I dag er det 70 år siden borgerkrigen i Spania sluttet

I dag - 1.april 2009 - er det nøyaktig sytti år siden general Franco triumferende erklærte seieren i den spanske borgerkrigen. Få dager tidligere hadde opprørstroppene rullet inn i Madrid uten motstand. Den spanske republikken var knust.

Etter at den spanske venstresiden i februar 1936 hadde vunnet en knapp seier i parlamentsvalget, var landet i måneder preget av kaos. I juli ble regjeringen utsatt for et mislykket militærkupp ledet av en gruppe generaler. Kuppet utviklet seg til en tusen dager lang borgerkrig som kostet om lag en halv million mennesker livet. Nesten like mange rømte landet.

Norge spilte en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen. Men borgerkrigen spilte en hovedrolle i det norske samfunnet fra 1936 til 1939. Den var lenge dominerende enkeltsak i avisene, og frontene i samfunnsdebatten var sylskarpe. Guttorm Hansen, som var aktiv i arbeiderungdomslaget i Namsos, opplevde borgerkrigen i Spania som sin ungdoms ”Vietnamkrig”.

Over hele Trøndelag ble det etablert lokale hjelpekomiteer for den spanske republikken. Klær, mat og penger ble samlet inn i en landsomfattende solidaritetskampanje, den første i sitt slag, og direkte foranledning til stiftelsen av Norsk Folkehjelp.

Mange trøndere engasjerte seg i krigen. Noen kjempet i de internasjonale brigadene på spansk jord, blant dem Johan Wesselvold og Einar Aunmo fra Røros, Fritjof Andersen, Odd Ressem, Einar Ydstie og Odd Olsen fra Trondheim, samt Erling Nordstrøm fra Steinkjer. De to sistnevnte mistet livet. AUFeren Odd Olsen falt i det avgjørende Ebro-slaget 1938, mens Nordstrøm døde i Francos fengsel. Forretningsmannen Sverre Gisvold jr. fra Trondheim kjempet på opprørernes side ved Guernica.

Statsminister Johan Nygaardsvold var ansvarlig for linjen i Spania-spørsmålet. Norge fulgte sine naboland og den britiske regjeringen i konsekvent ikke-innblanding, den såkalte non-intervensjonspolitikken, som særlig utenriksminister Koht var talsmann for. Man forsøkte å isolere borgerkrigen og fratok den spanske regjering muligheten til å skaffe våpen på normal måte. Samtidig ble våpen, ammunisjon og titusener av regulære italienske tropper sendt fra Mussolini. Hitler sendte tusener av velutstyrte soldater, blant annet Condorlegionen, som bombet Guernica og andre spanske byer fra lufta. Russiske våpen av varierende kvalitet ble solgt til regjeringen.

Arbeiderpartiregjeringen var under sterkt press. Etter hvert som opprørerne avanserte, og krigen ubønnhørlig nærmet seg sin avslutning, intensiverte norske redere og næringsliv kravet om handel og forståelse med Franco-Spania. Samtidig krevde en utålmodig partiorganisasjon og fagbevegelsen aktiv solidaritet med Spania, anført av redaktør Martin Tranmæl, som stadig utfordret den norske linjen. Det lille, aktive kommunistpartiet arbeidet målrettet med å rekruttere og sende norske frivillige til Spania, selv om det var ulovlig fra våren 1937. Mer enn to hundre nordmenn reiste.

Borgerkrigen førte til en kulturmobilisering langt utover Hemingways bøker, Nerudas dikt, Capas fotografier og Picassos ”Guernica”. Den norske kulturfronten besto av diktere som Nordahl Grieg, Ingeborg Refling Hagen og Arnulf Øverland. Også i Trøndelag engasjerte kunstnere seg. På et lite småbruk på Ørlandet vevet Hannah Ryggen uforsonlige kunstverk mot Franco. Få måneder etter borgerkrigens utbrudd vevet hun sitt første Spania-teppe, det monumentale ”Gru”, med et gråtende barn knelende på gulvet. Senere fulgte hun opp med teppet ”La hora se Aproxima/Spania 1938”, med Franco framstilt som en djevel.

Den norske hjelpekomiteen for Spania etablerte sammen med den svenske komiteen et fullt utstyrt sykehus i Spania, på størrelse med datidens Rikshospital. Femten norske leger og sykepleiere bemannet det norsk-svenske sykehuset i Alcoy i 1937. Den første legen som reiste var Gunnar Finsen, som var distriktslege på Singsås da borgerkrigen brøt ut. Han var militærlege på Hegra festning under kampene mot tyskerne.

De første årene under tysk styre ledet Spania-veteraner rundt Asbjørn ”Osvald” Sunde militær kamp og sabotasje mot okkupantene. Sunde var født i Vikna og hadde selv vært ambulansesjåfør og kommandosoldat i Spania.

Til manges skuffelse overlevde Franco-regimet verdenskrigen. Regimet ble kalt ”venstresidens trauma”, og Spania-saken ble en real utfordring for regjeringen Gerhardsen. I februar 1946 vedtok bystyret i Trondheim enstemmig ”det bestemte håp” at FN skulle fjerne Franco, og at Norge skulle ”øve påtrykk og bruke de midler som må antas å føre fram” for å innføre demokrati. Det førte ikke fram. Franco styrte sitt land med jernhånd til sin død i 1975. Dragkampen om forholdet til Spania varte i mange år. Gradvis ble forholdet normalisert.

Men Norge ble "Franco-Spanias fiende nummer 1", fordi man nektet Spania medlemskap i NATO. Einar Gerhardsen, som selv hadde besøkt Spania under borgerkrigen, hadde ingen sympati med Franco-regimet. Spania ble med i NATO først syv år etter at den aldrende diktatoren var borte.

Francos død innledet overgangen til spansk demokrati. Et sentralt element var ”El pacto de olvido”, glemselspakten, som innebar at fortiden skulle glemmes, og skyld ikke fordeles. I dag står glemselspakten for fall, og en betent, vanskelig politisk og historisk prosess preger landet. Etter at sosialistpartiet vant valget i 2004 er flere monumenter fra Franco-tiden tatt ned. I 2005 ble en rytterstatue av Franco fjernet fra regjeringskvartalet i Madrid, i nattens mulm og mørke. Inntil 2006 prydet en Franco-statue det nasjonale militærakademiet i Zaragoza. Tross delte meninger skal borgerkrigens tapere minnes, og massegraver åpnes over hele landet. Om lag femti nordmenn ligger i ukjent grav i Spania, deriblant to trøndere.

Statsminister, Zapatero, hvis bestefar ble henrettet av opprørerne fordi han var lojal offiser i regjeringshæren i 1936, fikk i 2007 vedtatt en lov om historisk minne, der Francos kupp og diktaturet for første gang ble offisielt fordømt. Men siste ord er ikke sagt. Den tragiske borgerkrigen er fortsatt et åpent sår i dagens Spania.

Artikkelen står på trykk i Adresseavisen - min lokalavis - idag. Derfor den trønderske tilnærmingen. Undertegnede har skrevet boka ”Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrig 1936-39” sammen med Rolf Sæther. Boka kommer på Gyldendal forlag til høsten, og er resultat av mange års arbeid. Mer om det senere. :-)

I alt tøvet om aprilsnarr som kommer til å prege mediene idag, er det altså lov til å reflektere over at det er nøyaktig 70 år siden borgerkrigen i Spania sluttet. Det finnes meg bekjent kun ett norsk tidsvitne som er i live i dag, som var i Spania under krigen - nemlig Haakon Lie, som jeg var så heldig å få intervjue om Spania-reisen for etpar år siden. Respect.

(Bildet er tatt ved Camposines, strategisk kommandopost for de republikanske styrkene under Ebro-offensiven. Oppover dalen ligger Corbera d`Ebre og Gandesa. De erobret den første og ble stanset ved den andre - med følge at hele slaget ble en katastrofe. Mer enn ti norske falt i kamp oppover bakkene her, og i fjellene i Sierra Pandols og Sierra Caballs oppe til venstre i bildet. Merk informasjonstavlen i forkant - det er ca. 100 ganger bedre enn måten man kommuniserer krigsminner på her i landet. Sukk.)