje den mest populære politikeren i hele Storbritannia.

Disse to, sammen med den glatte lederen i UK Independence Party (UKIP), Nigel Farage, sikrer at britisk nei-side framstår som veldig, veldig fargerik i den pågående folkeavstemningen om britene skal forlate EU.

Ikke undervurder Galloway

I en analyse i det anerkjente tidsskriftet New Statesman skrev redaktør Stephen Bush 20. februar artikkelen "Why George Galloway matters more to the referendum battle than you think". Han beskrev det som en "slu strategi" å engasjere Galloway på nei-sida og mener det kan få "store følger for hele folkeavstemninga". Bush tror Galloway kan bidra til å endre stemningen i kampanjen og at hans høye synlighet i sosiale medier og hans kampglade holdning kan gi en god del venstreorienterte tvilere økt selvtillit til å stemme for å forlate EU.

Det er flere kampanjer som forsøker å få folk til å stemme for å forlate EU. Blant dem er "Vote Leave" og "Grassroots Out" (GO). Vote Leave har tung støtte på nei-sida i det konservative partiet, blant annet av de seks ministrene som har stilt seg bak "Brexit": Michael Gove, Iain Duncan Smith, Chris Grayling, John Whittingdale, Theresa Villiers og Priti Patel. I ledelsen av GO finner man parlamentsmedlemmer fra samtlige partier, fra Labour til UKIP, og det er på et arrangement i regi av GO at George Galloway kastet seg inn i EU-debatten for fullt. Flere UKIP-medlemmer som var på et møte i GO forlot møtet i protest da Galloway skulle snakke, så det er ingen tvil om at han skaper motstand også på nei-sida.

Galloway har uttalt at han er ikke for "Brexit" – det er det Nigel Farage og UKIP som er. "Jeg er for Lexit", sier Galloway. "Lexit er et venstreorientert nei. At ikke Arbeiderpartiet er på nei-sida er synd. Men jeg er sikker på at de fleste Labour-medlemmene vil stemme for å forlate EU".

EU-skepsis på venstresida

Det har i flere tiår vært en synlig EU-skeptisk åre på britisk venstreside, ikke minst innen venstresida av sosialdemokratiet og fagbevegelsen. (Noen vil nok hevde det er mulig å skimte samme fenomen her til lands..) I september 1999 skrev Aftenposten at ”Britisk LO (TUC) er splittet i synet på Storbritannias forhold til EU og spesielt euro. Grovt sett slik at offentlig sektor er motstander av å vrake pundet mens den konkurranseutsatte sektoren er positiv til euroland.” Samme år skrev forskerne Andrew Gamble og Gavin Kelly ved universitetet i Sheffield i rapporten "The British Labour Party and Monetary Union" (ARENA Working Paper 18/99) at “EU-skeptikerne er mye flere enn de som betegner seg som rene EU-motstandere. Denne gruppen er mistenksom i forhold til å overføre for mye selvstendighet til uforklarlige EU-organer, og de er også bekymret for de praktiske konsekvensene ved ØMU. Skeptikerne er sterkt imot ØMU og Maastricht-traktaten fordi de ser dem som et forsøk på å lage “bankenes EU”, og en tilbakevendelse til en liberalistisk økonomisk politikk". For mange fagorganiserte er kontroll med pengepolitikken viktig, og i flere forbund er det betydelig tvil om hvorvidt ulempene ved EU-medlemskap er blitt oppveid av fordelene. Disse stiller seg på nei-sida når det blir snakk om innføring av euro og/eller EUs grunnlov og mer overføring av makt til Brussel.

Gamble og Kelly dokumenterte blant annet parlamentsmedlemmenes mening om Europapolitikken. Ved parlamentsvalget to år tidligere, i mai 1997, hadde Tony Blair og "New Labour" fått 43,2% av stemmene, og med det 418 seter i nasjonalforsamlingen. Gamble og Kelly påviste at 149 av dem mente at “Storbritannia bør ikke oppfylle ØMUs konvergenskriterier dersom det betyr økt arbeidsledighet i landet", 90 mente “ulempene ved EU-medlemskap er ikke blitt oppveid av fordelene”, 82 mente “Storbritannia må aldri tillate at finanspolitikken skal bestemmes av en uavhengig Europeisk Sentralbank”, 58 mente at “en felles valuta som nedfelt i Maastricht-traktaten vil institusjonalisere en nyliberal økonomisk politikk i Storbritannia”, og 21 mente “Storbritannia opphører som selvstendig nasjon hvis landet går inn i ØMU.”  7 av Labours parlamentsmedlemmer svarte den gang at “Storbritannia bør melde seg ut av EU”.

Merkelige sengekamerater

På tampen av 1998 var det tilløp til euro-debatt i Storbritannia. Mange trodde en folkeavstemning var like rundt hjørnet. Heller ikke den ble det noe av, fordi ja-sida anså muligheten for seier som mikroskopisk. Selv blant Labours egne velgere var motstanden massiv. Den gang laget BBC en oversikt over Europadebatten, under overskriften "Divided they stand". BBC skrev 1.desember 1998 at ”Få områder i britisk politikk skaper så merkelige sengekamerater som EU og ØMU", og konstaterte at det ligger en "uoverkommelig kløft" mellom ja- og nei-folk, "en kløft som ikke tar hensyn til partipolitiske linjer eller interne fraksjonslinjer innenfor partiene". Ja-sida ble betegnet som en broket forsamling. "Britiske ØMU-fans kan regne med å se i sine rekker konservative politikere som tidligere visestatsminister Michael Heseltine og tidligere statsminister Edward Heath, lederen for Liberaldemokratene Paddy Ashdown, tidligere Labour-leder Neil Kinnock, Irlandsminister Peter Mandelson sammen med ledere innenfor det private næringsliv, som Britisk Industriforbund", skrev BBC og la syrlig til: "Dette er en gruppe som man under normale omstendigheter ikke kan vente å se i samme rom uten at de begynner å slåss”. Videre het det at ”Den britiske anti-ØMU-alliansen er ikke mindre full av motsetninger. Parlamentsmedlemmer fra Labours venstreside som Alan Simpson og Dennis Skinner, tidligere regjeringsmedlemmer fra Labour som Lord Shore og Lady Castle, den konservative partilederen William Hague og Baronesse Thatcher (tidligere statsminister), og noen venstreradikale fagforeninger som ”Transport and General Workers Union” vil kjempe på samme side.” Man viste til at velgerne ved valget i 1997 kunne "glede seg over de bizarre scenene" da aviser eid av den EU-kritiske mangemilliardæren Rupert Murdoch oppfordret sine lesere om å støtte EU-skeptikere som Diane Abbott og Jeremy Corbyn, "begge trofaste på venstresiden i Labour". Siden den gang er Corbyn faktisk blitt Labour-leder, og forlatt sin EU-kritiske posisjon.

Men en annen fargerik skikkelse ønsker nå utmeldelse av EU. Eller som det het i The Telegraph 25. februar i år: "Hvis den erke-eurofile Lord Owen vil ut av EU, bør vi alle stanse opp og tenke litt). David Anthony Llewellyn Owen (lord Owen) (født 2. juli 1938) er en britisk politiker og en av grunnleggerne av det britiske sosialdemokratiske parti, et parti som ble dannet etter at deler av høyrefløyen i det britiske arbeiderpartiet forlot moderpartiet i 1981, som protest mot radikaliseringen som fant sted i sistnevnte parti i perioden.  Owen var britisk utenriksminister for Labour fra 1977 til 1979 og sto, sammen med Thorvald Stoltenberg sentralt i forsøkene på å skape fred under krigene på Balkan på 90-tallet. Ifølge Wikipedia er "Owen en sterk tilhenger av Den europeiske union." Nå vil han altså ut av EU. Mest fordi den overbeviste europeeren er skuffet over EU-prosjektet, tror jeg.

Det kan faktisk ende med at de som ønsker seg ut av EU vinner fram. Selv om vi skjønner det blir en orgie i skremselspropaganda fra ja-sida og ikke minst Brussel. Meningsmålingene viser at det er spennende, selv om de som vil forbli i EU har hatt en ledelse over tid. Siden september 2015 har "forbli"-gruppa ledet over "forlate"-kampanjen, med et flertall på mellom 51 og 55. Samtidig er det slik at mellom 15 og 20% av britene oppgir i meningsmålinger at de ikke har bestemt seg. Den gruppa er mer enn nok til å vippe flertallet. I følge The Telegraph er stillingen som følger den dagen denne artikkelen ble ferdigstilt: 49% vil forlate EU, 51% vil være i EU. Jeg tror det kan bli "close race".

--

Følg meningsmålingene her:  http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/eureferendum/11617702/poll.html

Websidene til to av de EU-kritiske kampanjene

Grassroots out             http://grassrootsout.co.uk/

Vote Leave                   http://www.voteleavetakecontrol.org/