En nasjon kjennetegnes ved den kollektive, felles hukommelsen. Det er noe av de som binder oss sammen som folk. Dagen i dag, 17.mai, er det sterkeste uttrykket for akkurat det. I dag samles folk i by og grend landet over for å feire vår nasjonale selvstendighet og Grunnloven fra 1814.
Det er først og fremst glede vi forbinder med denne dagen, når hurra-ropene runger
fra landsende til landsende. Bak gleden ligger i høyeste grad også takknemlighet.
I år er det særlig grunn til å se tilbake og minnes de som gikk foran. Og særlig de som har gitt sitt liv for Norges selvstendighet. Nå i vår er det 70 år siden Norge ble okkupert av en fremmed makt som hærtok landet vårt og holdt det i et jerngrep i fem lange år.
Det går an å skrive vakre bøker om noe så brutalt og nådeløst som krig. Den kanskje vakreste boka om Trondheim og annen verdenskrig er en liten bok som
kom for ti år siden. Den heter ”Gutten og krigen”, og er skrevet av Stein Ørnøi.
Han var 4,5 år da krigen kom til Munkvoll på Byåsen, der han bodde. Ørnhøi beskriver levende hvordan krig i hans familie var ensbetydende med flyangrep og arrestasjoner, skipshavari og flukt til England, angiveri og heltemot, razzia og husokkupasjon. Over alt og hele tiden bevæpnede okkupanter. Men, skriver han, det som har preget ham mest i ettertid er tanken på krigens alminnelighet. Hvordan en smågutt lærte å leve med krig og okkupasjon. Slik var det, husker Ørnhøi - å leve med krigen som om den var normal. ”Det mest uhyggelige av alt var alle hverdagene”.
Grunnen til at vi er samlet her i dag er for å minnes de som midt oppe i alle disse
hverdagene ofret alt i kampen for frihet. Dette monumentet over frihetskampens ofre
er en påminnelse om dem som ga sitt liv i kampen for et fritt Norge.
70 år etter krigens utbrudd har vi gjennom film, bøker, avisartikler, radio- og tv-
program blitt minnet om innsatsen til et lite antall nasjonale ikoner og helter
fra annen verdenskrig. Deres navn kjenner vi alle. Men vi vet samtidig at det var tusener av landsmenn - og kvinner - i by og i bygd som aldri får noe minnesmerke. Som aldri får noen vei oppkalt etter seg. Som aldri fikk - eller vil få – noen medalje. På en dag som dette er det viktig at vi minnes også dem. De navnløse heltene.
Partisanene i Finnmark. Sjøfolkene i handelsflåten. Vanlige gutter – og jenter - som
kjempet i det stille mot en overlegen fiende, på skolen og arbeidsplassen.
Professorer og studenter ved NTH, prester, kystkvinner og jurister, og ikke minst
aktive, radikale folk som tok opp kampen på et tidspunkt da mange ventet.
Sabotasjegruppene som aktivt arbeidet mot okkupantene i krigens første år.
Trønderen Asbjørn Sunde fra Rørvik ledet ”Osvald-gruppa” - den motstandsgruppa
i landet med høyest tapstall – som drev aktivt i store deler av landet i krigens
første tre-fire år. Politisk sto de langt til venstre og etter krigen forsvant deres
innsats i stor grad i frostrøyken fra den kalde krigen. Medaljer har de aldri fått.
På bakken foran dette monumentet står 34 navn. De er begravet her i en felles grav.
Når man ser nærmere på navnene til de som er minnet her, vil man se at flere av
dem på et svært tidlig tidspunkt engasjerte seg mot fascisme og diktatur.
Flere av dem hadde kjempet siden 1936-37, altså opptil fire år før de Adolf Hitlers
Soldater inntok Trondheim den vårdagen i 1940.
Gjennom én av dem kan vi minnes dem alle. Lederen for Ungdommens Spania-komite i Trondheim, Arne Johansen. Født på Orkanger, 31 år da okkupantene kom.
Under den spanske borgerkrigen som raste i tusen dager fra sommeren 1936 i et
land langt unna, tok han ansvar for å lede innsamlingsarbeidet for den spanske
republikken i Ungdommens Spaniakomite i Trondheim. Ungdom fra hele byen solgte
melkebilletter, samlet inn tonnevis med klær og medisin som ble sendt til Spania, der
den lovlig valgte regjeringen slåss mot tyske og italienske styrker. Krigen i Spania
endte med at Hitler, Mussolini og Franco seiret – og diktatur i 40 år i Spania. Men
ungkommunisten Arne Johansen sin innsats mot fascismen tok ikke slutt med
nederlaget i Spania. Nøyaktig ett år etter at Madrid falt, sto tyske styrker i hans egen hjemby, Trondheim.
Som så mange av sine aktive og radikale kamerater i NKP gikk Arne Johansen aktivt
inn i motstandsarbeidet, sammen med folk fra Norsk godtemplarungdom,
sportsklubben Ørnulf og AUF. Aviser ble trykket i hemmelighet og spredt. Plakater
hengt opp. De undergravde okkupantene, med fare for eget liv. Flere mislykkede
forsøk på likvidasjon av Henry Rinnan. Til slutt ble gruppa revet opp, nettopp av
Rinnan og hans gruppe i de såkalte ”kommunistaksjonene”. Arne Johansen endte sitt
liv høsten 1943 etter at han ble skutt av Rinnan selv i nedre Gauldal. Ved krigsrett 6. november 1943 ble Arne Johansen dømt til døden sammen med seks andre
kommunister og en lokal AUF-leder. Johansen ble brakt inn i rettssalen på båre, på
grunn av Rinnans skudd, og døde av skadene før henrettelsene fant sted
17.november 1943.
Fra 9.april 1940 til 8.mai 1945 mistet totalt 10.262 nordmenn livet i krig eller
fangenskap. Noen var sivile som ble drept av bomber eller vådeskudd. Andre måtte
bøte med livet som son-offer, tilfeldig plukket ut som syndebukker. Andre mistet livet i
torturistenes kjellere. Mange falt på slagmarken, en del mistet livet i kamp for Det
tredje riket. Flere tusen norske sjøfolk ble borte på havet. Også fra vår by ble jøder
sendt til gasskamrene i Tyskland og Polen.
Krig er forakt for liv, fred er å skape, skrev Nordahl Grieg i 1936. I dagens Europa
ser vi heldigvis at konflikter løses på fredlig vis, selv om krig og nød fremdeles preger
store deler av verden. På en dag som dette er det på sin plass innstendig å
oppfordre til fredlig sameksistens, dialog og konfliktløsning framfor væpnet konflikt,
opprustning og ufred.
70 år er lang tid. Livets gang gjør at det stadig blir færre gjenlevende tidsvitner som kan fortelle nye generasjoner om det som skjedde i de fem årene da Norge var
okkupert.
For hvert år som går jo viktigere blir det å ta vare på og hegne om vårt felles
nasjonale minne. Man må kjenne historien for å forstå nåtida og kunne forme
framtida – og unngå historiens feiltakelser.
La derfor ordene Inger Hagerup skrev to år etter krigens slutt ord avslutte denne
talen. Alltid, alltid huske – aldri, aldri glemme.
Frihetskampens ofre ga sitt liv i kampen for fred og Norges frihet.
Det er en ære å få lov til å legge ned en krans for å hedre deres minne.
(Arrangementet fant sted ved hovedinngangen til Nidarosdomen, klokka 07.45 den 17.mai 2010. Til stede var omlag 250 tilhørere, mange av dem etterkommere etter de som er gravlagt i fellesgraven. Musikkforeningen Nidarholm spilte, Trondhjems Mandskor og Trondhjems Arbeiderforenings sangkor bidro med sang og musikk. Ansvarlig for arrangementet var 17.mai-komiteen i Trondheim kommune.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar