søndag 7. juni 2009

KAMPROPET


(Bokanmeldelse: Svein Tuastad: ”Fridom, likskap og gullkort. Venstresidas nye utfordringer” (Det norske Samlaget, 2009)

Omkamp: I den siste boka om venstresidas utfordringer møter vi et svært persongalleri. Men hovedkarakteren overrasker mest.

I sin tale til FrP-landsmøtet var Siv Jensens narrative grep tydelig: Politiske saker belyst via ”hverdagshelter”. Personifisering og eksemplifisering er også bærende element i Magnus Marsdals ”FrP-koden” og Audun Lysbakken/Ingvar Skjerves bok om demokratiets framtid. Det er også brukt med hell i boka ”Fridom, likskap og gullkort” av statsviter Svein Tuastad.

Sistnevnte balanserer fint mellom teori og konkrete eksempler. Her møter vi spillerutvikler Rune Jonassen i fotballklubben Sandnes Ulf, alenemora Alexis J. Thomson i Brooklyn, småbarnsfaren ”Geir Ove”, narkomane Ted Alexander og mange flere. Tuastad legger også inn referanser til alt fra tenkere som Amin Maalouf, Alexis de Tocqueville og Adam Smith til populærkultur og sportens verden, med Dixie Chicks, Drillo og Bård Tufte Johansen. Og selvsagt Obama.

Førsteamanuensis Tuastad fra Universitetet i Stavanger har tidligere vært aktiv i SV og Attac, og er nå så bekymret for sosialdemokratiets framtid at han har skrevet bok om det. La meg for ordens skyld ile til med å klargjøre mitt forhold til venstresidas utfordringer: Undertegnede har i om lag tyve år vært tillitsvalgt i Arbeiderpartiet og har verv i Nei til EU.

Forfatteren bruker fotball som bilde på samfunnet, og viser at særnorsk satsing på bredde i barnefotball er minst like bra som nederlandske fotballakademi. Tuastad, som selv trener et fotballag med 12-13-åringer, trer fram som varm forsvarer av den norske ”fotballmodellen”. Blant bokas verbale finter er en visitt til Aslak Nore, ”ein slags fotballkommentariatets svar på OECD”, som ønsker økt elitesatsing. Tuastad fastslår at ”sosialdemokratiet på banen kan fungere” og lar enkeltpersoner vise hvordan sosialdemokratiet bør fungere utenfor banen. Han misliker at Ap i hjembyen Sandnes har inngått allianseavtaler med Høyre og er skeptisk til det ”fiolette sosialdemokrati”. Savnet av et stort prosjekt er påtakelig.

Norske og europeiske sosialdemokrater sliter ”med å finne att seg sjølv”, mener Tuastad, som har jaktet på en ledende Ap-politiker med evne til selvstendig, kritisk refleksjon. Thorbjørn Jagland er kanskje en slik, skriver han, før han - til tross for at det lokalt ”er vanskeleg (…) å identifisere nokon opplagt kandidat til å formidle kva tenkjande sosialdemokratar meiner i eit litt vidare perspektiv” - ender opp med presten Odd Kristian ”Kian” Reme. Sentralstyremedlem i Ap og ordførerkandidat i Stavanger ved sist valg. Sammen med den radikale fagforeningskjempen Eldar Myhre blir Reme en slags gjennomgangsfigur i boka.

Innledningsvis påpekes systemfeil og svakheter ved samfunnet og sosialdemokratiet ved presise iakttakelser og eksempler. Om lag midt i boka endres tonen merkbart. Den blir skarpere. Forfatteren tilkjennegir at før var han ”ein tanke meir radikal enn no”. Han følte at deler av venstresida var ”livsfjerne”, og opplevde de ”største politiske vonbrota” i utenrikspolitikken. Han ble lei av ”avvisinga på automatgir av alt som hadde med marknad, EU og NATO å gjere”.

På side 44 dukker bokas egentlige hovedkarakter opp. EU. Forfatteren vil ”sende nokre nasjonale, heilage kyr til slaktebenken”, og ber om at ”no må våre beste politikarar rette seg opp i ryggen og ta opp kampen”. Det viser seg at boka først og fremst handler om at ”dvergfyrstedømmet” Norge må bli med i EU. Det er prosjektet.

Når Tuastad presenterer ”Den nye politikken”, viser det seg at EU-medlemskap er ”i realiteten ein føresetnad for mange av framlegga”. Intet mindre. Sentrale tiltak er Norden-forum i EU ”når vi vert med i EU”, koordinering av EUs skattepolitikk, felles utenriksminister i EU og felles europeisk offentlighet. Han har stor tro på ”ein spenstig kommisjon” bestående av blant andre Kristin Clemet, Eva Joly og Cathrine Holst - en ”førsterekke” som vil løfte debatten om økonomisk demokrati.

Boka munner ut i en appell om at Norge ”må vere med der dei nye spelereglane vert støypte, og der den nye politikken vert til”. Før konklusjonen: ”Inn i EU – inn i verda”.

Etter anklager mot Ap og SV for å ha ”svikta den historiske rolla til venstresida nettopp når det gjeld å formulere et knippe nye, djerve, men likevel realistiske målsetninger”, koker det hele noe overraskende ned til tradisjonelle kamprop for EU. I Klassekampen 18.mai klargjorde han at ”litt lenger fram er EU-saken viktigere enn en rødgrønn regjering, ja”. EU er visst svaret uansett spørsmål.

Forfatteren kritiserer den britiske ”New Labour”-filosofen Anthony Giddens for at ”ofte treffer kritikken bedre enn svara Giddens prøver å gi”. Noen vil nok mene at det samme kan sies om Tuastads velskrevne bok.

Bokanmeldelsen sto på trykk i Bokmagasinet til Klassekampen, lørdag 30.mai 2009.

Ingen kommentarer: