Tap og vinn

Visst gjør det vondt med valgnederlag.

Da har velgerne sagt sitt. Det blir regjeringsskifte, slik mange hadde håpet og omlag like mange fryktet. Nå er det alvor, og kanskje blir norsk politikk aldri mer den samme.

I dagene før valgdagen leste jeg, før og etter husbesøk og roseaksjoner, en vittig bok som i sin tid var en klassiker i mine kretser; Things can only get better: 18 miserable years in the life of a Labour supporter (1998). Der beskriver John O`Farrell, britisk forfatter, sorgmuntert sin utvikling fra idealistisk, ung radikaler som demonstrerte mot atomvåpen med gateteater og pantomime, til tillitsvalgt i Battersea Labour Party, et lokallag som ifølge O`Farrell besto av fargerike karakterer som "agendadyslektikeren", "den paranoide konspirasjonsteoretikeren", "the single issue fanatic", "martyren" og ikke minst "pedanten". Han ble et desillusjonert partimedlem som i nær to tiår måtte tåle valgnederlag etter valgnederlag. O`Farrell trøstet seg etter valgnederlaget i 1979 med at Maggie Thatcher, "Jernkvinnen", var så usympatisk at hun ville miste makta ved første anledning. "Kompleks politisk debatt er vel og bra, men egentlig avgjøres saken ved å se hvem som er de triveligste folka", trodde han. Det var liksom "good guys mot bad guys", "the masses against the Tory ruling classes". Men det var ikke så enkelt. "Jeg var 17 år i 1979, og måtte leve mer enn dobbelt så lenge før jeg endelig fikk oppleve en valgseier, Tony Blairs triumf i 1997", skriver han.

Jeg kjenner erfarne AUFere som aldri har opplevd å tape et valg. Unge Ap-folk i min hjemby Trondheim har i ti år vært valgvinnere: i 2003, 2005, 2007, 2009 og 2011. Nå ble seiersrekka brutt. At de opplevde nederlaget som et lite sjokk sto å lese i ansiktene deres på valgvaka i Folkets Hus, skjønt de tok det med bemerkelsesverdig fatning. Selv da det ble brølt "Morna, Jens!" på TV, beholdt de roen. En viss trøst var det at Trond Giske i sin takketale minnet om valgnederlagene i 1985, 1989, 1991, 1995, 1997, 1999 og 2001, og viste at nederlag alltid snus til seier – det er bare et tidsspørsmål. De fant også en viss trøst i at Adressa på førstesida dagen etter skrev om "Tap nasjonalt, seier lokalt", at Sør-Trøndelag Ap hadde gjort "et godt valg", holdt stand og var større enn Høyre og FrP til sammen.

Tida vil vise om valgresultatet 9.september 2013 var en bølge eller et skvulp. Noen spørsmål tvinger seg fram: Hva ville skjedd om SV i fjor hadde valgt å forlate regjeringen pga. asylbarna, EØS eller miljø? Kostet MDG de rød-grønne seieren? Burde Ap ha jobbet mer med å inkludere KrF i en bred sentrum-venstre-allianse? Ble Ap lammet av intern uenighet om veivalg; enten å vinne velgere fra Høyre eller mobilisere egne? Burde Ap, som Høyre, holdt seg med et intellektuelt hoff og ideologisk tidsskrift, som motsvar til suksesshistoriene Civita og Minerva? Kunne valget vært vunnet om Ap parallelt med handlingsregel og ansvarlighet hadde løftet fram en real, ny reform? Er 30,8 prosent oppslutning til Ap bra, tross alt? Hvis naturlover sier at det er umulig å gjenvelges etter 8 år med makt, hvorfor gjelder ikke det for Høyre i Oslo, som har styrt byen i 18 år? Og hvordan er det mulig at Rødt heller ikke denne gangen lyktes? Havarikommisjoner og landsstyremøter i de respektive partier har nok å se på, om de vil og tør.

"Det kommer alltid en ny sesong", pleier skuffede fotballtilhengere å si når håpet om seriegull eller opprykk ubønnhørlig er ute. Det kommer alltid et nytt valg, også. Og mye kan skje før den tid.

Kronikken sto på side 2 i Klassekampen lørdag 14.september 2013, signert Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)

Idrett for alle

Idrettslag utgjør en stor del av frivillighets-Norge, og gir viktige bidrag til livskvalitet og mestring for barn og unge. Adresseavisen har nylig fokusert på at utenlandsregistrerte spillselskap har ført opp trønderske idrettslag på en liste over lag som angivelig kan motta penger via en "grasrotandel" fra nettspill, i konkurranse med Norsk Tipping. Ett idrettslag har vedgått aktivt å ha ført seg opp på lista, andre stiller seg direkte uforstående til oppføringen. Den dugnadsbaserte bydelsklubben Astor FK er i sistnevnte kategori. Under overskrifta "Knyttes til ulovlige spillselskaper" trykket Adressa 20/8 bilde fra Astorbanen på hele forsida, og flere bilder fra banen i Sportsbilaget. Dette til tross for at det kategorisk er benektet fra klubbens side at noe vedtaksført organ noen sinne har diskutert og/eller vedtatt å stå på en slik liste. "Norgesautomaten.com" var ukjent for styre og administrasjon, og det er fortsatt en gåte hvordan eller når klubben havnet på lista. Det har heller ikke vært inntekter til klubbkontoen fra det vi anser som et useriøst selskap. Dette vet Adressa, som sågar langt på vei har skrevet det: "En talsmann for bettingselskapet, på telefon fra Georgia, USA, ønsker ikke å fortelle hva han heter". Eiendommelig oppførsel fra en talsmann, må man vel si. Men ikke mer eiendommelig enn at Adressa samme dag klinte til med forside basert på lista til selskapet den navnløse kilden representerer.

 Det overrasker oss at enkelte synes å fryde seg over dette. Avisas kommentator Kjetil Krogsæter skrev 21/8 at "Det var litt ålreit å se den panikken som bredte seg i klubbene da Adressa tok opp saken". Vel, vi kan bare snakke for Astor FK sin del. Når byens monopolavis ringte og fortalte om en liste ingen i klubbledelsen kjenner til eller vet hvordan man havnet på, bør alarmklokkene ringe. Idrettslag er helt avhengig av tillit fra foreldre og omgivelser. Hvor han har det fra at det var "panikk", vet vi ikke. Over hundre barn og unge trente i regnet på Astorbanen dagen banen preget avisas forside. Men selvsagt tar ledelsen dette alvorlig. Saken var oppe på klubbens styremøte, som vedtok entydig støtte til Norsk Tipping, og understreker at Astor FK som klubb aldri har "latt seg verve" til "det Maltabaserte selskapet", slik Krogsæter mer enn antyder. Det tas til etterretning at generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund valgte å uttale seg om saken før han kontaktet de omtalte lokale ledd i egen organisasjon. Vi har tatt kontakt med NIF for en oppklaringsrunde.

Til vår glede leste vi i Adressa 21/8 at eier av nettselskapene, Betsson, nå "legger seg flat", "beklager at listen omfatter klubber som ikke ønsker å være på den", og fjerner lista. Det skulle for så vidt bare mangle, en uke etter at Astor FK først tok kontakt og krevde det. Vi vurderer nå å forfølge saken juridisk. Retretten fra spillselskapet kommer forøvrig på samme side (!) som Krogsæters artikkel, kalt "De skiter i eget reir", med henvisning til idrettslag på lista som Betsson nå beklager. "Det oser dårlig samvittighet hos idrettslag som ble tatt med buksene nede hos utenlandske bettingselskaper", skriver han kjekt. Hvem som skiter i hvilket reir kan diskuteres.

Astor FK stiller seg helhjertet bak den norske spillmodellen. Vi er stolt samarbeidspartner av Norsk Tipping, og har i 50 år gitt barn og unge på Byåsen idrettstilbud, basert på frivillig, ulønnet innsats fra fenomenale foreldre. Dette arbeidet vil fortsette med uforminsket kraft.

 

Innlegget sto på trykk i Ordet Fritt i Adresseavisen fredag 23.august 2013, signert Jo Stein Moen, styreleder i Astor FK og Magnus Ottesen, daglig leder i Astor FK. 

Les mer om Astor FK her: www.astorfk.no

År går, sår består

Tiden leger ikke alle sår. Historien er også politisk.

Historiske steder og markeringer har opptatt meg helt siden morfar tok meg med til Hegra festning og Stiklestad som gutt. Sist uke var det tre markeringer verdt å nevne. Mandag var det to år siden det høyreekstreme terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Torsdag var det 75 år siden det siste store slaget i den spanske borgerkrigen ble innledet, da titusenvis av regjeringssoldater, deriblant norske frivillige, krysset Ebroelva i en desperat offensiv. Lørdag ble en minnetavle reist i Nottinghamshire.

Ebroslaget ble en katastrofe, og innledet slutten på krigen, som igjen innledet nær førti års diktatur. En varm høstdag i 2010 reiste katalanske myndigheter et minnesmerke ved Les Camposines, regjeringsstyrkenes kommandopost, med navn på tusen falne. Blant et titalls norske navn er Odd Olsen, AUFer fra Lademoen i min hjemby. Minnesmerket vandaliseres stadig av nyfascister.

Senhøsten 2004 var det tilløp til leserstorm i avisa El País da den konservative ordføreren i kystbyen Benicàssim fikk fjernet minnesmerket som hedret Spaniakjempere begravet på byens kirkegård. Forfatteren Susana Fortes skrev at det var "dypt skammelig, åndelig gjerrighet", og at det var utilgivelig å fornekte det historiske minnet til "de siste romantikerne", de som frivillig kjempet mot Franco og Hitler. Byens tidligere ordfører fra det spanske sosialistpartiet, PSOE, mente Benicàssim burde "verdsette sin historie, da de som ble begravet her fortjener å huskes". I 2008, da PSOE igjen styrte byen, reiste man minnesmerket med navn på 30 falne frivillige fra 12 land.

22.oktober 2011 talte Ana Pérez López, president i Asociación de Amigos de las Brigadas Internacionales ved avdukingen av et monument i Universitetsbyen i Madrid, med påskriften "A los voluntarios de las Brigadas Internacionales". Det var 75-årsdag for etableringen av De internasjonale brigader, som Odd Olsen og 35.000 andre frivillige kjempet i. Blant tilhørerne var vi et tyvetalls nordmenn, hvorav fire etterkommere etter Spaniakjempere og en fra den norske ambassaden, Russlands militærattache i full mundur, eks-dommer Baltazar Garzón (som mistet jobben fordi han ville rettsforfølge Francos bødler), og faren til universitets rektor, 97 år gamle Santiago Carillo (bildet), omdiskutert ungkommunistleder i kampens hete på 1930-tallet og sentral i overgangen til demokrati på 1970-tallet. I sin tale sa López: "En av de frivillige var på Utøya før han dro til Spania i 1937. Øya var 22.juli i år åsted for et grusomt angrep fra en høyreekstremist. Noen ganger gjentar historien seg. To dager før terrorangrepet ble en minnetavle som hedret norske brigadister avduket der." Minnesmerket i Universitetsbyen i Madrid er eneste monument til minne om brigadene i en by full av minner om diktatoren og borgerkrigens vinnere. Nå ser det ut som om juridiske spissfindigheter og byens konservative ledelse sørger for å rive minnesmerket (!)

Sist lørdag ble et minnesmerke reist i rådhuset i Nottinghamshire i Storbritannia. Det hadde vært borte i flere år. I 1993 ble lokale Spaniakjempere hedret med minnesmerket, som ble fjernet da de konservative i 2009 overtok styringa av et lokalsamfunn best kjent for Robin Hood. Etter at Labour i vår vant tilbake makta, ble minnesmerket satt opp igjen. 

Neste år er det 75 år siden borgerkrigen i Spania sluttet. Da vil det reises et monument på Lademoen til minne om Odd Olsen og de ni andre trønderske Spaniakjemperne. Vedtaket i Trondheim bystyre var nesten enstemmig.

-------

Artikkelen sto på trykk som mitt månedlige bidrag i Fokus-spalten i Klassekampen (s.2) mandag 29.juli 2013. 

Les mer om striden i Nottinghamshire her:

http://www.nottstuc.org/2013/07/local-heroes-of-spanish-civil-war.html

http://www.bbc.co.uk/news/uk-england-nottinghamshire-22722562

Litt rødere?

Tydelighet, organisasjon og kampvilje er en oppskrift på suksess

I dag er det 100 år siden Martin Tranmæl og hans meningsfeller stiftet Trøndelagens Distriktsorganisation av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, nå kjent som AUF i Sør-Trøndelag.

Da historiker Terje Halvorsen i 2003 kalte sin monumentale bok om AUFs historie Partiets salt, reflekterte det organisasjonens historiske rolle, skjønt en til tider har vært "partiets sukker". Det er belegg for å si at AUF i Sør-Trøndelag siden etableringen 15.juni 1913, med Tranmæl og "Den nye retning", har hatt visse anarkistiske tendenser, og tidvis har vært "partiets chili". Man kan skimte noen lange linjer: Organisatorisk styrke og politisk kampvilje.

I boka om norsk Vietnambevegelse på 1960-tallet skriver James Godbolt at det "utviklet seg en opposisjon til AUFs ledelse og moderpartiet med geografisk tyngde i Oslo, Sør-Trøndelag og Telemark" - et resultat av "en tiltakende og brei utenrikspolitisk opposisjon". Under EF-kampen i 1972 var sør-trønderne "hard-linere" på nei-sida. Blant de som forlot Ap da kampen var over, var tidligere distriktslagsformann Arent M. Henriksen og AUF i Sør-Trøndelags daværende stortingsrepresentant, Arne Kielland. Under EU-saken 1990-1994 var fylkeslaget nok en gang i kampmodus, etter å ha bidratt aktivt til miljøradikalisering i AUF fra 1990. SV-topp Erik Solheim skriver i selvbiografien Nærmere at "uten Sosialdemokrater mot EU (SME) ville nei-sida aldri vunnet kampen (…) Kimen til SME ble lagt i AUF i Sør-Trøndelag". Det er hevet over tvil at Trond Giske og AUF-miljøet i Trondheim sto helt sentralt på nei-sida i AUF og Ap fram til seieren 28.november 1994. Siden har miljøsak, antikrigsengasjement, mer liberal asylpraksis og motstand mot høyredreining kjennetegnet den politiske kulturen.  

Onsdag denne uka var "siste kveld med gjengen" for Gunn Karin Gjul. Da Jens Stoltenberg takket henne for innsatsen, skrev en kollega på Facebook at "Den mest rakrygga, fantastiske dama jeg noensinne har jobbet med, takkes av etter 20 år på Stortinget. Vemod." Mange, særlig på venstresida i partiet – jo, den finnes – følte det nok slik da Gjul takket for seg. Hun ble i 1993 kjempet inn på valglista til Sør-Trøndelag Ap som AUFs kandidat, og har siden markert seg som en selvstendig tenkende lagspiller, som har evnet å kombinere radikale visjoner og realpolitikk. Gjul er blitt et symbol for en hel generasjon AUFere fra hjemtraktene.

I dag er Trondheim den eneste av landets større byer som er styrt av Ap, etter omfattende fornyelse anført av relativt unge AUF-veteraner. "Nye Trondheim Ap" har siden 2003, med Rita Ottervik som førstekandidat, vunnet tre valg på rad. Tore O. Sandvik ble historisk da han samme år ble partiets første fylkesordfører i Sør-Trøndelag, en posisjon han fremdeles er i. I 2007 fikk Ap 43,9% av stemmene i Trondheim, etter valgløfter om mer velferd foran skattelette, og åpning for økt eiendomsskatt. I seks bydeler fikk Ap mer enn annenhver stemme; 55% på Flatåsen, 54% på Kolstad. Posisjonen ble langt på vei holdt i 2011. 

Hva skyldes dette? Jeg tror svaret er sterk organisasjon og kanskje det ordfører Ottervik selv sa til denne avis 7. september 2007, to dager før valgseieren: "Av og til skiller vi oss nok ut fra andre sosialdemokrater i landet ved å være enda tydeligere på fellesskapsløsningene". "Litt rødere?", spurte journalisten. Da svarte Ottervik: "Litt rødere i kanten, noen ganger, ja". Gratulerer med dagen, AUF i Sør-Trøndelag!

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen lørdag 15.juni 2013, og ble lest opp i sin helhet på AUF i Sør-Trøndelags 100-årsdagsfeiring i Hommelvika om ettermiddagen samme dag.

En ung høvding

 

"Nå er nesten alle ord brukt opp", sa Kong Harald i sin tale ved den nasjonale minnemarkeringen i Oslo Spektrum, 21. august 2011. Det var riktige ord på rett sted til rett tid. Snart to år senere kan man trygt slå fast at det fremdeles finnes ord som setter ting i perspektiv, og bidrar til innsikt og forståelse. Fra tid til annen samles slike ord mellom to permer. Biografien om Håvard Vederhus, Et kvart liv, er en slik bok.

Av personlige og politiske grunner har jeg brukt mye tid på å lese tilgjengelig litteratur om Utøya siden 22.juli 2011. Langt på vei har jeg lest alt som er publisert her til lands - fra akademiske tekster, rapporter, overlevendes beretninger og den nye barneboka, til makkverk som pamfletten Den rødgrønne terrorøya. Hans Olav Lahlum, som (bl.a.) er kjent for ruvende biografier om høvdinger i arbeiderbevegelsen, har nå skrevet biografien til en ung høvding, Håvard Vederhus, AUF i Oslos leder, som mistet livet i terrorangrepet på Utøya.

Det er viktigere enn noen gang å minnes de som gikk bort. Hvem de var, hva de sto for. Lahlum har med dette gitt sitt bidrag. Bokomslaget setter tonen, med AUFer Tore Sinding Bekkedals ikoniske svarthvitt-fotografi av Håvard Vederhus på Youngstorget, med regjeringskvartalet i venstre billedkant. Kvalitet i alle ledd. Boka er kronologisk oppbygd, fra "Skiftende barneår" via "Et ungt talent på vei opp", til "Skjebnedagen" og "Den vanskelige veien videre".

Jeg skumleser ofte de første sidene av biografier, for liksom "å komme til kjernen". Denne boka er et unntak. Gjennom glimt og anekdoter blir vi kjent med Håvards ressurssterke foreldre, aktive barndom og relasjonen til broren og besteforeldrene. Lahlum kaster lys over hans forhold til kristendom og egen homoseksualitet, gryende politiske oppvåkning og gradvis økende ambisjoner. Alt på et åpenhjertig vis, uten at det virker utleverende.
Lahlum omtaler seire og nederlag ved sjakkbrettet, i Elevorganisasjonen og ikke minst i politikken, der maktkamp i AUF og Ap i Oslo beskrives på en usminket måte, og gir ny innsikt for de av oss som er interessert i den slags. Knapt noe sted har jeg sett tilsvarende presis beskrivelse av drivkrefter hos unge politikere. Bokas hovedperson blir betegnet som en "ambisiøs idealist", et godt uttrykk som kan brukes om flere.

Først etter dype magadrag gir man seg i kast med kapitlet om 22.juli. Forfatteren skriver nøkternt om de redselsfulle minuttene da det veksler mellom håp om redning og bunnløs fortvilelse. Alle som åpner boka vet at det ender på verst tenkelige måte. Avslutningsvis rettes en anklagende pekefinger mot politiet, som ikke var i stand til å hjelpe Håvard og de andre på Utøya, en kritikk særlig far Alf Vederhus har vært talsmann for. Mange vil si seg enig.
I mange ungdomsmiljøer, i idrett, musikk og politikk, er det noen som skiller seg ut. Unge "legender" som "alle" har hørt om, og mener noe om. Som er respektert og litt fryktet. Håvard Vederhus var en slik type. Han ble bare 21 år. Et kvart liv er blitt en hel bok om en engasjert ungdomspolitiker jeg setter pris på å ha blitt litt bedre kjent med. Usigelig trist at det skulle skje på denne måten.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampens bok-magasin lørdag 15.juni 2013

Kultur for heltid

Nei. Sykepleierne er ikke late. De fortjener respekt.

Jeg kan ikke erindre å ha sett noen i fullt alvor tillate seg å spørre høyt om kontorister, sykehussjefer, redaktører, journalister, politikere eller organisasjonsfolk er late. Men det er liksom blitt helt ok å insinuere at sykepleierne er det. For oss som daglig får innblikk i velferdsarbeidernes tøffe hverdag framstår det ikke bare som grenseløst urimelig. Det framstår som nokså ufint.

Etter et oppslag på TV2 16. februar, der reporteren som naturlig konsekvens av vinklingen i en heltid/deltidssak, spurte en helsesjef om "… late sykepleiere", skrev jeg nærmest i affekt følgende på min Facebookvegg: "Blir svært provosert av at enkelte synes ufrivillig deltid er "late sykepleiere" sin egen skyld. Så lenge stat og kommune knapt tilbyr heltid er det SYSTEMET som må skjerpe seg – ikke de med varme hender og ubekvem arbeidstid." I løpet av en halvtime hadde mer enn 50 Facebookvenner trykket "liker", altså gitt en slags støtte til utsagnet. Påfallende mange med tilknytning til helsevesenet. Blant de som sa seg enig var Ap-veteran Gunhild Øyangen, som la til for egen regning: "Dette er den mest skammelige saken i norsk politikk". Klar tale fra en mangeårig leder i Stortingets sosialkomitè og anerkjent Ap-statsråd.

Hvordan ble klimaet slik at sykepleierne anklages for latskap? Var tidsskillet for to år siden, 6.april 2011, mon tro? Da sa en toppsjef i arbeidergiverorganisasjonen Spekter, som forhandler med sykepleiernes organisasjoner, at: "Jeg synes alle, kanskje særlig sykepleiere, må opprioritere verdien av arbeid. Skal vi få nok arbeidskraft i denne sektoren når eldrebølgen kommer så må folk jobbe mer. De må forstå at de må delta på denne dugnaden. Da kan verken sykepleiere eller andre bruke tiden de kunne stilt til rådighet for arbeidslivet på å sitte på kafé eller gå på SATS, da må vi delta i arbeidslivet". Reaksjonene lot ikke vente på seg. Sykepleierforbundets leder kalte det "sjikanering av individuelle sykepleiere som jeg synes er svært grov", mens fylkesordføreren i Sør-Trøndelag (Ap) mente "utfallet mot alle landets helse- og omsorgsarbeidere mangler sidestykke i norsk arbeidsgiverpolitikk i moderne tid, og er nærmest en oppfordring til landets unge om å velge seg andre yrkesveier".

Hele fagbevegelsen, fra Fagforbundet til Delta og Sykepleierforbundet, har åpenbart mye å bidra med for å fjerne ufrivillig deltid. I likhet med regjeringa, som nå tar flere skritt i riktig retning. Man oppfordrer kommunene til "å gjøre heltid til normen også innen sektorer som helse- og omsorg, hvor deltidsarbeid er svært utbredt". Det er en vei å gå. Trondheim Ap har programfestet at byen vår skal være en foregangskommune, og er godt i gang med forsøksprosjekter og konkrete tiltak.

Det snakkes stadig oftere om "å etablere en heltidskultur" i helsevesenet. Mange tenker visst da på den enkelte syke- eller hjelpepleier. I mine øyne er det minst like viktig å etablere heltidskultur hos arbeidsgivere, sykehus- og sykehjemseiere (stat og kommune) og i den enkelte avdelingsledelse. I en situasjon da det i for liten grad utlyses faste heltidsstillinger er det noe lettvint å hevde arbeidsfolka må endre holdning.

Framfor alt er ufrivillig deltid en alvorlig systembrist, som ikke må forveksles med frivillig deltid. Faktum er at langt flere unge må velge omsorg som yrkesvei i framtida. Klare, ambisiøse vedtak mot ufrivillig deltid fra Ap-landsmøtet neste uke, vil være en håndsrekning til dem og alle oss som tror på velferdsstaten.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen 10.april 2013, og var signert Jo Stein Moen. Bystyremedlem i Trondheim (Ap)    

Link til oppslaget 6.april 2011: http://www.dagbladet.no/2011/04/06/nyheter/innenriks/arbeid/arbeidsliv/16098078/

Cup er mer enn cup

Tanker omkring en fotballcup med 6-7-åringer og vår samtid.

Nylig ble jeg gjenforent med en folkebevegelse som engasjerer folk i hver grend og hvert et lokalsamfunn. Som bygger bro på tvers av kulturelle skiller og gir livskvalitet og mestring til jenter og gutter - og foreldre. Den norske fotballbevegelsen.

Min debut som trener for Astor FK Gutter-06 på en innendørscup på Tiller sør i Trondheim fikk meg til å tenke. Cup er cup, sies det. Men mens gutta på Astor 3 kjempet som løver, slo det meg at cup er mer enn cup. Jeg fikk en følelse av at det som hendte i den klamme hallen fortalte litt om vår samtid.

Å se lagfølelsen til stolte guttunger for første gang i samme drakt (burgunder trøye med lyseblå armer og hvit bukse, til forveksling lik Aston Villa), var en opplevelse. I mitt stille sinn priset jeg lagidretten som konsept. Alle skal med. Vi vinner og taper sammen. I vår "globaliserte tidsalder" synes noen å tro at tilhørighet og identitet ikke spiller noen rolle. Å se guttungen ikle seg samme drakt som jeg selv bar da jeg var ung, minnet om at følelsene for hjemstedet og bydelsklubben med litt uklart geografisk nedslagsfelt midt på Byåsenplatået, overlevde og ble forsterket av 12 års opphold i Oslo.

Cupens navn, "Fjernvarmecupen", er ikke tilfeldig. På Tiller ruver nemlig fjernvarmesentralen som gjør Trondheim ledende innen utvikling av vannbåren varme. Arrangørklubben Tiller Fotball hadde tidligere Trondheim Energi som hovedsponsor. I dag er Statkraft hovedsponsor. Bakgrunnen er at byens daværende Høyrestyre i 2001 solgte e-verket, stiftet i 1901 som Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei, til Statkraft. Etter 100 år i kommunens eie. Salget var kontroversielt, bystyret delt i to (44 mot 41), og mer et ideologisk korstog enn genial økonomisk manøver, har ettertiden vist.

Arenaen har skiftet navn siden den gang jeg spilte cup der. Da het den Fokushallen, fordi den lå kloss inntil Fokus Banks forgylte hovedkvarter på Tillermyra. Nå finnes ikke Fokus Bank lengre. I fjor skiftet den nemlig navn til Danske Bank. En naturlig konsekvens av eierskapet og en påminnelse om at København er større enn Trondheim. Fokushallen er blitt Kotenghallen, etter Ivar Koteng, en av Norges største eiendomsinvestorer. Ifølge Finansavisen "startet han med 17.000 kroner - nå har han 950 millioner". Koteng ble i fjor styreleder i byens gamle stolthet, Rosenborg Ballklub (RBK). Under Nils Arne Eggen kjent for stabilitet, 4-3-3, sosialdemokratiske grunnprinsipper og sportslig triumf.

Kotenghallen var full av glade barn, høy musikk, stolte besteforeldre og misunnelige småsøsken. Og lagledere og trenere fra barnas lokalsamfunn, mødre og fedre som uten honorar stiller opp for barna og idretten i en folkebevegelse basert på frivillig innsats, dugnadsånd og lokale ildsjeler. Men noen vil henvise oss til tribunen. Ifølge landslagstrener i ishockey, Roy Johansen, bør foreldretrenerne fjernes fra barneidretten: "Foreldrene ødelegger barna" og "er en katastrofe for norsk idrett (...)Vi må inn med profesjonelle trenere allerede i 6-7-årsalderen". Tja. I sin tid fostret Astor FK en av norsk fotballs største spillere: Steffen Iversen. I flere år trent av medspillernes fedre. 

Å henvise foreldre til tilskuerplass vil være et farvel til mangfold, bredde og viktige prinsipper i norsk idrett. Dette kom jeg til å tenke på, i og mellom kampene mot Tiller 2, Nardo 1 og Nidelv 1. Hvordan det gikk med Astor 3? Sportslig sett veldig bra, skjønt det viktigste av alt er heldigvis fremdeles å delta.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampens FOKUS-spalte onsdag 13.februar 2013

Eh... EFTA?

EFTA går stille i dørene, men er Alternativet med stor A.  

Få organisasjoner møtes med tilsvarende likegyldighet og/eller overbærende skuldertrekk som EFTA. Det virker som om det er bred enighet blant sentrale EU-motstandere, så vel som EU-tilhengere, at EFTA er lite mer enn en parentes. Snedig, i grunnen, for vi snakker tross alt om det som har vært, er og i overskuelig framtid vil være er Norges alternativ til EU-medlemskap. I dagens situasjon, med EU-krise og tiltakende "EØS-debatt" her til lands, vil jeg påstå at EFTA fortjener å bli tenkt på. Og skrevet om. Ikke minst fordi stadig flere synes å mene at vår samfunnsmodell med dagens tilknytningsform til EU er aldeles ubrukelig, og arbeider for oppsigelse eller reforhandling av EØS-avtalen.

EFTA (The European Free Trade Association) er de facto Norges organisasjonsmessige plattform i Europa, og består av fire land med ca. 13 millioner innbyggere: Norge, Sveits, Island og Liechtenstein. Selv om de fire EFTA-landene tidvis framkaller fniseanfall hos de som drømmer om større enheter, er EFTA globalt sett ingen lettvekter, men tvert imot en betydelig økonomisk aktør.

I den lekre, lille trykksaken "This is EFTA 2012", framgår følgende:

·       *  EFTA har samlet sett verdens 12. største brutto nasjonalprodukt

·       * EFTA er EUs 3.største handelspartner (mht. varehandel), med 11% av EUs utenrikshandel (USA og Kina som begge står for ca. 14%, og Russland og Japan 9% og 4%.

·       * EFTA er EUs nest største handelspartner (mht. tjenester), med 15% av EUs utenrikshandel (USA 26%, Kina, Russland og Japan ca. 4% hver).

·        * EFTA er verdens 11.største aktør mht. varehandel (2,5% av verdenshandelen, mens EU som den største står for 15,8%)

·        * EFTA er verdens 7.største mht. tjenester (3,7% av verdenshandelen, mens EU som den største står for 23,2%).

I februar 2011 ble prosjektet "Alternativer til dagens EØS-avtale" etablert av blant andre Natur & Ungdom, Fellesforbundet, Nei til EU og Fagforbundet. Målet var å supplere den såkalte Europautredningen fra Sejersted-utvalget, som på sin side konkluderte med at Norge var 75 prosent med i EU, et tall daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sablet ned allerede dag 1. I Alternativ-prosjektets alternative rapport vies EFTA en hel del oppmerksomhet. Utrederne peker på Alternativ nummer 8: "En regional handelsavtale mellom et samlet EFTA og EU burde være et svært aktuelt alternativ" (til EØS), som har "flere fordeler".

En viktig forskjell mellom EFTA og EU er graden av handlefrihet. Mens hvert enkelt EFTA-land fører nasjonal handelspolitikk og på øvrige politikkområder har betydelig grad av handlefrihet, etablerer EU felles politikk på et stadig økende antall saksfelt. Mens EU nær sagt er "overalt", går EFTA stille i dørene og kjemper ikke akkurat for "hearts and minds" til innbyggerne. Selv for et trenet øye var EFTAs 50-årsjubileum i 2010 knapt til å oppdage. Bortsett fra stempel på eggekartonger og landbruksprodukter opererer EFTA i hovedsak under radaren til folk flest.

Noen vil mene EFTA for Norge framstår som Et Fint, Trygt Alternativ grunnet iboende fleksibilitet og mekanismer som i over femti år har vist seg robuste, tross omfattende endringer i Europa. Spådommene om EFTA på vei til historiens skraphaug har ikke helt slått til. I 2004 uttalte Eivind Reiten, daværende generaldirektør i Norsk Hydro, at "utvidelsen som nå skjer [av EU], og marginaliseringen av det gamle EFTA, gjør det vanskeligere og vanskeligere å forsvare å stå utenfor EU." Vel. Det har i hvert fall gått forholdsvis greit til nå.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen torsdag 10.oktober 2012, i "Fokus"-spalten som jeg skriver for en gang i måneden. 

Den ble signert med Jo Stein Moen, bystyrerepresentant i Trondheim

Real og ideal

I virkelighetens verden er det ikke noe kjære mor, nei.

Den fine linjen mellom real- og idealpolitikk har i lang tid fascinert meg. Hva er politisk ønskelig og hva er politisk mulig? Min teori er at balansegangen er særlig krevende når venstresiden styrer. 

Makroperspektivet: I 1937-38 sympatiserte Arbeiderpartiregjeringen sterkt med den folkevalgte, venstreorienterte regjeringen i Spania, i ferd med å bukke under for angrepet fra general Francos opprørshær, støttet av Adolf Hitler og Benito Mussolini. Samtidig var det viktig å sikre norske økonomiske interesser og fortsatt regjeringsmakt. Parallelt med innsamlingsaksjoner og flammende taler om kampen mot fascismen, innførte man en lov som gjorde det ulovlig å la seg verve til De internasjonale brigader, mens handelssamarbeidet med Franco-Spania ble formalisert. Realpolitikken seiret over idealpolitikken. 

Mikroperspektivet: Et ferskt, utålmodig bystyremedlem i Trondheim reagerer på noe som ikke er bra nok i skolen, og sender mail oppover i systemet for å finne en kjapp løsning. Svaret fra partiets folk i Rådhuset: "Vi bør i hvert fall ikke fatte vedtak som vi ikke aner prislappen på". Realpolitikken seirer. Slik er det, og slik må det kanskje være.

Da jeg våren 2000, 28 år gammel og med tolv aktive år i AUF bak meg, ble del av politisk ledelse i Miljøverndepartementet, fikk jeg en klar fornemmelse av forholdet mellom ideal- og realpolitikk. Da Dagbladet bød opp til dans, forsøkte jeg i mitt enfold å sette ord på akkurat det: "Det er litt mer realpolitikk, nå. Vi ble kastet rett inn i revidert nasjonalbudsjett, ikke noe kjære mor, nei. På et tidspunkt er det på tide å tre ut av ungdomspolitikken". 

Sitatet falt en ung SVer tungt for brystet. Muligens trigget av Dagbladets småfrekke overskrift, "Fremad makt!" - eller ingressen; "En eksklusiv klikk AUFere suste inn i maktens smørøye med Stoltenberg-regjeringen. De kaller seg fortsatt radikale, men det er langt fra Utøya til regjeringskvartalet" - sto kronikken "Innhentet av virkeligheten" på trykk 26.mai 2000, her i Klassekampens Fokus-spalte (den gang på side 3). Der fikk vi vårt pass påskrevet. "Hvor lenge er det igjen til AUFerne åpent sier at de bare later som de er radikale?", spurte den unge SVeren. Om undertegnede het det at "for noen år og ett slips tilbake var han AUF-aktivist i Sør-Trøndelag og tilsynelatende overbevist motstander av EU". Vedkommende skrev syrlig om "en liten hærskare med unge, fremadstormende" folk i regjeringssystemet, som "modig har stått fram for å bekjenne hvor vanskelig det er å holde prinsippene rene når du er nødt til å forholde deg til virkeligheten." Vel, det ér faktisk ikke så lett å kombinere real- og idealpolitikk.

Jeg har en snikende mistanke om at SV nå merker dette hver eneste dag, med folk i sentrale posisjoner i opptil flere regjeringskontorer. De har sittet der lenge. Innhentet av virkeligheten kan vi alle bli. I mai 2000 skrev den unge SVeren i Klassekampen at AUFerne i regjeringssystemet "blir ansvarlige for det de vil forandre", og la til at "deres oppgave aldri vil bli å forandre, bare å administrere". Tolv år senere leder han selv regjeringspartiet SV.

Kanskje er det nettopp i spennet mellom real- og idealpolitikk, mellom administrasjon og forandring, man finner SVs hovedutfordring? Partiets velgere, i hvert fall de jeg kjenner, er mer opptatt av å forandre enn å administrere. Forhåpentligvis finner SV balansen i god tid før valget neste år, i samspill med gode regjeringspartnere. Nøkkelen kan ligge i Ingebrigt Steen Jensens tips til venstresiden i en valgkamp for noen år siden (da de borgerlige forøvrig overtok makta): "Gi oss noe å tro på".

Artikkelen står på side 2 i Klassekampen torsdag 6.september 2012 

Om AUF, Wiehe, Utøyadagen og kritikk

Eirik Løkke i den høyreorienterte tenketanken Civita angriper 2.august min angivelig "substansløse" artikkel om AUF, Utøya 22.juli 2012 og Mikael Wiehe, under overskriften "Spøkelser på høylys dag". At han er rystet over min påstått "manglende adressering av Wiehes hatefulle ytringer", og at jeg "overser fullstendig" en sangtekst det vises til, vitner om at han ikke kan ha lest artikkelen han kritiserer særlig grundig. 

Da jeg skrev at "Ordene minner oss om at det i disse tider påligger alle et ansvar for å unngå hatefull, negativ retorikk", var det ikke bare adressert til Løkkes meningsfelle, lektor Steffenak, som 27.juli skrev at Wiehe sprer "leninistisk hat" og sammenliknet ham med massemorderen Berija. I "alle", Løkke, finnes både du og jeg, Wiehe og alle andre som deltar i samfunnsdebatten. På Twitter skriver Løkke at Wiehe er "tilhenger av vold og diktatur". Jøss.  

Noen av oss håper fremdeles at angrepet på regjeringskvartalet og AUF 22.juli vil gjøre debattklimaet litt mildere og fordrive hatefull, negativ retorikk fra spalter og skjerm. At Civita gjentar samme vers fra samme sangtekst som Steffenak for liksom å understreke deres felles poeng gjør lite inntrykk. Som dem synes jeg teksten ikke er god, en av de minst gode av flere hundre fine tekster Wiehe har skrevet siden 1970-tallet. Da han gjestet Utøya 22.juli i år sang han to av dem på en måte som rørte oss som var på øya den dagen: "Valet", en advarsel mot høyreekstremisme og fascismens framvekst, og "En sång till modet", en hyllest til de som engasjerer seg mot urettferdighet. Begge har fått ny relevans det siste året. 

Steffenak følger 3.august opp med ny kronikk; "AUFs venn", der han mer direkte konfronterer AUF, som han mener "henger fast i sadisten Che og fellow traveller Mikael Wiehe". Påny florerer merkelappene. 

Amnesty International kritiseres også, på bakgrunn av at da Amnesty i fjor fylte 50 år, var Wiehe invitert artist på jubileumsarrangementet i Stockholm. At fredsprisvinner Amnesty bruker Wiehe på en slik dag er en indikasjon på at brennemerkingen av ham som "hatefull" "voldsromantiker" som "oppfordrer til vold" er lite mer enn negativ politisk kampanje. At Steffenak og Civita velger å bruke AUFs minnemarkering etter terrorangrepet på Utøya 22.juli til den slags er forøvrig nokså spesielt. 

Av Jo Stein Moen, Utøyaveteran

Innlegget sto på trykk i papirversjonen av Dagbladet tirsdag 7.august 2012 og var signert med navn og "Utøyaveteran". I avisen sto det dessverre, grunnet en feil fra avisas side: "Jo Stein Moen. Tekst".  

Overskriften i Dagbladet var "Minneseremoni og politikk". Opprinnelig, oversendt overskrift var "Substansløse spøkelser?".