Sin syke mor

En bombe ligger under velferdsstaten. Lunta brenner.

Det er noe som heter at man skal være varsom med å “be for sin syke mor”. Jeg har aldri skjønt ordtaket helt, men forstår det dithen at det betyr at man skal vokte seg vel for å snakke om egne interesser.

Tillat meg likevel å be for “min syke mor”. I min nærmeste familie er det to sykepleiere. Den ene har i lengre tid merket at det knapt utlyses annet enn vikariat og deltidsstillinger i helsevesenet. Den andre ble for en tid siden kåret til “Årets akuttsykepleier” på Akuttdagene i regi av Sykepleierforbundets landsgruppe av akuttsykepleiere. I omgangskretsen formelig kryr det av sykepleiere. Alle like stolte av jobben sin, opptatt av ufrivillig deltid, og uforstående til at det ikke tas helhetlige grep som fjerner systembristen.

De siste ukene har Dagsavisen satt fokus på velferdsstatens største paradoks. Mens alle er enige om at landet skriker etter motivert, kvalifisert arbeidskraft for å ta vare på det noen kaller “eldrebølgen”, blir de samme yrkesutøverne fratatt muligheten til faste stillinger og fulltids jobb av et tungrodd system. Ferske tall fra Arbeidsforskningsinstituttet viser at 3 av 10 ansatte i velferdsyrker er usikre på om de vil fortsette i jobben, et tall som stemmer godt med min “svogerforskning” i eget nærmiljø. Slik kan det ikke fortsette.

I Dagsavisen 19/1 understreker Ap-nestleder Helga Pedersen at “det ikke finnes noen snarvei over plenen” mht. ufrivillig deltid. Det er neppe dèt som er kravet, heller. Det holder lenge med politisk vilje til å rydde opp, uten å tvinge fram arbeid hver 2.helg. Det hevdes at “det er utfordrende å få turnuser til å gå opp”, og lokalt strever nok de ansvarlige med timelistene. Men det er vel ikke mindre utfordrende med ansatte uten lojalitet til arbeidsplassen som følge av endeløse vikariater på små stillingsbrøker, høyt arbeidspress og sykefravær, unge folk som ønsker seg bort, og sviktende rekruttering?

Helsevesenet med sin høye kvinneandel er for øvrig ikke eneste sted det jobbes ubekvem arbeidstid kveld, natt og helligdager. På spørsmål om “Hvorfor får de til dette i mannsdominerte yrker som politiet og industrien?”, svarte Pedersen “Det er et godt spørsmål”, før det pekes på historiske årsaker og “en kultur” for deltid. Ukultur, kanskje?

Lovfestet rett til heltid i helsevesenet kan bli kamptema på vårens landsmøte i Ap, da AUF og fylkespartiene kvesser knivene. (Hvor er fagbevegelsen?) Gunhild Øyangen, en av Gros lojale statsråder, stiller seg bak kravet. Ifølge Øyangen, som ikke har for vane å utfordre partiledelser i tide og utide, “er det på tide å lovfeste retten til heltid, og det er denne regjeringen som må gjøre det”. Tålmodigheten med forsøksordninger, ord, rapporter og manglende resultater er slutt.

Det er bra at helseministeren nå krever mer heltid i helseforetakene, og at sosialpolitiker Anette Trettebergstuen (Ap) utfordrer høyresiden til “duell om deltid”, under overskriften “Det rasler i sabler.” Hun løfter deltidssaken inn i Stortinget og jobber målrettet for systemendring. La oss håpe det også rasler i sedler, da reform vil koste. Skjønt alternativet koster mer. Som Øyangen tror ikke jeg at ”unge folk vil gå inn i omsorgsyrkene på disse betingelsene, og da er det samfunnet som taper”.

Dette handler ikke om “min syke mor”. Det handler om alle syke mødre – og fedre – her i landet. Og ikke minst de som sikrer dem en verdig omsorg på sykehus, helsesentre og andre steder der velferd ytes av titusener av velferdsarbeidere, tidvis kjent som “de varme hendene”. Hvorfor stat og kommune ikke benytter seg av disse varme hendene og hjertene på bedre måte er hinsides min forstand. Det ligger nemlig en tikkende bombe under velferdsstaten.

(Sto på trykk på side 2 i Klassekampen 7.februar 2011)