tirsdag 17. mai 2016

Tale ved kransnedleggelse ved Johan Nygaardsvold-bautaen, 17.mai 2016

Lilletorget, Trondheim, 17.mai 2016
Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)



En nasjon kjennetegnes ved den kollektive, felles hukommelsen.

Det er noe av de som binder oss sammen som folk.

Mai er måneden da dette blir særlig tydelig.

For 9 dager siden markerte vi Frigjøringsdagen.

I vår er det 76 år siden Adolf Hitlers militære styrker hærtok Norge.

I dag samles folk i by og grend landet over for å feire vår nasjonale selvstendighet og Grunnloven fra 1814.

Det er først og fremst glede vi forbinder med denne dagen, med rungende hurrarop fra landsende til landsende.

Men bak gleden ligger i høyeste grad også et dypt alvor. 

76 år er lang tid.

Det blir stadig færre tidsvitner som kan fortelle nye generasjoner om det som skjedde i de fem årene da Norge var okkupert. 

For hvert år blir det viktigere å ta vare på og hegne om det historiske minnet.

Man må kjenne historien for å forstå nåtida og forme framtida – og unngå historiens feiltakelser. 


I dag, 17. mai, er vi samlet ved bautaen av Johan Nygaardsvold her ved Folkets Hus i Trondheim.

Det var Johan Nygaardsvold fra Hommelvik som fikk det lodd å lede nasjonen i vargtimen.

"Gubben" Nygaardsvold var statsminister fra 1935 til 1945
  
Som politiker var det først og fremst stødighet og sosiale reformer som kjennetegnet Nygaardsvold.

Reformpolitikeren Johan Nygaardsvold satte varige spor med en rekke sosiale velferdsordninger i vårt land.

Hans ettermæle er til dels preget av kritikk for at Norges forsvar var forsømt i årene fram mot 1940.

Samtidig ble han under krigen, sammen med kong Haakon 7, en samlende skikkelse i norsk motstandskamp. 

I mai-dagene 1940 rømte han sammen med regjeringen og kongefamilien nordover til de deler av landet som ikke var okkupert av nazistene.

Jeg vil avslutte med et utdrag fra 17.mai-talen Nygaardsvold holdt i 1940.

Talen ble holdt i Tromsø og sendt på radio ut over et land i krig.

Det er trolig den mest dramatiske 17.mai-talen noen har holdt i dette landet noensinne.

"Norske kvinner og menn (...) 

I dag, på denne 17. mai, trues Eidsvollsverkets rike frukter med undergang. Tidene har vekslet siden den gang. Det har vært gode tider og det har vært vonde tider for vårt folk. Men både i gode og vonde tider har vi feiret 17. mai. Vårt folk har hentet styrke og utholdenhet i minnet om 17. mai 1814, som la grunnvollen for selvstendigheten og folkefriheten i vårt land. Og i alle disse år har vi feiret 17. mai i fred. Men i år er det ikke slik. Etter 126 års fred raser krigen igjen i vårt land. I år er feiringen av 17. mai forbudt i store deler av Norge (..)

Nygaardsvold avsluttet sin tale slik: "I dag brøler fiendens fly utover vårt land. De skal blant annet passe på så det norske flagg ikke heises som et samlingsmerke for det norske folk. Vi vet, at gjennom samhold og en fast tro på at rettferdighetens sak alltid seirer, skal det komme en dag da vårt land, fra Nordkapp til Lindesnes, fra Kjølen til de ytterste skjær i vest skal ligge flombelyst av tusener og atter tusener norske flagg. Det skal komme en dag, en ny og gjenfødt 17. mai, da nordmenn atter rår i hele det gamle Norge. Den kommer, denne dag, den kommer med frihet og med trygghet. Og den vil være innledningen til en samarbeidets tid, da vårt folk igjen kan ta fatt på å bygge opp det som overfallsmenn og forrædere har revet ned og lagt øde.  Vi gir hverandre i dag, på 17. mai, det løfte at vi alle vil holde ut, hver på sin post, hver i sin stilling, til dette mål er nådd. Leve friheten! Leve Norge!"

Disse ord fra statsminister Nygaardsvold 17.mai 1940 minner oss om at frihet og fred kan ikke tas for gitt.

Og vi vet at kampen for toleranse, demokrati og mangfold er viktig også i vår tid.

Det er i ærbødighet vi legger ned en krans ved minnesmerket over Johan Nygaardsvold og gleder oss over at Norge er fritt.

Takk for oppmerksomheten.




mandag 16. mai 2016

Inn eller ut?

Det kan faktisk ende med at britene melder seg ut. Av EU.


"Det er en kløft mellom EU og dens innbyggere som har økt de siste årene, og som er et demokratisk problem vi spesielt merker her i Storbritannia". Videre: "Det er en økt frustrasjon og følelse av at EU er noe som gjøres på folks vegne, ikke av folk. Beslutninger tas langt unna. Vi begynner å se dette, i demonstrasjoner i Athen og Roma, i ulike lands parlamenter, og vi ser det veldig dramatisk her hjemme. Europas ledere har et ansvar for å se denne frustrasjonen, og for å gjøre noe med den".
Ordene tilhører den britiske statsministeren, David Cameron, i en bredt anlagt tale om EU som han holdt i januar 2013. Der fortalte han også at han ønsket en folkeavstemning om britenes forhold til EU. Nå er det kun måneder til denne folkeavstemninga finner sted, og Cameron forsøker nå å unngå utmeldelse. Men møter motbør både i og utenfor eget parti. Dette kan bli mer spennende enn mange EU-entusiaster liker å innrømme. Erfaringer fra andre folkeavstemninger om EU-relaterte emner er trolig nok til å ta nattesøvnen fra mange både i Brussel og andre steder.

Fargerik trio

For nokså nøyaktig tre år siden skrev jeg en artikkel her i Standpunkt som het "No, nay, never…". Den omhandlet britisk nei-side, og blant poengene mine var dette: "Det er en overdrivelse at britisk EU-motstand er så høyreorientert. Som i Norge finner man bisarre allianser på ja- og nei-sida." Mye vann har rent i havet siden den gang, men ordene er like gyldige i dag som den gang. Minst. To av de desidert mest fargerike politikerne i Europa står på samme side i den britiske EU-kampen.
La meg presentere: George Galloway (født 16. august 1954 i Dundee) er en skotsk politiker, forfatter og mediepersonlighet. Han begynte sin karriere som produksjonsarbeider hos Michelin Tyres, hvor han var aktiv i fagforeninga. Han har vært parlamentsmedlem (MP) av det britiske parlamentet, Underhuset, siden representant for Arbeiderpartiet (Labour) fra Glasgow. Fra 1967 til 2003 var han aktiv i Labour, men grunnet provoserende stil og synspunkter ble han ekskludert fra Arbeiderpartiet, og har deretter i flere år vært eneste parlamentsmedlem for partiet 'Respect'. Galloway er mest kjent for sin kampanje mot de økonomiske sanksjonene mot Irak under Saddam Hussein  1990- og tidlig på 2000-tallet, og engasjementet mot USAs krig i Irak. Galloway er også kjent for sitt engasjement for palestinerne. I USA er Galloway mest kjent for sin enestående vitnesbyrd i Senatet i 2005, hvor han snudde en forsvarstale, til et veritabelt angrep på USAs utenrikspolitikk. Dersom man googler "Galloway" + "US Senate" ser man en opptreden uten sidestykke. Skotten er en ualminnelig hardtslående debattant som engasjerer både meningsfeller og motstandere.  Nå har han kastet seg inn på britisk nei-side.
Det samme har Alexander Boris de Pfeffel Johnson (Boris Johnson) (født 19. juni 1964 i New York City) er en britisk politiker, forfatter, journalist og spaltist. Johnson tilhører Det konservative parti og var medlem av det britiske parlamentet i syv år før han i 2008 ble ordfører i London. Han er fremdeles ordfører i den engelske hovedstaden, og er kanskje den mest populære politikeren i hele Storbritannia.
Disse to, sammen med den glatte lederen i UK Independence Party (UKIP), Nigel Farage, sikrer at britisk nei-side framstår som veldig, veldig fargerik i den pågående folkeavstemningen om britene skal forlate EU.

Ikke undervurder Galloway

I en analyse i det anerkjente tidsskriftet New Statesman skrev redaktør Stephen Bush 20. februar artikkelen "Why George Galloway matters more to the referendum battle than you think". Han beskrev det som en "slu strategi" å engasjere Galloway på nei-sida og mener det kan få "store følger for hele folkeavstemninga". Bush tror Galloway kan bidra til å endre stemningen i kampanjen og at hans høye synlighet i sosiale medier og hans kampglade holdning kan gi en god del venstreorienterte tvilere økt selvtillit til å stemme for å forlate EU.
Det er flere kampanjer som forsøker å få folk til å stemme for å forlate EU. Blant dem er "Vote Leave" og "Grassroots Out" (GO). Vote Leave har tung støtte på nei-sida i det konservative partiet, blant annet av de seks ministrene som har stilt seg bak "Brexit": Michael Gove, Iain Duncan Smith, Chris Grayling, John Whittingdale, Theresa Villiers og Priti Patel. I ledelsen av GO finner man parlamentsmedlemmer fra samtlige partier, fra Labour til UKIP, og det er på et arrangement i regi av GO at George Galloway kastet seg inn i EU-debatten for fullt. Flere UKIP-medlemmer som var på et møte i GO forlot møtet i protest da Galloway skulle snakke, så det er ingen tvil om at han skaper motstand også på nei-sida.
Galloway har uttalt at han er ikke for "Brexit" – det er det Nigel Farage og UKIP som er. "Jeg er for Lexit", sier Galloway. "Lexit er et venstreorientert nei. At ikke Arbeiderpartiet er på nei-sida er synd. Men jeg er sikker på at de fleste Labour-medlemmene vil stemme for å forlate EU".

EU-skepsis på venstresida

Det har i flere tiår vært en synlig EU-skeptisk åre på britisk venstreside, ikke minst innen venstresida av sosialdemokratiet og fagbevegelsen. (Noen vil nok hevde det er mulig å skimte samme fenomen her til lands..) I september 1999 skrev Aftenposten at ”Britisk LO (TUC) er splittet i synet på Storbritannias forhold til EU og spesielt euro. Grovt sett slik at offentlig sektor er motstander av å vrake pundet mens den konkurranseutsatte sektoren er positiv til euroland.” Samme år skrev forskerne Andrew Gamble og Gavin Kelly ved universitetet i Sheffield i rapporten "The British Labour Party and Monetary Union" (ARENA Working Paper 18/99) at “EU-skeptikerne er mye flere enn de som betegner seg som rene EU-motstandere. Denne gruppen er mistenksom i forhold til å overføre for mye selvstendighet til uforklarlige EU-organer, og de er også bekymret for de praktiske konsekvensene ved ØMU. Skeptikerne er sterkt imot ØMU og Maastricht-traktaten fordi de ser dem som et forsøk på å lage “bankenes EU”, og en tilbakevendelse til en liberalistisk økonomisk politikk". For mange fagorganiserte er kontroll med pengepolitikken viktig, og i flere forbund er det betydelig tvil om hvorvidt ulempene ved EU-medlemskap er blitt oppveid av fordelene. Disse stiller seg på nei-sida når det blir snakk om innføring av euro og/eller EUs grunnlov og mer overføring av makt til Brussel.

Gamble og Kelly dokumenterte blant annet parlamentsmedlemmenes mening om Europapolitikken. Ved parlamentsvalget to år tidligere, i mai 1997, hadde Tony Blair og "New Labour" fått 43,2% av stemmene, og med det 418 seter i nasjonalforsamlingen. Gamble og Kelly påviste at 149 av dem mente at “Storbritannia bør ikke oppfylle ØMUs konvergenskriterier dersom det betyr økt arbeidsledighet i landet", 90 mente “ulempene ved EU-medlemskap er ikke blitt oppveid av fordelene, 82 mente “Storbritannia må aldri tillate at finanspolitikken skal bestemmes av en uavhengig Europeisk Sentralbank”, 58 mente at “en felles valuta som nedfelt i Maastricht-traktaten vil institusjonalisere en nyliberal økonomisk politikk i Storbritannia”, og 21 mente “Storbritannia opphører som selvstendig nasjon hvis landet går inn i ØMU.”  7 av Labours parlamentsmedlemmer svarte den gang at “Storbritannia bør melde seg ut av EU”.

Merkelige sengekamerater

På tampen av 1998 var det tilløp til euro-debatt i Storbritannia. Mange trodde en folkeavstemning var like rundt hjørnet. Heller ikke den ble det noe av, fordi ja-sida anså muligheten for seier som mikroskopisk. Selv blant Labours egne velgere var motstanden massiv. Den gang laget BBC en oversikt over Europadebatten, under overskriften "Divided they stand". BBC skrev 1.desember 1998 at ”Få områder i britisk politikk skaper så merkelige sengekamerater som EU og ØMU", og konstaterte at det ligger en "uoverkommelig kløft" mellom ja- og nei-folk, "en kløft som ikke tar hensyn til partipolitiske linjer eller interne fraksjonslinjer innenfor partiene". Ja-sida ble betegnet som en broket forsamling. "Britiske ØMU-fans kan regne med å se i sine rekker konservative politikere som tidligere visestatsminister Michael Heseltine og tidligere statsminister Edward Heath, lederen for Liberaldemokratene Paddy Ashdown, tidligere Labour-leder Neil Kinnock, Irlandsminister Peter Mandelson sammen med ledere innenfor det private næringsliv, som Britisk Industriforbund", skrev BBC og la syrlig til: "Dette er en gruppe som man under normale omstendigheter ikke kan vente å se i samme rom uten at de begynner å slåss”. Videre het det at ”Den britiske anti-ØMU-alliansen er ikke mindre full av motsetninger. Parlamentsmedlemmer fra Labours venstreside som Alan Simpson og Dennis Skinner, tidligere regjeringsmedlemmer fra Labour som Lord Shore og Lady Castle, den konservative partilederen William Hague og Baronesse Thatcher (tidligere statsminister), og noen venstreradikale fagforeninger som ”Transport and General Workers Union” vil kjempe på samme side.” Man viste til at velgerne ved valget i 1997 kunne "glede seg over de bizarre scenene" da aviser eid av den EU-kritiske mangemilliardæren Rupert Murdoch oppfordret sine lesere om å støtte EU-skeptikere som Diane Abbott og Jeremy Corbyn, "begge trofaste på venstresiden i Labour". Siden den gang er Corbyn faktisk blitt Labour-leder, og forlatt sin EU-kritiske posisjon.
Men en annen fargerik skikkelse ønsker nå utmeldelse av EU. Eller som det het i The Telegraph 25. februar i år: "Hvis den erke-eurofile Lord Owen vil ut av EU, bør vi alle stanse opp og tenke litt). David Anthony Llewellyn Owen (lord Owen) (født 2. juli 1938) er en britisk politiker og en av grunnleggerne av det britiske sosialdemokratiske parti, et parti som ble dannet etter at deler av høyrefløyen i det britiske arbeiderpartiet forlot moderpartiet i 1981, som protest mot radikaliseringen som fant sted i sistnevnte parti i perioden.  Owen var britisk utenriksminister for Labour fra 1977 til 1979 og sto, sammen med Thorvald Stoltenberg sentralt i forsøkene på å skape fred under krigene på Balkan på 90-tallet. Ifølge Wikipedia er "Owen en sterk tilhenger av Den europeiske union." Nå vil han altså ut av EU. Mest fordi den overbeviste europeeren er skuffet over EU-prosjektet, tror jeg.

Det kan faktisk ende med at de som ønsker seg ut av EU vinner fram. Selv om vi skjønner det blir en orgie i skremselspropaganda fra ja-sida og ikke minst Brussel. Meningsmålingene viser at det er spennende, selv om de som vil forbli i EU har hatt en ledelse over tid. Siden september 2015 har "forbli"-gruppa ledet over "forlate"-kampanjen, med et flertall på mellom 51 og 55. Samtidig er det slik at mellom 15 og 20% av britene oppgir i meningsmålinger at de ikke har bestemt seg. Den gruppa er mer enn nok til å vippe flertallet. I følge The Telegraph er stillingen som følger den dagen denne artikkelen ble ferdigstilt: 49% vil forlate EU, 51% vil være i EU. Jeg tror det kan bli "close race".
--

Websidene til to av de EU-kritiske kampanjene
Grassroots out             http://grassrootsout.co.uk/
Vote Leave                   http://www.voteleavetakecontrol.org/



Nei, nei, nei

Selv om norske medier knapt merket det: 3. desember 2015 ble det et dansk nei i en EU-folkeavstemning. For tredje gang.



Noen tror det er slutt med EU-kamp dersom et land blir innlemmet i EU. Erfaringen fra vårt naboland i sør viser at det er nokså langt fra virkeligheten. Danskene har totalt hatt åtte folkeavstemninger om EU gjennom historien, syv av dem etter ja-flertallet som ga EF-medlemskap tidlig på 1970-tallet.

Slik har det gått: Ja, nei, ja, ja, nei, ja, nei. Tre nei. Fire ja.

1972    Dansk EF-medlemskap          37 % nei – 63 % ja                90% valgdeltakelse
1986    Den europeiske enhetsakt      44 % nei – 56 % ja                75% valgdeltakelse
1992    Maastricht-traktaten                51 % nei – 49 % ja                83% valgdeltakelse
1993    Edinburgh-avtalen                  43 % nei – 57 % ja                86% valgdeltakelse
1998    Amsterdam-traktaten              45 % nei – 55 % ja                76% valgdeltakelse
2000    Dansk ØMU-medlemskap      53 % nei – 47 % ja                 88% valgdeltakelse
2014    Patentdomstolen.                    37 % nei – 63 % ja                56% valgdeltakelse
2015    Rettsforbeholdet                     53 % nei – 47 % ja                72% valgdeltakelse

Dagen etter at svenskene i sin tid stemte nei til euro/ØMU i folkeavstemning, het det på hele forsida av storavisa Dagens Nyheter: "Aldrig mera folkomröstning". Når man ser resultatet i den siste folkeavstemninga relatert til EU, kan man saktens skjønne ja-sidas skepsis. For nei-sida i Danmark er alle gode ting tre.

Usynlig dansk nei i norske medier
Den 3. desember 2015 ble det altså 46,9% ja. 53,1% nei i folkeavstemningen om "rettsforbeholdet" som Danmark har i EU. Det har fått mildt sagt lite oppmerksomhet i norske medier. Danmarks radio (DR), som tilsvarer NRK, konstaterte lakonisk etter folkeavstemninga at "I de svenske og norske medier er resultatet hovedsakelig nevnt som notis uten særlig fremtredende plassering." Dette står i sterk kontrast til pressedekningen utenfor Skandinavia, der det politiske dramaet ble gitt relativt bred dekning. I det tyske kvalitetsmagasinet Der Spiegel var konklusjonen at "Danskene sier nei til mer Europa", mens Financial Times skriver at "resultatet er et nederlag for det danske etablissement som har ført valgkamp for et ja". Britiske BBC hadde den danske avstemningen om EU-forbeholdene som "Breaking news" på sin hjemmeside, BBC.com. Også store globale nyhetsbyråer som AFP og Reuters lot også "Breaking news"-lampene blinke da resultatet av folkeavstemninga stod klart.

Det har, slik det alltid er, også denne gangen vært strid om hvordan nei-flertallet skal tolkes. En av de mest nøkterne og saklige reaksjonene tilhører valgforsker Derek Beach ved Aarhus Universitet, som til Forskning.no nylig uttalte at "Flertallet av danskene har sagt nei fordi de ikke vil ha mer EU. Danskene er meget konsistente i sine svar, når man spør mer utførlig. De har rett og slett EU-skeptiske holdninger".

Danmark har etter nei i tidligere folkeavstemninger fått ulike forbehold, som irriterer mange EU-tilhengere, både her og der. Danmark står således utenfor EU-samarbeidet om forsvar, euro (ØMU) og deler av EUs rettspolitikk. I lengre tid har ja-sida i Danmark ønsket å endre dette, og man antok at rettspolitikken var det forbeholdet som lettest sto for fall. Bakgrunnen for den danske folkeavstemninga 3. desember er at politisamarbeidet i EU, Europol, går fra å være mellomstatlig til overstatlig fra 2017, og at full deltakelse i prinsippet vil innebære avståelse av nasjonal suverenitet. De fleste partiene, Socialdemokraterne (Ap), Det Radikale Venstre, Venstre, Socialistisk Folkeparti (SV) og Det Konservative Folkeparti (Høyre), inngikk en avtale om en folkeavstemning om hvorvidt Danmark fremdeles skal stå utenfor samarbeidet om EUs rettspolitikk. Tre partier; Enhedslisten (Rødt), Dansk Folkeparti (på høyre fløy), og Liberal Alliance, stilte seg ikke bak avtalen, og var motstandere av å fjerne EU-forbeholdet. Ingen av disse partiene kan sies å være blant de store, etablerte partiene i dansk partiflora.

I kampanjeperioden var det med andre ord de store, etablerte partiene som argumenterte heftig for et ja, støttet av storparten av pressen. Forholdsvis feige lag og slik sett en gjenkjennelig EU-debatt, med andre ord. Det blir meget interessant å se hva valgforskerne kommer fram til mht. hva velgerne til de ulike partiene stemte. Erfaringsvis var det nokså massiv oppslutning om nei-sida i flere av "ja-partiene".

Sure miner før og etter

Uffe Ellemann-Jensen, dansk utenriksminister fra 1982-1993 lot frustrasjonen få fritt utløp allerede dagen FØR folkeavstemninga. På sin blogg skrev han en artikkel med tittelen "Er folk blevet bindegale?", der han i kjent stil ramset opp en rekke skjellsord: Nei-sida hadde "spredt forvirring om avstemningstemaet", nei-sida opptrådte "skammelig", det var lavt nivå i debatten ("den danske navlebeskuende debatt"), og så videre. Når sentrale ja-folk opptrer slik dagen før en folkeavstemning om EU, vet man at de har tapt: "Hvis det virkelig ender med et nej i morgen, er det fordi et flertal af vælgerne har ladet sig forvirre og forføre af den groveste nej-kampagne, jeg mindes at have oplevet".

Da nederlaget var et faktum reiste en ifølge danske aviser "slukøret" statsminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) til Brussel. Han skrev på Facebook at nei-seieren viser at det det eksisterer en tillitskrise mellom politikerne på Christiansborg og deler av befolkningen. "Den har gitt seg utslag i mange ting: Løfter er ikke blitt holdt, kompliserte problemer som er blitt forenklet, politisk substans som er blitt til spin og prosess, personsaker som har tatt for mye plass", sa han.

Det er rimelig å si at reaksjonen fra EU i Brussel var temmelig kjølig. En anonym EU-topp uttalte til danske medier at "Vi kan ikke rumme Danmarks luksusproblem lige nu" Vedkommende mente resultatet innebar følgende signal fra danskene: "At Danmark selv ønsker den marginalisering, som man ellers har prøvet at undgå. Danskerne vil altså åbenbart ud i periferien af EU".

Ja-sida klarte heller ikke denne gang å skjule sin frustrasjon og skuffelse. Skuffede ja-folk var ikke sene med å konstatere hvor marginalisert og isolert Danmark ville bli etter nei-flertallet. Ifølge Europaredaktøren i Politiken plasseres "Danmark på sidelinjen midt i en terrortid". Hans konklusjon er at Danmark "vil nå gravis skubbe seg selv ut av et samarbeid som er i rivende utvikling på grunn av flyktningkrise og terrortrussel". Det danske nei blir av mange tolket som et signal om det som kan komme til å skje i den kommende folkeavstemninga om EU i Storbritannia: "Det vil bli sett som et forvarsel om et britisk nei til EU". Analysen får støtte fra en av de mest anerkjente EU-forskerne i Storbritanniam Simon Hix, professor i europeisk politikk ved London School of Economics, som mener at "Det danske nei vil gi britiske nei-folk ytterligere vind i seilene. Nei-seieren vil bli sett som enda et folkelig nei til et EU som går i feil retning".

Her hjemme var Aftenposten seg selv lik når det blir nei i folkeavstemninger. Sin vane tro var reaksjonen på lederplass i Norges konservative hovedorgan denne: "Temaet for avstemningen var en komplisert blanding av jus og politikk, og det er reist tvil om velgerne innså hva de faktisk skulle ta stilling til". Altså: Aftenposten mener de arme danske velgerne var ikke i stand til å skjønne hva de stemte for eller mot, selv om mer enn 70% av dem frivillig gikk til stemmeurnene. Det er prosentvis vesentlig flere velgere enn det som normalt deltar i norske valg. Eksempelvis deltok 60% av velgerne i kommune- og fylkestingsvalget i Norge i september 2015. Det danske EkstraBladet omtaler resultatet som "et overbevisende nej", og var imponert over at hele 72% av danskene gikk til stemmeurnene: "På trods af, at det centrale omdrejningspunkt for selve stemmeafgivelsen har været yderst kompliceret, har det ikke forhindret flertallet af de stemmeberettigede danskere i at møde trofast op til stemmeafgivelsen".

Selv om Aftenpostens lederartikkel i hovedsak var preget av sedvanlige rop om "tettere overnasjonalt samarbeid" kombinert med forsøk på bagatellisering av folkets nei, avsluttet den med følgende kraftfulle konstatering: "EU-samarbeidet har et underskudd på tillit. Danmarks nei er en viktig påminnelse om dette".

Gode miner

Nei-sida var forståelig nok strålende fornøyd med resultatet. Rina Ronja Kari, medlem av Europa-Parlamentet for Folkebevægelsen mod EU sa i en kommentar at hun tolket resultatet som "et budskap om at befolkningen vil ha kontroll med rettspolitikken og med hvor mye makt vi overdrar til EU. Det er også mange som er frustrert over at ja-partiene på Christiansborg er fullstendig koblet av fra befolkningen. Deres EU-politikk handler ikke om å lytte til hva befolkningen ønsker. Den handler om å overbevise befolkningen om at vi skal ha mer EU. Men det er der simpelthen ikke støtte til dette i befolkningen." Den framtredende danske EU-motstanderen mener at "mistillit har vært et gjennomgående tema" i debatten før folkeavstemninga: "Har vi tillit til politikerne på Christiansborg når det kommer til å forvalte forholdet mellom Danmark og EU? Resultatet er et meget tydelig NEI til det spørsmålet", sa en triumferende politiker i Nei til EUs søsterorganisasjon i Danmark.

Dårlig timing

Den danske folkeavstemninga var "den dårligst timede folkeavstemning i folkeavstemning-enes historie", mener Camino Mortera-Martinez, spansk advokat og ekspert i EUs retts-politiske samarbeid ved tenketanken Centre for European Reform i Brussel. Årsaken til at hun mener det var et elendig tidspunkt for en slik folke-avstemning, var et "hele retts-samarbeidet i EU er på rekordtid gått fra å være et fredelig område, der man kunne ha forventet et klart ja, til å være et område full av konflikter, der man som velger nærmest ikke kan annet enn å stemme nei".


Ifølge EU-eksperten har rettssamarbeidet, "det minst sexy politikkområdet i verden", på kort tid blitt helt sentralt i alle europeiske land, fordi det er åpenbare problemer med alt fra flypassasjerregister til Schengen-samarbeidet. "Samtidig viste terrorangrepene i Paris oss alle hvor ineffektivt politisamarbeidet faktisk virker", mener hun, som faktisk ville stemt nei, selv, dersom hun var velger, selv om hun som fagperson så flere ja-argumenter. "Hvis det var meg som var alminnelig velger og skulle stemme nå, ville heller ikke jeg ha stemt ja, slik det ser ut nå. Man ber jo egentlig folk om å svare på spørsmålet: vil du være en del av dette kaoset?", uttalte hun til en dansk avis. Mens ja-sida slikker sine sår kan EU-skeptikere både her hjemme og sørover i Europa konstatere at den folkelige motstanden mot "mer union" er minst like massiv som tidligere. Like greit, kan man kanskje si. 

Artikkelen sto på trykk i Nei til EUs avis Standpunkt, desember 2015

lørdag 9. mai 2015

Minner i mai

En må kjenne historien for å forstå nåtida og forme framtida.



En nasjon kjennetegnes ved den kollektive, felles hukommelsen. Det er noe av de som binder oss sammen som folk. Mai er måneden da dette blir særlig tydelig. I går var det 70 år siden tyske militære styrker kapitulerte etter fem års okkupasjon. Vel en uke etter Frigjøringsdagen feirer vi nasjonaldagen 17. mai. Da samles folk i by og grend landet over for å feire vår nasjonale selvstendighet og Grunnloven fra 1814.

Det er først og fremst glede vi forbinder med denne dagen, med rungende hurrarop fra landsende til landsende. Men bak gleden ligger i høyeste grad også takknemlighet. I år er det særlig grunn til å se tilbake og minnes de som gikk foran.

70 år etter krigens slutt blir vi stadig påminnet innsatsen til et lite antall nasjonale ikoner og helter fra annen verdenskrig. Deres navn kjenner vi alle. Men vi vet samtidig at det var tusener av landsmenn - og kvinner - i by og i bygd som aldri får noe minnesmerke. Som aldri får noen vei oppkalt etter seg. Som aldri fikk - eller vil få - noen medalje. De navnløse heltene.

Partisaner i Finnmark. Sjøfolk i handelsflåten. Vanlige gutter og jenter som kjempet i det stille mot en overlegen fiende, på skolen og arbeidsplassen. Professorer og studenter, prester, idrettsungdom, kystkvinner og jurister, og ikke minst modige, venstreradikale folk som valgte å ta til våpen på et tidspunkt da mange ventet. Sabotasjegruppene som aktivt arbeidet mot okkupantene i krigens første år, og led store tap.

En markant representant for disse motstandsfolkene er Asbjørn Sunde (1909-1985). Han ledet den aktive ”Osvald-gruppa” under okkupasjonen. I motsetning til nordmenn flest hadde Sunde allerede kjempet aktivt mot fascisme og nazisme i tre-fire år da Hitlers soldater inntok Norge 9. april 1940. I romjula 1936 ledet han nemlig den første gruppa nordmenn som reiste til Spania som frivillige for å kjempe mot Franco og Hitler. Fra tidlig i 1937 kjempet han i De internasjonale brigader, blant annet som kommandosoldat. Etter tyskernes innmarsj utgjorde han og kamerater fra den spanske borgerkrigen kjernen i "Osvaldgruppa", oppkalt etter Sundes dekknavn (Osvald). Politisk sto Sunde og hans menn langt til venstre. Etter krigen forsvant innsatsen til de norske kommunistene i frostrøyken fra den kalde krigen. Det offisielle Norge og historieskriverne glemte dem. Heldigvis har en håndfull filmskapere og historikere de siste årene bidratt til å kaste lys over deres innsats.

For en uke siden, på solidaritetsdagen 1.mai, ble et minnesmerke for å hedre Sunde og "Osvald-gruppa" avduket på hjørnet av Østbanehallen i Oslo sentrum. Symbolikken er nokså tradisjonell: en hammer knuser hakekorset. Selv må jeg innrømme at jeg ikke klarer å bestemme meg for om skulpturen er veldig stygg eller ei. Det er kommet skarp kritikk mot minnesmerket fra Aftenposten, Civita og deromkring. Med tanke på at det er fire år siden et høyreekstremt terrorangrep rammet Oslo sentrum og Utøya, bør det være plass i byrommet til et minnesmerke med et klart antifascistisk budskap. Selv om det veier 19 tonn og noen synes det er stygt.


70 år er lang tid. Det blir stadig færre tidsvitner som kan fortelle nye generasjoner om det som skjedde i de fem årene da Norge var okkupert. For hvert år blir det viktigere å ta vare på og hegne om det historiske minnet. Man må kjenne historien for å forstå nåtida og forme framtida – og unngå historiens feiltakelser. Derfor tåler Oslo sentrum minnesmerket "Knus nazismen". 

Kronikken sto på trykk i Klassekampen lørdag 9.mai 2015, på side 2, signert Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap) josmoen@online.no

tirsdag 20. januar 2015

Ebro 1938 (Tilegnet Joan Guasch, født i 1921 - som gikk bort i dag 20.januar 2015)


(Artikkel skrevet til tidsskriftet MilitærHistorie, i 2011. Trykkes på nytt her til minne om en katalansk hedersmann)
Ebroslaget på det katalanske høylandet i 1938 avgjorde den spanske borgerkrigen til fordel for opprørsgeneral Franco. Regjeringshæren, støttet av tusener av frivillige fra mange land ble knust av opprørshæren med god hjelp fra tyske, italienske og marokkanske styrker. I år er det 75 år siden borgerkrigen brøt ut, og Terra Alta-området er kjent for sin evne og vilje til å holde det historiske minnet om slaget i hevd, i et land der krigen og tiår med diktatur fremdeles er et åpent sår.
 (Foto: Steinar Fugelsøy, Adresseavisen)

Den britiske militærhistorikeren John Macdonald beskriver i sin bok Great battlefields of the world det han anser som de tretti mest interessante, avgjørende slagene i verdenshistorien, fra Cannae i Italia 216 år før Kristus til Dien Bien Phu i 1954. Han regner det 115 dager lange Ebroslaget i 1938 som et av dem.
El río Ebro, Ebroelva, er en av de største elvene i Spania, og den mest vannrike. Elva renner ut i Middelhavet helt sør i Catalonia, og fra april til juli 1938 utgjorde dens nedre deler frontlinjen mellom opprørshæren og regjeringshæren i den spanske borgerkrigen. Lenger inn i landet hadde begge elvebreddene, vært på opprørernes hender helt siden militærkuppets første dager i juli 1936, blant annet ved Zaragoza, en av de største byene opprørshæren kontrollerte. Elvas navn vil for alltid være forbundet med det blodigste, mest langvarige og avgjørende slaget under hele krigen.
Bakgrunnen var at opprørerne våren 1938 hadde lyktes med sin voldsomme offensiv med utgangspunkt i Zaragozafronten. Regjeringshæren ble først formelig kjeppjaget fra sine framskutte posisjoner ved Belchite på sierraen nær Zaragoza og deretter rykket opprørerne fram på bred front, ned gjennom Aragòn og til de sørlige delene av Catalonia. De lot seg ikke stanse før de kom fram til kystbyen Vinaròs ved Middelhavet i slutten av april. Den vellykkede Aragòn-offensiven innebar at man fikk delt det republikanske området i to, ved at Barcelona med omland i Catalonia ble isolert fra resten av regjeringskontrollert område, den såkalte sentralsektoren med Valencia og Madrid. Militært sett var situasjonen helt uakseptabel, og man fryktet en nært forestående offensiv rettet mot Valencia.
I løpet av sommeren 1938 etablerte regjeringen en angrepsstyrke på om lag 80-90.000 mann, kjent som Ejercitò del Ebro (Ebrohæren), på den nordøstre siden av Ebro. Under ledelse av den kommunistiske kommandanten Juan Modesto skulle Ebrohæren, som besto av tre armèkorps, ni divisjoner og 27 brigader, gjennomføre et halsbrekkende angrep for å gi regjeringen i Barcelona et pusterom. Ebro-offensiven var et desperat forsøk fra republikanerne på å avlede oppmerksomheten fra Valencia-fronten. Storbyen Valencia sto i fare for å bli erobret, samtidig som regjeringen i Barcelona hadde behov for gi beskjed til det internasjonale samfunnet om at krigen ikke var tapt. Offensiven var basert på overraskelsesmomentet og innebar kryssing av Ebro en rekke områder, fra elvens utløp i Middelhavet og opp til Mequinensa flere mil opp langs elva. Angrepet skjedde i den såkalte “Ebro-buen”, der elva gikk i en stor bue, og hoveddelen av angrepet fant sted mellom landsbyene Riba-Roja og Benifallet. Den risikable planen var utviklet av general Rojo i generalstaben og krevde rask framrykking oppover i terrenget etter at Ebro var passert. Målsetningen var å erobre Gandesa og etablere en forsvarslinje sør for byen, som ga Catalonia et mer robust forsvar enn tilfellet var så lenge elva var frontlinje, samtidig som det ville avlaste flere andre frontavsnitt og være utgangspunkt for ytterligere framrykking.
Den verdenskjente militærhistorikeren Antony Beevor er ikke nådig i sin kritikk av den republikanske hærledelsens strategi. Han skriver i sin bok “Kampen om Spania”, et standardverk om de militære sidene ved borgerkrigen, at Ebro-offensiven var “grotesk hasardspill mot svært uheldige odds”, en “håpløs plan” og “vilt optimistisk”. En av de åpenbare svakhetene var mangel på artilleri. Angrepshæren disponerte ikke mer enn 150 kanoner, av svært varierende kvalitet. Ettersom angrepet besto i å krysse en bred elv ville man dessuten nødvendigvis slåss med ryggen mot elva og være avhengig av tilførsel av store mengder materiell fraktet over Ebro eller rask framgang og erobring av fiendtlige forsyninger. I tillegg hadde opprørerne større luftstyrke, om lag dobbelt så mange fly som regjeringshæren. Fra første stund hadde forsvarerne uvurderlig luftstøtte fra den tyske Kondorlegionen, den italienske Legionær-flystyrken og Brigade Aérea Hispana.

På Ebros sørvestlige bredd hadde Franco utstasjonert 40.000 mann fra general Yagües marokkanske armèkorps, fordelt på tre divisjoner. Styrkens kjerne var 50.divisjon med hovedkvarter i byen Gandesa, som raskt ble sentrum for de harde kampene. Ebroslaget kunne faktisk med fordel vært omdøpt til slaget om Gandesa eller Gandesa-slaget. Natt til 25.juli krysset Ebro-hæren elva og rykket raskt fram mot Gandesa fra flere retninger. Opprørerne etablerte neste dag en forsvarslinje langs aksen Fayón  – Pobla de Massaluca – Vilalba dels Arcs – Gandesa. De nærmeste dagene presset regjeringshæren mot denne linjen, men klarte ikke å bryte igjennom. På kort tid sendte øverstkommanderende for opprørshæren, general Franco, store forsterkninger til Terra Alta, det katalanske høylandet, fra nær sagt hele landet. Opprørerne nøt godt av åpne forsyningslinjer bakover i terrenget slik at forsyninger nærmest uforstyrret kunne komme fram, og flere militære flyplasser i høvelig avstand fra frontlinjen.

I påvente av forsterkninger på bakken ble alle tilgjengelige flystyrker umiddelbart sendt til området.
Gjentatte flyangrep og kontroll over vannreservoar og damanlegg lenger oppe i elva ga forsvarerne et overtak. De åpnet dammene i sideelva Segre og utløste opptil fire meter høye flodbølger som flommet ned mot Middelhavet og rev med seg broer, båter, materiell og folk. På et par dager hadde regjeringshæren erobret om lag 600 kvadratkilometer, men klarte ikke å bryte gjennom forsvarslinjen. Fienden var i besittelse av overlegen styrke i lufta og hadde massiv artilleristøtte fra trygge posisjoner. Fra nærmere 350 kanoner ble det avfyrt om lag 14.000 runder daglig, innenfor et svært avgrenset område. Eksempelvis avfyrte de om lag førti italienske artilleribatteriene ved Gandesa nærmere 110.000 runder med granater mot angriperne i løpet av èn måneds krigføring. Da det tidlig i august ble klart at stormangrepet på byen ikke førte fram, ga øverstkommanderende for Ebro-hæren, Juan Modesto, ordre om å etablere defensive posisjoner langs hele frontlinjen. I fastlåste stillinger mellom elva og Gandesa vel to mil oppe i dalen lå titusener av regjeringstropper, nesten uten mulighet til å rykke fram og med stående ordre om ikke trekke seg tilbake. De var i realiteten fanget.

Til tross for at hans rådgivere anbefalte et raskt motangrep mot Catalonia lenger inne i landet, ved Lérida, for å tvinge angriperne tilbake, bestemte general Franco seg for å la sine styrker gjenerobre det tapte området meter for meter. Derfor gjennomførte opprørshæren seks kraftige motoffensiver mot de republikanske stillingene i Ebro-buen. De pågikk inntil restene av regjeringshæren trakk seg tilbake over Ebro i midten av november. Slaget var over, og selv om man for så vidt nådde målsetningen om å avlaste Valencia-fronten. Man hadde en stakket stund tatt tilbake det militære initiativet, og framsto internasjonalt som nesten jevnbyrdig med den seierssikre general Franco. I Folkeforbundet i Genève forsøkte man å vinne tilslutning for sin sak og man forsøkte å finne mulige fredsløsninger med opprørerne, til ingen nytte. Ebroslaget forlenget kanskje krigen med noen måneder, skjønt prisen var høy. Offensiven hadde kostet enorme menneskelige lidelser og store materielle tap. Totalt ble om lag 130.000 soldater såret og drept i løpet av mindre enn fire måneder. Regjeringshærens tap var på nærmere 70.000 mann, hvorav om lag 30.000 ble drept.  Opprørernes tap var noe mindre, trolig omkring 60.000, om lag en tredjedel mistet livet.

De utmattede og desillusjonerte restene av Ebro-hæren var på langt nær nok til å forsvare Catalonia, og kort tid etter at Ebroslaget var over, krysset opprørerne selv elva og kunne uten store problemer erobre resten av Catalonia i løpet av en måneds tid. Hovedstaden Barcelona falt uten kamp i slutten av januar 1939 og deretter knuste opprørerne det som var igjen av regjeringshæren i sentralsektoren. Da Madrid og Valencia overga seg ved månedsskiftet mars/april 1939, kunne Franco triumferende erklære seg som krigens vinner 1.april. Det innledet diktatur i Spania under general Franco til han døde i 1975.

Ebroslaget, “La batalla del Ebro”, var i høyeste grad et internasjonalt slag. Kanskje kan det nesten betegnes som det første slaget i den annen verdenskrig. Store tyske, italienske, marokkanske avdelinger sto på opprørernes side, mens folk fra mer enn femti nasjoner kjempet i Ebro-hæren i slaget om Gandesa. Men først og fremst var det en kamp mellom landsmenn. De fleste beretninger om store militære operasjoner foregår i makroperspektiv, med utgangspunkt i generalenes overordnede strategier, ofte på divisjons- og bataljonsnivå, med tapstall i tusener. I det følgende vil Ebroslaget forsøkes nærmere belyst gjennom skjebnene til tre av de bortimot 200.000 soldatene som tok del i slaget, nærmere bestemt en tysk soldat, en amerikansk frivillig og en katalansk regjeringssoldat. Sistnevnte er en av stadig færre gjenlevende tidsvitner som kan skildre slaget slik det ble opplevd på slagmarken sensommeren 1938.
Gravsteinen på bensinstasjonen
Noen kilometer nedenfor Gandesa finner man den lille landsbyen Corbera d`Ebre. Den gamle kirken er fremdeles full av hull etter granater fra krigens dager og hele gamlebyen ligger fremdeles i ruiner. Dersom man fortsetter et lite stykke nedover mot Ebro, passerer man områdets eneste bensinstasjon på venstre side. Ved innkjøringen til den lokale Petronor-stasjonen, som ligger i et pass med fjellformasjoner på begge sider, vil observante forbipasserende kunne se en liten, nokså spesiell gravstein. Den er en av mange fysiske minner fra Franco-tiden i det moderne Spania. Under det kjente symbolet Jernkorset kan man den dag i dag lese følgende tekst på minnesmerket (på tysk):”Her led Gerhard Pach flygerdøden 1. oktober 1938, for et fritt Spania”.
Gerhard Pach tilhørte den tyske Kondorlegionen, Kampfgruppe 88 (K88), 1.staffel. Kondorlegionen var en sentral del av Hitlers militære støtte til opprørerne, og besto av omlag 15.000 mann. Kondorlegionen disponerte om lag 600 fly, hvorav om lag en tredjedel ble ødelagt. Gerhard Pach var unteroffizer og radiooperatør om bord i et Heinkel 111 bombefly som ble rammet av republikansk antiluftskyts nær Corbera tidlig i oktober, da Ebroslaget var i sin avsluttende fase. Flyet hadde en bemanning på fire personer; pilot, navigatør, radiooperatør og skytter, og hele besetningen med unntak av Pach klarte å komme seg ut av det brennende flyet i fallskjerm før det eksploderte. Hardt skadet og forbrente tok de tre overlevende tyskerne seg til tryggheten bak opprørernes linjer. Et par dager tidligere hadde De internasjonale brigadene blitt trukket tilbake fra fronten i et forsøk fra den spanske regjeringen på å vinne internasjonal sympati og støtte. Mange tusen ikke-spanske soldater, blant dem mer enn femti nordmenn, ble sendt tilbake over Ebro, der de havnet i landsbyer ved foten av Pyrineene, nær den franske grensen i påvente av hjemreise. Tolv nordmenn ble liggende igjen på slagmarken ved Ebro.

På det tidspunkt da radiooperatør Pach ble drept, presset opprørshæren seg ned gjennom dalen mot elva, og tvang de republikanske styrkene til å drive oppholdende strid fra skanse til skanse både i dalen og på høydedragene på begge flanker. Dag for dag ble regjeringshæren presset tilbake mot elva, ikke minst fordi Kondorlegionen kontrollerte luftrommet i det sørlige Catalonia. Kampfgruppe 88 hadde omfattende stridserfaring og hadde vel et år tidligere, i april 1937, ledet an i det nådeløse bombeangrepet på den baskiske byen Guernica, som kort tid etter ble udødeliggjort av den spanske maleren Pablo Picasso i
maleriet som bærer byens navn.

Kampfgruppe 88 besto av HeinkeI 111 bombefly, Junkers 52/3 mg3e (kombinerte bombe- og transportfly), bombeflyet Junkers 86D-1, stupbombeflyene Junkers Ju 87A & B (Stuka), og Dornier Do 17 (to-motors lette bombefly, kjent som ”flygende blyanter”.)  Det mellomtunge bombeflyet Heinkel 111 var Kondorlegionens mest brukte bombefly, produsert av Heinkel Flugzeugwerke, og utviklet i 1933. Av hensyn til restriksjoner fra Versailles-traktaten etter første verdenskrig ble det i begynnelsen benyttet som passasjerfly med plass til opptil 10 personer. Selv om Tyskland i henhold til traktaten ikke hadde lov til å ha et militært flyvåpen, ble flytypen innført i det nydannede tyske luftvåpen, Luftwaffe. I tillegg til å delta i teppebombing av republikanske stillinger i hele Ebrobuen og angrep på basene nordøst for elva, hadde K88 ansvar for å stanse fiendens forsyninger over elva. På èn enkelt dag gjennomførte Heinkel 111-bombefly mer enn førti tokt mot broene og elveovergangene fra fire tusen meters høyde, og ødela flere viktige krysningspunkter.  I august sendte Kampfgruppe 88 med støtte fra Stukas mer enn 1.500 tonn bomber ned mot de provisoriske broene over Ebro, og i løpet av hele Ebroslaget slapp K88 mer en 21.000 tonn bomber over den fremrykkende og etter hvert nedgravde fienden.

Erfaringene fra Spania var en viktig del av Hitler-Tysklands forberedelser til den annen verdenskrig. I rettssaken under Den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg senhøsten 1945 uttalte Hermann Göring, forhenværende riksmarskalk og sjef for Luftwaffe, at borgerkrigen i Spania hadde vært et bra sted for å “teste ut mitt unge Luftwaffe”. Göring, som ble dømt til døden ved henging, understreket at man under borgerkrigen i Spania målrettet prøvde ut eksperimentelle formasjoner og flytyper, og mente det var av stor verdi å kunne fastslå, etter bruk i ekte kamphandlinger, hvorvidt strategier og materiell holdt mål.
Kampfgruppe 88 var for øvrig den enheten i Kondorlegionen med de høyeste tapstallene. Av om lag tre hundre drepte under felttoget i Spania tilhørte nærmere hundre K88, hvorav 72 ble drept i strid.
6. juni 1939 fant Kondorlegionens massive avskjedsparade sted i Berlin. 14.000 av legionens veteraner marsjerte forbi en fornøyd Adolf Hitler og Hermann Göring på ærestribunen. De solbrune tyske Spaniaveteranene passerte tre hundre uniformerte medlemmer av Hitlerjugend som sto oppstilt ved tribunen, med hvert sitt navneskilt til minne om de tyske soldatene som ble drept under kampanjen i Spania. Blant navnene var Gerhard Pach, radiooperatøren fra Kampfgruppe 88, som ble skutt ned over Corbera d`Ebre 1.oktober 1938, hvis minnestein fremdeles er å finne ved innkjøringen til en bensinstasjon i Terra Alta.

“Spre min aske på Høyde 666”
Sommeren 2010 besøkte jeg slagmarken ved Gandesa sammen med Alan Warren, en britisk forlegger og borgerkrigsekspert. På vei opp de svingete veiene i stupbratte fjellsider i Sierra de Pandols, sa han med et opprømt smil; ”Du vet, vi er ikke alene i bilen..” Jeg skjønte ikke hva han mente, men det kom umiddelbart for en dag: I baksetet lå en liten ryggsekk, og han ba meg hente den fram. Det viste seg at i sekken lå en liten, svart boks. ”Si hei til Jack!”, sa Alan, og forklarte sammenhengen. Sommeren 1938 deltok en 21 år gammel amerikaner, Jacob Joseph (“Jack”) Shafran, i angrepet på Gandesa. Han var opprinnelig snekker og industriarbeider og aktiv i det amerikanske kommunistpartiet og fagforeningen Department Store Employees Union. Sammen med ti kamerater fra partiet hadde han forlatt Lower East Side i New York City i juli 1937 for å kjempe mot Franco og opprørerne i Spania. Shafran tjenestegjorde sammen med sine landsmenn i Abraham Lincoln-bataljonen i 15. internasjonale brigade, 35. divisjon, 15. armèkorps, og krysset Ebro i slutten av juli 1938. Amerikanerne ble sendt til den strategisk viktige fjellkjeden Sierra de Pandols, hvorfra man kontrollerte Gandesa og baklandet dersom man fikk skikkelig fotfeste. Etter noen uker ble Shafran skadet av en granateksplosjon mens han bar en båre med en såret medsoldat ned de bratte fjellsidene. Skaden var ikke livstruende, og han var blant de heldige. Divisjonen led nemlig store tap. De første to månedene ved Gandesa, fra 25.juli til 23.september, mistet 35.divisjon totalt 3.872 menn, tilsvarende 1/3 av den effektive styrken. Det var i disse to månedene De internasjonale brigadene deltok i kampene. I slutten av september ble brigadene trukket tilbake fra fronten etter at republikkens president, Juan Negrin, i en tale under Folkeforbundets møte i Genève offentliggjorde at samtlige utenlandske soldater som forsvarte republikken skulle sendes hjem. Jack Shafran returnerte derfor til New York i midten av desember 1938. To år senere meldte han seg til tjeneste i US Army, og deltok aktivt i kampene i Europa, der han fortsatte kampen mot Hitlers styrker fra fjellene i det katalanske høylandet.
I 2003 vendte den da 86 år gamle amerikaneren tilbake til de bratte klippene ovenfor Gandesa sammen med barnebarna for å markere at det var 65 år siden den siste offensiven til De internasjonale brigader. Seks år senere døde han. Spaniaveteranens siste ønske var: “Spre min aske på høyde 666”. Høyde 666 er en lang rygg i Sierra de Pandols, der det i flere uker i august 1938 raste harde kamper. Amerikanerne bet seg fast på de nedre delene av den smale åsryggen, mens fienden kontrollerte dens høyereliggende deler. Det var nesten umulig å finne dekning i den harde jorda og granatnedslagene syntes aldri å ta slutt. Det var ved høyde 666 at Shafran selv ble såret. Etter kremering på Mountain Grove-krematoriet i Bridgeport, Connecticut sendte hans datter urnen til Alan Warren i Barcelona som fikk oppdraget med å oppfylle den gamle krigerens siste ønske. De siste årene har mange av de amerikanske Spaniakjempere sørget for å få sin aske spredt i det samme området etter sin død. 
Om ettermiddagen 25.juli 2010 – på årsdagen for Ebroslagets begynnelse - ble Jack Shafrans aske tatt av vinden i en intim seremoni der en engelskmann, en katalaner og en nordmann viste ham den siste ære. Asken blåste i retning Gandesa, byen Shafran hadde sett ned til fra stillingen på høyde 666, og mang en gang forbannet at de ikke greide å erobre. Overalt på det smale høydedraget ligger fortsatt små gjenstander fra krigshandlingene som fant sted for mer enn 70 år siden. På noen minutter fant vi en håndfull med deler av sprenglegemer, piggtråd, ueksplodert ammunisjon og små sardinbokser, merket ”Norge” på undersiden. Vi fant også beinrester som ikke er vanskelig å komme over dersom man leter litt på høydedragene i fjellkjedene øst for Gandesa, Sierra de Pandols og Sierra de Cavalls.
 “Tåteflaske”-soldatene
Det er nå 73 år siden titusener av soldater krysset Ebro for å gå mot opprørernes befestede stillinger på den sørvestlige siden av elva, så det sier seg selv at av naturlige grunner er svært få av soldatene som deltok i operasjonen fremdeles i live. Den 25.juli hvert år møtes imidlertid veteraner fra en helt spesiell republikansk enhet på det høyeste punktet i Sierra de Pandols der kampene under Ebroslaget fant sted. De kalles “Quinta de Biberons” - “tåteflaskesoldatene” – og skulle opprinnelig innkalles til militærtjeneste først i 1941, men deres skjebne ble å kalles til strid på et langt tidligere tidspunkt.
På toppen av fjellet kjent som “Cóta 705” (Høyde 705 m.o.h.) ble det for et par år siden reist et massivt monument til minne om tåteflaskesoldatene. På årsdagen for starten på Ebroslaget arrangerer veteranklubben til “Quinta de Biberons” et minnearrangement for å hedre de unge soldatene som kjempet og falt i kampen mot general Franco. Hundrevis av menn, alle omlag 90 år gamle, mange av dem med armbind og baskerluer, deltar sammen med sine koner, barn og barnebarn og politiske aktivister på det spesielle arrangementet. Utsikten fra fjelltoppen kan ta pusten fra en, man skimter Middelhavet i det fjerne, man ser ned til Ebro-elva og dalføret fra Gandesa ned mot elva der de hardeste kampene fant sted. Arrangementet avsluttes med at jagerfly fra den militære flyplassen ved Zaragoza kretser rundt fjelltoppen i et kvarters tid. Brølet fra flymotorene drønner over Ebro-buen. Under borgerkrigen var Zaragoza, hovedstad i Aragón-regionen, på opprørernes hender fra første stund, og det er således litt ekstra symbolsk at det er nettopp derfra det spanske flyvåpen sender et jagerfly for å hedre borgerkrigens tapere. For mange av veteranene er 25.juli årets største dag. I bortimot førti år, under diktaturet, fantes ingen form for offentlige markeringer av de som hadde kjempet for den lovlig valgte regjeringen. Tvert imot ble de sett på som “anti-spanske elementer” og “røde”, og mange av dem hadde det svært vanskelig.
En av de som er synlig stolt denne dagen er Joan Guasch Marti. Han ble født i 1921, og vokste opp i  en liten landsby i vindistriktet Baix Penedès i det sørlige Catalonia. Han var femten år da borgerkrigen brøt ut sommeren 1936. Faren var aktiv fagforeningsmann og blant de mange som først sluttet seg til arbeidermilitsen som senere ble omorganisert til en regulær hær, Folkearmèen, etter mønster av Den røde hær i Sovjetunionen. Etter hvert gikk den militære utviklingen tydelig i opprørshærens favør. Våren 1938 gjennomførte Francos styrker en voldsom offensiv ned gjennom Aragón og de sørligste delene av Catalonia, som endte med at Middelhavet ble nådd i slutten av april. Barcelona var dermed isolert. Forsommeren 1938 var situasjonen derfor så prekær at regjeringen, som holdt til i Barcelona, så seg nødt til å innkalle nye årskull med soldater i den isolerte katalanske sektoren for å stanse opprørernes framrykking. I desperasjon ble katalanerne tilhørende årskullet som først skulle innkalles i 1940 og 1941, samt de som var innkalt ti år tidligere, mellom 1925 og 1929, kalt til tjeneste i den republikanske hæren.

Det var bakgrunnen for at 17-årige Joan Guasch Marti 27.april 1938, kun dager etter at opprørerne erobret kystbyen Vinaròs, fikk beskjed om å møte opp i en militærleir ved storbyen Tarragona ved kysten. Unggutten hadde helt siden krigsutbruddet syntes det var spennende med stramme uniformer, våpen, flagg og biler, og var sikker på at han ikke skulle ut i krigen på ordentlig. Da han dro hjemmefra sa slektningene trøstende at “Du kommer ikke til å krige, du er for ung, slapp av”, og overbevist om at det kun var en formalitet og at han ville vende hjem etter noen dager på kasernen, eller til nød fikk holde vakt på fabrikker i nærheten, reiste han til Tarragona.
Etter kort tids leirtjeneste, ble han i slutten av mai sendt nordover til Segre-fronten. Regjeringshæren innledet en offensiv ved Segre-elva 22.mai 1938, like nord for storbyen Lérida som delvis var erobret av opprørerne. Målet var stanse opprørshærens framrykking i Catalonia ved Segre, som renner ned fra Pyrineene og møter Ebro-elva ved Mequinenza. Joan deltok ikke i kampene ved Segre, da hans bataljon lå i reservestilling inntil man plutselig fikk ordre om forflytning tilbake til et område nærmere Ebro-elva.
De 16-17 år gamle tåteflaskesoldatene skulle forsterke divisjonene foran Segre-offensiven, men først og fremst skulle de kastes inn i en annen og langt mer omfattende offensiv. I den nye leiren fikk de intens militær opplæring, men det føltes litt underlig å trene i kampformasjon med plankebiter og trestokker i stedet for skikkelige gevær. Det var ikke mulig å unngå å merke seg at de særlig ble drillet i nattangrep, og da soldater og utstyr etter hvert strømmet til landsbyene i distriktet, skjønte Joan at noe var i gjære. “Alt var hemmelig”, erindrer han, “men det var åpenbart at noe snart skulle skje”. De trodde det var nye angrep på Segre-fronten, men det viste seg å være feil. Om kvelden 24.juli fikk de beskjed om å pakke med seg utstyret sitt, før de bega seg til fots i retning Ebro. De gikk hele natta med full oppakning, men ikke kledt for kamp. Han trodde det var nok en treningsutmarsj. Som de fleste andre hadde han på seg sandaler som var tatt med hjemmefra, og ingen i likhet med resten av kompaniet manglet han hjelm.  Han hadde fått utdelt et eldgammelt gevær, en kniv og en liten bag med kuler.

Da de nærmet seg elva og kunne se over til landsbyen Riba-roja d'Ebre på den andre siden forsto de at dette var noe ganske annet enn en vanlig trefning. Tusener av regjeringssoldater hadde allerede krysset elva flere steder, lenger oppe og lenger nede, men Joan tvilte likevel på om de det var mulig å komme seg over elva. Han var tilsluttet 31. brigade, 3. divisjon i 15. armé-korps, under ledelse av den unge kommunisten Manuel Tagüeña. Snart ble enheten overflyttet til 5.armèkorps, ledet av general Enrique Lister.
Selv om de ikke kunne se noen fiendtlig aktivitet på sitt avsnitt hørte stadig skuddsalvene gjalle i fjellsidene på den andre siden, og tunge drønn fra artilleriild lenger nede.  En mengde små båter krysset elva ved Riba-roja i mørket, åtte soldater i hver. Båtene var hentet ved kysten, så langt opp som Barcelona, og noen var bygget spesielt for anledningen. Joan hadde en ekkel følelse i magen da han satte seg i båten mens to kraftige karer rodde dem over elva. Det viste seg at Riba-roja ble tatt nesten uten kamp, da fienden trakk seg raskt tilbake og deres første oppdrag ble å forsterke den defensiv posisjonen i brohodet ved landsbyen.
Dagen kom med stekende sol og nærmere 40 grader, og de fikk ordre om å ta seg til La Fatarella, en liten landsby oppe på sierraen noen kilometer fra elva som allerede var under republikansk kontroll. Selv om de hørte og så fiendtlige fly på himmelen kom de fram til målet uten å havne i kamp. De hadde gått langs veien, som til deres overraskelse var åpen og uten noen form for sperringer eller sikring. De møtte stadig lastebiler med sårede på vei til feltsykehus som var opprettet nær elva. I utkanten av landsbyen slo de leir. Tåteflaskesoldatenes ilddåp fant sted påfølgende dag, mellom landsbyene La Fatarella og Vilalba del Arcs, 5-6 kilometer unna. Vilalba var fortsatt på opprørernes hender og siste hinder på vei mot Gandesa, operasjonens hovedmål. Ordren var å først innta Vilalba, deretter snarest slutte seg til hovedangrepet på Gandesa, områdets største landsby, og det strategiske knutepunktet i det katalanske høylandet.

De tok seg framover til fots, og ikke langt unna Vilalba møtte en aldeles overlegen fiende. Sektoren var forsvart av marokkanere i sikre stillinger, dype skyttergraver og betongbunkerser med mitraljøser som kontrollerte området, og tungt artilleri i åssidene lenger bak. De hadde også stridsvogner, i motsetning til angriperne, som totalt sett disponerte et ensifret antall stridsvogner som alle ble ødelagt i angrepet på Gandesa. Over dem kretset tyske fly og Stuka-bombere som drev mange av ungguttene til vanvidd. Etter hvert fikk de forsterkninger, men da fiendens tanks rullet nedover veien mot dem skjønte han at det ble nesten umulig å innta Vilalba del Arcs.
Marokkanere var kjent for å være nådeløse mot sine fiender, men gjorde ikke veldig inntrykk på Joan, som syntes de ropte og hylte voldsomt. Selv italienerne var skumlere enn marokkanerne med de rare, røde hattene, syntes Joan. Forsvarslinjen som opprørshæren hadde etablerte for å stanse framrykkingen på denne sektoren lå like foran Vilalba del Arcs, som ble angrepet fra flere sider. På dette frontavsnittet fantes ikke soldater fra De internasjonale brigader, og Joan møtte faktisk ikke en eneste brigadist i sin tid ved fronten. De internasjonale brigadene kjempet i all hovedsak i hovedsektoren, i dalen opp mot Gandesa og fjellkjedene på den andre siden av byen. Noen av utlendingene på republikansk side deltok riktignok i angrepet på Vilalba, men de angrep fra motsatt side. Det ble sagt at brigadistene var høyt motiverte og modige soldater, og de hadde en høy status hos Joan og de unge spanske soldatene på regjeringssiden.

Stormangrepet på Vilalba mislyktes og bataljonen hadde ikke annet valg enn å grave seg ned i den karrige jorda. Angrepet endret karakter og ble stasjonær skyttergravskrig. Grøfter og skyttergraver ble etablert langs hele frontlinjen. De visste at også angrepet på Gandesa hadde stoppet opp, mens kampene raste foran byen og særlig i fjellkjedene på den andre siden av dalen, Sierra de Pandols og Sierra de Cavalls. Dagene var glovarme og det var lite mat og nesten ikke vann å oppdrive. Gleden var derfor stor hver gang forsyninger kom på eselryggen.  Mens de lå i sine utsatte stillinger kunne de tydelig se hvordan det gikk endeløse kolonner med lastebiler til fienden i Gandesa, Vilalba og de andre opprørskontrollerte byene, fullastet med nye soldater, mat og militært materiell. Han visste det ikke, men noen få kilometer bak Gandesa, på et høydedrag som het Coll del Moro hadde general Franco sitt felthovedkvarter, hvorfra han studerte utviklingen i kampene og kommanderte sine underordnede. Fra sin trygge utkikkspunkt konstaterte Franco fornøyd til sin adjutant at “Jeg har den beste delen av den røde hæren fanget i en felle. Alt innenfor 35 kilometer”. Fra kommandoposten kunne Franco se Gandesa like nedenfor seg nede i dalen, og like bortenfor den lå Corbera d`Ebre, den mest framskutte landsbyen republikanerne erobret. På olivenmarkene i mellom landsbyene lå store deler av den republikanske hæren i sine spartanske stillinger. De klarte simpelthen ikke å presse Gandesas forsvarere ut av byen, selv de på et tidspunkt hadde vært helt i utkanten av byen, nær kirkegården. Til høyre skjøt fjellformasjoner opp. Der ble det kjempet om hver eneste fjelltopp, og til Francos tilfredshet var hans styrker i ferd med å gjenerobre høydedragene som truet Gandesa. På venstre side av dalen kunne han så vidt skimte kirketårnet i Vilalba del Arcs, nok en viktig by opprørshæren nektet å gi opp. Lengst nede i dalen slynget Ebro-elva seg mot Middelhavet.
Ingen av 16-17-åringene i kompaniet til Joan hadde drømt om at de skulle havne i første linje i strid da de ble innkalt knapt tre måneder tidligere. Flere av de urutinerte soldatene deserterte i ren desperasjon, og mange ble hardt såret og drept. Langt de fleste døde som følge av artilleriild eller luftangrep. Selv hadde Joan flaks flere ganger, da granater slo ned få meter unna ham ved flere anledninger. Som de fleste var han ofte livredd, samtidig som han fra tid til annen følte han var blant de heldige som skulle slippe fra kampene med liv og helse i behold. Annenhver dag hadde kompaniet fått tilført nye soldater for å erstatte drepte og sårede, og etter halvannen måned ved fronten var han en av kun to uskadde i kompaniet som opprinnelig besto av 120 soldater da de krysset Ebro.
Flaksen til unge Joan Guasch Marti varte til formiddagen 8.september 1938. Den dagen endret livet hans for alltid. På vei ut av skyttergraven i første linje nær kirkegården i Vilalba del Arcs, like ved kompaniets maskingeværrede, ble han rammet av et granatnedslag. Det ene beinet ble sprengt bort like ovenfor kneet. Smerten var uutholdelig og medsoldatene forsøkte febrilsk å stanse blødningen.  I all hast ble han fraktet på en enkel båre til fots via La Fatarella til Ascò ved elvebredden. Forflytningene ble gjort om natten for å unngå angrep fra luften. De provisoriske bruene som var reist, hadde blitt ødelagt av flyangrep og oversvømmelser og han ble fraktet i båt over den vel hundre meter brede elva og deretter i ambulanse til storbyen Tarragona, ikke langt unna hjembyen. Joan ble flyttet fra sykehus til sykehus, stadig nærmere den franske grensen, og ble evakuert fra Barcelona like før opprørshæren inntok byen. Han havnet i en overfylt ambulanse som tok seg sakte mot grensen i et hav av flyktende mennesker, nærmere en halv million flyktninger. Tidlig i februar kom han til slutt over grensa og i sikkerhet på fransk side i snøvær og isende kulde. Etter hvert vendte han tilbake i hjembyen i “det nye Spania”, der han fikk oppleve på kroppen seierherrenes hevn over krigens tapere. Snart flyttet han til en enkel bolig i Barcelona, der han fremdeles bor. Når Joan i ettertid tenker tilbake på Ebroslaget stiller han seg alltid spørsmål om hvordan det kunne ha seg at hæren som slåss for en lovlig valgt regjering hadde så elendige våpen og manglet fly, tanks og artilleri? Hvordan var det mulig at flere av geværene i kompaniet var produsert på 1890-tallet? Han er ikke i tvil om nederlaget til den spanske republikken skyldtes den såkalte “non-intervensjons”-politikken som de demokratiske landene, også Norge, sluttet seg til. Den gikk ut på å isolere krigen i Spania og nekte våpensalg til landet. Tyskerne og italienerne ignorerte regelverket totalt, mens noe materiell av meget varierende kvalitet kom til regjeringen fra Frankrike, Sovjetunionen og Mexico. Det lyner i øynene hans når han full av forakt sier at “Det var feige lag, hvorfor sviktet de demokratiske landene oss?” Samtidig innrømmer han at interne splittelser på regjeringssiden og strategiske militære tabber også medvirket til det endelige nederlaget.
Følelsen blant de unge republikanske soldatene som stanget mot Vilalba del Arcs i uke etter uke sensommeren 1938 var at det nærmest var umulig å lykkes, selv om saken de kjempet for var god. Joan trodde i ukene ved fronten at nederlaget var uunngåelig, og det ble ofte snakket om at det var kun to måter å krysse elva tilbake på: enten død eller såret. Mens kampene raste diskuterte de unge soldatene ofte hvorfor man ikke trakk styrken tilbake og etablerte sikre stillinger på andre siden av elva, for dermed å kunne forsvare Catalonia i stedet for å utslettes i Ebrobuen. I ettertid er det særlig ett spørsmål som opptar Joan og de andre tåteflaskesoldatene: “Hvorfor fantes ingen retrettplan?”  Det er samme spørsmål som Antony Beevor stiller seg. Den britiske militærhistorikeren skriver at “å nekte å trekke seg tilbake etter en uke, da det var klart at man ikke hadde noen sjanse til å oppnå hensikten med angrepet, var nødt til å føre til nytteløs ofring av en hær som ikke kunne erstattes”. Hans konklusjon er at Ebroslaget slik det utviklet seg var “hinsides militær dumhet, en selvbedragersk vrangforestilling”. Det er ikke vanskelig å være enig med ham i det, skjønt mye kunne sett annerledes ut dersom annen verdenskrig hadde startet et halvt år tidligere og krigen i Spania hadde blitt del av verdenskrigen. Joan Guasch Marti fikk livet sitt endret for alltid da han som ung gutt ble kastet inn i Ebroslaget. Den joviale 90-åringen er blid og imøtekommende, men skjuler ikke sin bitterhet over hjemlandets manglende oppgjør med diktaturet. “Som 17-åring kjempet jeg for den spanske republikken, solidaritet og demokrati”, sier han, og spør “hva ble resultatet?” Svaret gir han selv: “Førti års diktatur, innsettelse av en konge og en glemselspakt”.
Det historiske minnet
Det er ingen overdrivelse å si at borgerkrigen i Spania har vært – og er – et åpent sår. Mange steder i Spania finner man fremdeles symboler fra det forhatte diktaturet. Det offisielle monumentet til minne om Ebroslaget står midt i elva nær utløpet, i sentrum av byen Tortosa. Det meget iøynefallende monumentet ble reist av Franco-myndighetene i 1968, og har siden vært ansett som en ren provokasjon blant krigens tapere. For et par år siden ble de tilhørende minnetavlene på elvebredden fjernet, men fremdeles er monumentet gjenstand for irritasjon og det blir stadig forsøkt ødelagt. Over alt i Ebrobuen finner man statuer og monumenter som hedrer Francos seiersrike tropper, men den siste tiden er det også reist noen minnesmerker som hedrer de som kjempet på regjeringens side.
I alle de små landsbyene i området der Ebroslaget fant sted er det nylig opprettet informasjonssentre om slaget. Sentralt ligger landsbyen Corbera d`Ebre, den mest framskutte byen regjeringstroppene erobret. Der ligger det største museet, “115 dies” (115 dager), mens gamlebyen i Corbera med den sønderskutte kirken står slik den var etter slaget, en av få ruinbyer i dagens Spania. Over alt i Catalonia finner man nå små og store informasjonssentre og museer, minnetavler, skilt og utstillinger om borgerkrigen, etablert i et helhetlig nettverk med felles form og grafisk profil og en informativ nettside. Alt i regi av et offentlig organ, Memorial Democrátic. Katalanske myndigheter driver et målrettet og offensivt arbeid ikke bare for å ivareta – men faktisk å formidle - det historiske minnet om borgerkrigen og diktaturet. På grunn av imponerende tilrettelegging og infrastruktur, oversiktlig, avgrenset terreng med dramatisk topografi, samt slagets omfang og betydning, er Terra Alta og Gandesa-området halvannen times kjøring sør for Barcelona i mine øyne et usedvanlig velegnet sted for besøk på en europeisk slagmark.
Av Jo Stein Moen
Anbefalt lesning
www.batallaebre.org            www.memorialdemocratic.org                          www.tusendager.no
Antony Beevor: Kampen om Spania (Damm, 2006), Chris Henry: The Ebro 1938 – Death knell of the republic. (Osprey, 1999), Victor Hurtado: Atles de la Guerra Civil a Catalunya. (Generalitat de Catalunya, 2010), John Macdonald: Great Battlefields of the world. (Marshall Editions Ltd, 1984), Jo Stein Moen/Rolf Sæther: Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-39 (Gyldendal, 2009).