fredag 25. august 2017

#BarceLove: Tårer i Håpets hovedstad

Nok en by under angrep. Nok en gang er hektiske bygater forvandlet til et inferno av frykt og lemlestelse. Nok en gang sørger vi over terrorens ofre. Nok en gang spør vi: Tar det aldri slutt?
Denne gang Barcelona. Ifølge magasinet Forbes en av verdens 10 mest besøkte byer. I mine øyne byen som har alt: lange sandstrender, godt klima, fantastisk mat, ubeskrivelig arkitektur, fremragende kunstnere, selvbevisste og stolte innbyggere, verdens beste fotballag og en utrolig fascinerende historie.

Håpets hovedstad

For å gjøre en vri på mottoet til FC Barcelona, "Mer enn en klubb": Barcelona er mer enn en by. Barcelona er en hovedstad uten land. Storbyen ved Middelhavets bredd med røtter tilbake til romeren Barcino, har gjennom århundrene ligget i konflikt med hovedstaden Madrid. Ropet om løsrivelse blir stadig høyere og antallet selvstendighetsflagg vaier fra stadig flere balkonger, år for år. Begge byene har de siste årene vært gjenstand for nådeløs terror. 191 mistet livet og 2.000 ble skadet i bombeangrepene i Madrid våren 2004.

Barcelona har en dramatisk og ikke rent lite tragisk historie. Eduardo Mendozas berømte roman om tida mellom de to verdensutstillingene i 1888 og 1929, som formet det moderne Barcelona, kalte han Miraklenes by. Men det er i sannhet også "tragedienes by". Torsdag 17.august ble en ny side skrevet inn i boka om Barcelonas tragedier. I skrivende stund har terrorangrepet kostet 13 mennesker livet på La Rambla, deriblant en 3-åring. En 7-åring er savnet.

Min katalanske favorittforfatter Carlos Ruiz Zafón, sier det slik: "Barcelona er en gammel by der du virkelig kan føle historiens vekt. Byen er hjemsøkt av historien. Du kan ikke gå noe sted uten å merke det". Zafóns roman om "de glemte bøkers kirkegård", Vindens skygge (2001), er en eneste lang kjærlighetserklæring til hjembyen, demokratiet og litteraturen, og åpnet for alvor mine øyne for byen.

I fjor sommer hang et stort banner fra balkongen på rådhuset i Barcelona. Teksten var "Refugees welcome!" I februar i år marsjerte 200.000 mennesker i byens gater. De demonstrerte til støtte for syriske flyktninger og protesterte mot at høyreregjeringen i Madrid tok imot kun 1.100 flyktninger. Først i demonstrasjonstoget gikk Ada Colau, byens radikale, kvinnelige ordfører. I sin tale sa hun at "Det er svært viktig for Barcelona å være Håpets hovedstad i et usikkert Europa der fremmedfrykten øker". Det er altså i hjertet av Håpets hovedstad terroristene valgte å slå til denne gang.

Livsnerven
Ovenfra, fra den gamle taubanen fra stranda opp til Montjuic-høyden, ser man Ramblaen tre seg som en grønn tråd halvannen kilometer opp gjennom byen. Den brede gågata mellom trærne er et sted "alle" besøker, skjønt den er selve definisjonen på en "turistfelle" - og på langt nær den triveligste delen av byen.
Ingen steder merker du historiens vekt tyngre enn langs La Rambla. De litterære referansene til gata er nær sagt utallige. I Homage to Catalonia beskriver George Orwell, som i desember 1936 dro til Spania for å kjempe mot Franco, Hitler og fascismen, møtet med Barcelona, som "overraskende og overveldende (...) Nedover Ramblaen, byens brede hovedgate der det alltid yrte av folk, ble det hele dagen og til langt på natt sendt revolusjonære sanger ut av høyttalerne. Synet av menneskemengdene var det underligste av alt".

Dette menneskehavet i hjertet av Barcelona har vært et åpenbart terrormål. 21.juli i år var jeg sammen med mine sønner på 7 og 11 år akkurat der. De småløp i nye Barcelona-trøyer med Pique og Iniesta på ryggen, fra den enorme Apple-butikken på Plaça de Catalunya, over et lyskryss og den tungt trafikkerte veien som skiller plassen fra La Rambla. Jeg kan erindre at jeg tenkte på hvor sårbart det var akkurat der plassen slutter og gågata starter. Hvorfor er det ingen sperringer her oppe, det må da være lett å bare svinge ned her, tenkte jeg.

Torsdag skjedde det. En ung mann svingte ned akkurat der. Uten nåde. Og det var ingen "ensom ulv". Et angrep få timer senere, noen mil lenger sør, kunne blitt enda mer fatalt. Uten å ønske å plassere meg selv i sentrum av tragedien, er faktum at i fjor sommer tilbragte vi en fin ferieuke i den søvnige småbyen Cambrils. Det var her angrep nummer to kom. I går våknet jeg til nyheten om at det natt til fredag fant sted et terrorangrep i byens gågate, der unge menn kjørte ned syv uskyldige mennesker. Nok en påminnelse om at vår tids terror rammer hvor som helst, når som helst og hvem som helst. Samtlige fem terrorister ble umiddelbart skutt og drept i det som må sies å være en ualminnelig effektiv politiaksjon.
Også for meg personlig er La Rambla uløselig knyttet til terror. Om ettermiddagen fredag 22.juli 2011 satt jeg i en av de trange sidegatene øverst i La Rambla, da terroren rammet vårt eget land. Jeg løp så fort jeg kunne, tvers over La Rambla og ned i leiligheten i Barrio Gotic, og fulgte dramaet minutt for minutt. Etterhvert kom livstegn fra gode AUF-kamerater i livsfare på Utøya. Mange venner mistet livet i terroren på Utøya.  

Vi vil ikke gi opp

Barcelona er fotball. Og fotball er Barcelona. Den øverste delen av La Rambla, der terroristene meide ned sine ofre, er tett knyttet til katalanernes stolthet, Futbol Club Barcelona.  Et lite stykke ned i gata står nemlig den lille Canaletes-fontenen. Det er her "Culés", den harde kjerne Barca-supportere, feirer lagets triumfer. Legenden sier at den som drikker vann fra Canaletes-fontenen vil returnere til Barcelona. Jeg har drukket vann der. Og jeg kommer tilbake.

Etter angrepet i Barcelona har avskyresolusjoner kommet fra fjern og nær. I mine øyne er ordene som Lionel Messi, verdenshistoriens største fotballspiller, la ut på Twitter, de mest velvalgte: "Vi vil ikke gi opp. Vi er mange flere som vil leve i en fredelig verden, uten hat, der respekt og toleranse er grunnlaget for vår sameksistens".

Hverdagen vil innhente også Barcelona. La Rambla fylles av liv. Livet vil gå videre. Barcelona er og vil forbli mine gleders by. Håpets hovedstad.



Artikkelen sto på trykk i VG lørdag 19.august 2017, to dager etter terrorangrepet.

Ingen kommentarer: