Tall-tull om miljøvern og "80-90%"

Prosentlek er blitt den reneste farsotten i ordskiftet om EU. Men det er ikke alltid to pluss to blir fire. Og man må alltid lese det som står med liten skrift. Undertegnede har løftet noen steiner og sett hvordan en tallmessig fjær er blitt en hel hønsefarm – og hvordan en myte skapes, opprettholdes og forsterkes.

En solfylt sommerdag for fire år siden, nærmere bestemt 23.juli 2005, holdt undertegnede et foredrag om EU og miljø i et telt i skogen nær Mjøsa. Åstedet var Ungdom mot EUs godt besøkte sommerleir. Ettersom jeg brukte lysark, er jeg i stand til å gjengi ordrett hva jeg sa: ”Historien om at ”EU avgjør 80-90 prosent av norsk miljølovgivning” er blitt en klassiker i EU-debatten. Det brukes svært ofte fra EU-tilhengere. Det er et knippe aktører som gjentatte ganger har brukt argumentet, noen bruker det fremdeles. Aktørene er ja-sidens organisasjoner (Europabevegelsen og Europeisk Ungdom), Bellona, WWF og Framtiden i våre hender.” Jeg la til: ”Det er noe muffens med bruken av dette tallet”, og konkluderte: ”Les alltid det med liten skrift!”.

Ordene er minst like gyldige i dag. 80-90%-argumentet gjentas til det kjedsommelige, av stadig nye aktører - og er i ferd med å bli noe nær en sannhet. I mine øyne framstår det i dag nærmest som et nøkkelargument for de som ønsker norsk innlemmelse i EU.

Det kunne vært laget et helt bilag med sitater der ja-folk og andre gjengir ulike varianter av argumentet. Av plasshensyn gjengis her kun en håndfull:

1) ”EØS-avtalen legger i dag føringer for 80-90% av norsk miljølovgivning (…) EU-lovgiving på miljøområdet som blir integrert i norsk regelverk som følge av EØS-avtalen, legger i dag føringer for 80-90% av norsk miljølovgiving.”Fra Framtiden i våre hendes rapport ”Norge, EU og miljøpolitikken - EU og norsk miljølovgivning under EØS-avtalen”, skrevet av Rasmus
Reinvang, 18. januar 2003

2) ”EUs direktiver på miljøområdet legger føringer for 80 - 90 prosent av norsk lovgiving på miljøområdet”. Fra Framtiden i våre henders rapport ”Defensiv norsk miljøpolitikk – i og utenfor EØS. Om kjemikalieregulering og biologisk mangfold”, skrevet av Rasmus Reinvang, 22. desember 2003

3) ”EUs lovgiving legger i dag føringer for 80-90 % av norsk miljølovgiving”. Fra WWF-notatet ”Norsk miljøpolitikk og EU: Nå må Norge begynne å føre en aktiv politikk!”, 25. april 2003

4) ”EUs miljølovgivning legger i dag direkte føringer for 80-90 prosent av ny norsk miljølovgiving”
Rasmus Hansson og Rasmus Reinvang (WWF), Dagbladet 12. mai 2003

5) ”Pr i dag kommer 80-90 % av norsk miljølovgivning fra EU.” Fra Bellonas pressemelding ”Statsbudsjettet 2004: Miljøaktørers mulighet til påvirkningsarbeid i EU”, 8. oktober 2003

6) ”Miljøverndepartementet antar at om lag 80-90 % av norsk miljølovgivning i dag kommer fra EU gjennom EØS-avtalen”. Ingrid Langerud (leder i Europeisk Ungdom), Varden 28.september 2004

7) ”80 - 90% av norsk miljølovgivning er EU-regler som har blitt innført i Norge gjennom EØS-avtalen”. Europeisk Ungdoms kampanjeavis ”Grenseløs”, april 2004

8) ”Hele 80-90 prosent av norsk miljølovgivning kommer fra EU.” Fra Bellonas pressemelding ”Statsbudsjettet 2005: reduserte påvirkningsmuligheter ovenfor EU”, 6.oktober 2004

9) ”Når 80-90 prosent av norsk miljølovgivning kommer fra EU, forstår man at det er miljøvernministeren som må ta seg av dette, og ikke en europaminister”.
Grete Berget (generalsekretær i Europabevegelsen), Norge i dag 8. april 2005

10) ”På miljøområdet mottar Norge mellom 80–90 prosent av lovgivningen per faks fra EU, fordi vi er medlem av EØS-avtalen”. Finn Myrstad (leder i Europeisk Ungdom), Morgenbladet 24. juni 2005
11) ”Både embetsverk og statsråder i Miljøverndepartementet erkjenner at 80-90 prosent av norsk miljøvernlovgivning kommer fra EU”. Grete Berget (generalsekretær i Europabevegelsen), i artikkelen ”EU er også Norges miljøplattform” ifbm. UD-prosjektet Refleks, 2007

12) ”Mellom 80 og 90 prosent av norsk miljølovgivning kommer fra EU”. Grete Berget (generalsekretær i Europabevegelsen), Aftenposten 22. januar 2007

13) ”La meg minne om at Norge får 80-90 prosent av miljølovgivningen fra EU-
samarbeidet”. Grete Berget (generalsekretær i Europabevegelsen), Dagsavisen 18. november 2007

14) ”Over 80 prosent av vår miljølovgivning kommer fra EU via EØS-avtalen”. Nikolai Astrup (leder av Høyres EU-utvalg), Aftenposten 11.desember 2008

15) ”Mellom 80 og 90 prosent av norsk miljølovgivning kommer fra EU via EØS-avtalen.” Nikolai Astrup (leder av Høyres EU-utvalg), VG 29. desember 2008

16) ”80-90 prosent av vår miljølovgivning kommer fra EU”. Nikolai Astrup (leder av Høyres EU-utvalg), Dagsavisen 26. april 2009

Som det framgår av sitatene har ordbruk og meningsinnhold gradvis endret seg. Fra ”berørt av”, via ”legger føringer for” og ”legger direkte føringer”, til ”mottar per faks” og det som i dag synes å være standardformuleringen: ”kommer fra EU”. Tilfeldig? Neppe.
Jeg har i lengre tid drevet jakt på kilden. Det ville vært avklarende å få brakt på rene hva bakgrunnen er for prosentleken. Det har slått meg at det minner om tallmagi. Ikke minst fordi i løpet av min tid i Miljøverndepartementets politiske ledelse under regjeringen Stoltenberg 1 (politisk rådgiver for miljøvernministeren fra mars 2000 til oktober 2001), var inntrykket et ganske annet enn at miljøpolitikken var styrt fra Brussel. Det etterlatte inntrykk jeg fikk var at det som preget norsk miljøpolitikk i stor grad var vesentlig handlefrihet – til tross for EØS og EU.

Når det gjelder opphavet til 80-90%-argumentet finnes muligens svaret i en bok fra 1999. I boka ”Utenfor, annerledes og suveren? Norge under EØS-avtalen”, en omfattende artikkelsamling der eksperter analyserte ulike politikkområder, kunne man på side 133 lese at en forsker fra det anerkjente Fridtjof Nansens insititutt (FNI) skrev følgende: ”I dag er 80-90 % av norsk miljølovgivning berørt av EUs miljølovgivning”. Kilden for denne opplysningen var ifølge en fotnote ”Samtale i Miljøverndepartementet 28.januar 1999”. Det framgår ikke hvem samtalepartneren var. På side 144 gjentok forskeren at ”Vissheten om at 80-90 prosent av EUs miljølovgivning legger føringer på norsk miljølovgivning, gjør det viktig med aktiv kommunikasjon mellom miljøpolitiske aktører i Norge og EU”. Forskerens navn var Agnethe Dahl, daværende programleder for Europaprogrammet ved FNI.

Det har ikke lyktes å finne sitater med dette poenget før dette tidspunktet. Således kan man anta at Agnethe Dahls velskrevne artikkel ”Miljøpolitikk – full tilpasning uten politisk debatt” fra 1999 er opphav for historien om 80-90%. Men historien stanser ikke der.
En av aktørene som flere ganger har brukt 80-90%-poenget er Rasmus Reinvang som i flere år har vært tilknyttet norsk miljøbevegelse. I dag er hans tittel ”Senior Advisor, Seconded to WWF China Climate & Energy Programme”. Både på vegne av Framtiden i våre hender og WWF har han gjengitt tallet i sin argumentasjon.
Jeg hadde gleden av å diskutere EU med ham i en paneldebatt på Studenter-samfundet i Oslo for noen år siden. Som i alle miljødebatter om EU ble 80-90%-argumentet brukt i debatten, denne gang i form av et ledende spørsmål fra en ung EU-tilhenger i salen. Verken jeg eller tilhørerne var særlig i tvil om at Reinvang ønsker Norge inn i EU. Snarest. Det som er interessant i denne sammenheng er ikke hans EU-syn, men at hans rapport ”Norge, EU og miljøpolitikken - EU og norsk miljølovgivning under EØS-avtalen” fra januar 2003 inneholdt en ørliten fotnote med følgende erkjennelse:
”Tallet 80-90 % blir brukt av myndighetene, organisasjoner og forskere, og er allment akseptert. Så vidt vites finnes det imidlertid ingen konkret dokumentasjon på tallet.”
Det framgår altså i fotnote nummer 37 på side 24 i nevnte rapport at – ”Så vidt vites finnes det imidlertid ingen konkret dokumentasjon på tallet”. Smak på den. 80-90% ble ansett som ”allment akseptert” – men var altså udokumentert. Når man sjekker nettsidene til WWF i dag, under ”Miljøpolitikk i EU/EØS”, kan man lese at ”Miljøverndepartementet anslår at EU gjennom EØS legger føringene for 80 - 90 prosent av norsk miljølovgiving”. Uten noe forbehold.
Spørsmålet blir da: Hvor har Miljøverndepartementet dette fra – hvordan kan norske miljømyndigheter dokumentere tallet som i år etter år blir brukt - med MD som kilde?
Nei til EU – som aldri har akseptert dette ”allment aksepterte” tallet - har tatt seg bryet med å spørre Miljøverndepartementet. I et års tid har Nei til EU forsøkt å få klarhet i spørsmålet (se egen sak). Da Nei til EUs leder og utredningsleder tok kontakt med Miljøverndepartementet for å komme til bunns i saken, var – ved en skjebnens ironi - den ansvarlige for å besvare henvendelsen samme person som for ti år siden selv introduserte 80-90%-poenget: Agnethe Dahl. Den gang var hun forsker i FNI. I dag er hun avdelingsdirektør i Miljøverndepartementets Seksjon for multilateralt arbeid i miljøfora (herunder EFTA/EØS). Hun har i mellomtiden også vært miljøråd ved den norske EU-delegasjonen i Brussel.
Av naturlige årsaker har den norske ja-sida trykket 80-90%-poenget til sitt bryst. Det passer opplagt inn i bildet som forsøkes skapt om ”faksdemokrati”- at Norge allerede er underlagt Brussel gjennom EØS. Og derfor like gjerne kan innlemmes i EU. Blant de som er mest entusiastiske er Europeisk Ungdom, som stadig vekk avlegger EU-hovedstaden besøk for å lære nye argumenter. Der møter de ikke mange EU-kritiske – enn si nøytrale - røster blant offisielle norske representanter, for å si det slik.
I Europeisk Ungdoms medlemsblad ”Europeeren” nr. 2/2006 (s.8), beskrives et slikt besøk i Brussel: ”Den norske EU-ambassaden i Brussel fikk også et besøk. Her har hvert departement en representant. Miljøråd Agnethe Dahl kunne fortelle at mellom 80 og 90% av all ny norsk miljølovgivning kommer fra EU. Hun avkreftet dermed myten om at Norge er et foregangsland innen miljøpolitikk”. Ja vel, er det slik det er. Greit å vite.
Flere norske miljøbyråkrater sprer det glade budskap. En annen tidligere miljøråd ved Norges EU-delegasjon i Brussel, Trygve Hallingstad, holdt i januar i fjor et foredrag kalt ”Norsk kommunesektor og EU/EØS” på en KS-konferanse i Tromsø. Han representerte da Statens Forurensningstilsyn (SFT), og kunne på SFTs lysark opplyse et lydhørt publikum om at ”80-90% av miljøregelverket i Norge kommer fra EU”. Han gjentok ordrett samme poeng – på samme lysark – på en tilsvarende konferanse i Tromsø i januar i år. Denne gang representerte han riktignok Miljödepartementet i Stockholm. Men prosentene var de samme.
Tallet – eller myten (?) - lever altså i beste velgående. Og holdes nå ved like av ja-organisasjonene og Høyres EU-politiske talsmann, Nikolai Astrup. Og norske miljømyndigheter. Et års forsøk på å få holdbar dokumentasjon av ja-sidas kanskje viktigste miljøargument har ikke gitt særlig resultat. Inntil det kom et brev fra Miljøverndepartementet adressert til Nei til EU, som altså i lengre tid har krevd svar fra myndighetene på hvor tallet kommer fra. Og: guess what? Det viste seg at det hele var en bløff.
I brevet som er datert 25.mai 2009, skriver ekspedisjonssjef Hege Andenæs følgende: Miljøverndepartementet "beklager at svar på henvendelsen har tatt lengre tid enn forventet", og pekte på at det er "knyttet metodiske utfoirdringer til en kvantitativ kartlegging". Når det gjelder 80-90%, skriver Miljøverndepartementet som følger:
"Miljøområdet er sterkt berørt av EUs regelverk. Anslaget på 80% har vært brukt av miljøforvaltningen for å vise dette. Anslaget ble introdusert på 1990-tallet. Sverige opererer med 80-90%, mens Danmark opererer med 70-80%. Anslagene illustrerer at EU har en sterk innvirkning på nasjonal miljølovgivning også i våre naboland". (Til det vil Standpunkt bemerke at det er en viktig forskjell mellom to nevnte land og Norge - de er i motsetning til Norge - medlem i EU, og er i langt høyere grad styrt fra Brussel.)

Videre skriver Miljøverndepartementet at "Miljøforvaltningen har ikke foretatt en vitenskapelig analyse som kan dokumentere et eksakt prosenttall for EUs påvirkning av norsk miljøregelverk", før det påpekes at deapartementet "har forståelse for at enkelte kan ha oppfattet at 80%-anslaget er basert på en vitenskapelig kartlegging". Det framgår at prosenttallet "gir uttrykk for en kvalitativ beste skjønnsvurdering", og er altså ikke vitenskapelig fundert. Miljøverndepartementet påpeker at man (etter Nei til EUs påpekning?) har "erstattet bruken av prosenttallet med mer kvalitative beskrivelser i informasjonen om EUs påvirkning av norsk regelverk på miljøområdet på departementets internettsider og i presentasjoner".

Brevet fra Miljøverndepatementet gir med andre ord Nei til EU rett - og det forventes at dette argumentet med dette er lagt dødt - og at Høyre, Europabevegelsen, Europeisk Ungdom, og andre gjør som MD og erstatter bruken av tallet med andre argumenter for EU.

Undertegnede har all verdens respekt for norsk miljøforvaltning generelt og og Miljøverndepartementet spesielt. Verdens første Miljøverndepartement - opprettet i 1972 av min fars botaniker-mentor og tidligere Trondheimsordfører Olav Gjærevoll - består av kompetente og lojale embedsfolk. Imidlertid kan det synes som om EU-iveren har tatt litt overhånd, og det er grunn til å forvente – og kreve – at dagens politiske ledelse i MD sørger for å sikre at det blir slutt på at MDs egne folk sprer det som viste seg å være en udokumentert myte – og altså ikke noe ”allment akseptert” tall.

Hele brevet fra Miljøverndepartementet der de torpederer nøkkelargumentet til ja-sida finner du for øvrig her:
http://www.neitileu.no/organisasjon/nyheter_fra_nteu/miljoeverndepartementets_svar

Høyres prosentlek om Norge og EU

Det framgår av den begeistrede artikkelen ”Blå bølge over Europa” i Adressa 11.juni at leder Nikolai Astrup i Høyres EU-utvalg er storfornøyd med årets EU-parlamentsvalg. Valget viser at ”politikk er viktig”, mener han. Og forbigår den lave valgdeltakelsen - EU-rekord i hjemmesitting – i stillhet. At kun 43 % av velgerne deltok i valget Adressa kaller ”EUs demokratiske problem” og ”en alvorlig advarsel”, bekymrer ham lite.

Men ingen kan beskylde Høyres EU-talsmann for ikke å være opptatt av prosenter. Han skriver at ”80 prosent av norsk miljølovgivning er bestemt av dem (les: EU, min anm.)”. Undertegnede var politisk rådgiver i Miljøverndepartementet i to år, og har lenge stilt meg spørrende til tallet. Hva er Astrups kilde?

I en rapport utarbeidet av Rasmus Reinvang for Framtiden i våre hender i 2003, kalt ”Norge, EU og miljøpolitikken - EU og norsk miljølovgivning under EØS-avtalen”, framgår det i fotnote nr. 37 på side 24 at ”Tallet 80-90 % blir brukt av myndighetene, organisasjoner og forskere, og er allment akseptert. Så vidt vites finnes det imidlertid ingen konkret dokumentasjon på tallet.”

http://www.framtiden.no/download-document/63-norge-eu-og-miljopolitikken-1/03.html

Jeg har en snikende mistanke om at tallet fortsatt er udokumentert. Og det er altså ikke allment akseptert.

Videre skriver Astrup at ”Syv av ti vedtak i norske kommunestyrer berøres av reglene de (les: EU, min anm.) lager”. Undertegnede har aldri vært medlem i et norsk kommunestyre. Men jeg kjenner en del folkevalgte. Ingen av dem kjenner seg igjen i dette tallet. Hva er Astrups kilde?

Jeg tillater meg å tippe: Rapporten ”Lojal iverksetting eller målrettet medvirkning? Om kommunesektoren og EØS-avtalen” (NIBR-rapport 2008:12), av forskerne Marthe Indset og Sissel Hovik ved Norsk Institutt for By- og regionforskning.

http://www.nibr.no/uploads/publications/19320a0ced7f9e086544598ae3184289.pdf

I rapporten, utført for KS, framkommer ganske riktig (s.60) at ”omlag 73 prosent av sakene i kommune- og fylkestingsmøtene blir berørt av EU/EØS”. Hvis NIBR-rapporten er Astrups kilde, tillater jeg meg å påpeke noen ikke uvesentlige forbehold – forbigått i hans iver etter å beskrive lydriket Norge.

I rapporten presiserer NIBR (s.22) at undersøkelsen er ”ingen representativ undersøkelse av hvordan kommunesektoren blir berørt av EØS-avtalen", og derfor ”ikke kan uttale oss om i hvilken grad disse mønstre og sammenhenger beskriver kommunesektoren som helhet”. Men det kan altså Astrup. NIBR peker selv på en sentral metodisk svakhet: ”Norges 448 kommuner og fylkeskommuner vil ikke la seg representere av 20 enheter”. Det bekymrer ikke Astrup nevneverdig. Han har begjærlig grepet prosenttallet til bruk i agitasjonen for EU.

Formålet med Astrups prosentlek er sikkert å overbevise omverden om at Norge er et lydrike underlagt EU gjennom EØS, og derfor bør innlemmes i EU ”for å bestemme over regelverket – ikke bare følge det”. Han har rett i én ting: tall og prosenter kan si mye. I femårsperioden 2003-2007 vedtok EU over 25.000 rettsakter. Norge måtte gjennom EØS godta 7 % av dem. Min kilde er EFTA-sekretariatets årsrapporter og EUs lovdatabase EUR Lex1.

KAMPROPET

(Bokanmeldelse: Svein Tuastad: ”Fridom, likskap og gullkort. Venstresidas nye utfordringer” (Det norske Samlaget, 2009)

Omkamp: I den siste boka om venstresidas utfordringer møter vi et svært persongalleri. Men hovedkarakteren overrasker mest.

I sin tale til FrP-landsmøtet var Siv Jensens narrative grep tydelig: Politiske saker belyst via ”hverdagshelter”. Personifisering og eksemplifisering er også bærende element i Magnus Marsdals ”FrP-koden” og Audun Lysbakken/Ingvar Skjerves bok om demokratiets framtid. Det er også brukt med hell i boka ”Fridom, likskap og gullkort” av statsviter Svein Tuastad.

Sistnevnte balanserer fint mellom teori og konkrete eksempler. Her møter vi spillerutvikler Rune Jonassen i fotballklubben Sandnes Ulf, alenemora Alexis J. Thomson i Brooklyn, småbarnsfaren ”Geir Ove”, narkomane Ted Alexander og mange flere. Tuastad legger også inn referanser til alt fra tenkere som Amin Maalouf, Alexis de Tocqueville og Adam Smith til populærkultur og sportens verden, med Dixie Chicks, Drillo og Bård Tufte Johansen. Og selvsagt Obama.

Førsteamanuensis Tuastad fra Universitetet i Stavanger har tidligere vært aktiv i SV og Attac, og er nå så bekymret for sosialdemokratiets framtid at han har skrevet bok om det. La meg for ordens skyld ile til med å klargjøre mitt forhold til venstresidas utfordringer: Undertegnede har i om lag tyve år vært tillitsvalgt i Arbeiderpartiet og har verv i Nei til EU.

Forfatteren bruker fotball som bilde på samfunnet, og viser at særnorsk satsing på bredde i barnefotball er minst like bra som nederlandske fotballakademi. Tuastad, som selv trener et fotballag med 12-13-åringer, trer fram som varm forsvarer av den norske ”fotballmodellen”. Blant bokas verbale finter er en visitt til Aslak Nore, ”ein slags fotballkommentariatets svar på OECD”, som ønsker økt elitesatsing. Tuastad fastslår at ”sosialdemokratiet på banen kan fungere” og lar enkeltpersoner vise hvordan sosialdemokratiet bør fungere utenfor banen. Han misliker at Ap i hjembyen Sandnes har inngått allianseavtaler med Høyre og er skeptisk til det ”fiolette sosialdemokrati”. Savnet av et stort prosjekt er påtakelig.

Norske og europeiske sosialdemokrater sliter ”med å finne att seg sjølv”, mener Tuastad, som har jaktet på en ledende Ap-politiker med evne til selvstendig, kritisk refleksjon. Thorbjørn Jagland er kanskje en slik, skriver han, før han - til tross for at det lokalt ”er vanskeleg (…) å identifisere nokon opplagt kandidat til å formidle kva tenkjande sosialdemokratar meiner i eit litt vidare perspektiv” - ender opp med presten Odd Kristian ”Kian” Reme. Sentralstyremedlem i Ap og ordførerkandidat i Stavanger ved sist valg. Sammen med den radikale fagforeningskjempen Eldar Myhre blir Reme en slags gjennomgangsfigur i boka.

Innledningsvis påpekes systemfeil og svakheter ved samfunnet og sosialdemokratiet ved presise iakttakelser og eksempler. Om lag midt i boka endres tonen merkbart. Den blir skarpere. Forfatteren tilkjennegir at før var han ”ein tanke meir radikal enn no”. Han følte at deler av venstresida var ”livsfjerne”, og opplevde de ”største politiske vonbrota” i utenrikspolitikken. Han ble lei av ”avvisinga på automatgir av alt som hadde med marknad, EU og NATO å gjere”.

På side 44 dukker bokas egentlige hovedkarakter opp. EU. Forfatteren vil ”sende nokre nasjonale, heilage kyr til slaktebenken”, og ber om at ”no må våre beste politikarar rette seg opp i ryggen og ta opp kampen”. Det viser seg at boka først og fremst handler om at ”dvergfyrstedømmet” Norge må bli med i EU. Det er prosjektet.

Når Tuastad presenterer ”Den nye politikken”, viser det seg at EU-medlemskap er ”i realiteten ein føresetnad for mange av framlegga”. Intet mindre. Sentrale tiltak er Norden-forum i EU ”når vi vert med i EU”, koordinering av EUs skattepolitikk, felles utenriksminister i EU og felles europeisk offentlighet. Han har stor tro på ”ein spenstig kommisjon” bestående av blant andre Kristin Clemet, Eva Joly og Cathrine Holst - en ”førsterekke” som vil løfte debatten om økonomisk demokrati.

Boka munner ut i en appell om at Norge ”må vere med der dei nye spelereglane vert støypte, og der den nye politikken vert til”. Før konklusjonen: ”Inn i EU – inn i verda”.

Etter anklager mot Ap og SV for å ha ”svikta den historiske rolla til venstresida nettopp når det gjeld å formulere et knippe nye, djerve, men likevel realistiske målsetninger”, koker det hele noe overraskende ned til tradisjonelle kamprop for EU. I Klassekampen 18.mai klargjorde han at ”litt lenger fram er EU-saken viktigere enn en rødgrønn regjering, ja”. EU er visst svaret uansett spørsmål.

Forfatteren kritiserer den britiske ”New Labour”-filosofen Anthony Giddens for at ”ofte treffer kritikken bedre enn svara Giddens prøver å gi”. Noen vil nok mene at det samme kan sies om Tuastads velskrevne bok.

Bokanmeldelsen sto på trykk i Bokmagasinet til Klassekampen, lørdag 30.mai 2009.

Under Høyres EU-burka

Det finnes et parti som åpner sine landsmøter med høytidsstemt avsynging av nasjonalsangen ”Ja, vi elsker”, og avslutter landsmøtene med at delegatene med tindrende øyne, blankpussede perleøredobber og mansjettknapper synger Fedrelandssalmen. Etter nær enstemmige vedtak om snarlig norsk innlemmelse i EU. Partiets navn er Høyre. Men alt er ikke som det ser ut på overflaten…
Da Adresseavisen i juni 2005 stilte Trine Berg Fines, Høyres varaordfører i Mosvik, spørsmålet ”Hva har vært din største skuffelse så langt i livet?”, var svaret kontant: ”Den gang det ble nei til EU.” Hennes livs skuffelse. Verken mer eller mindre. Men tro det eller ei – det er ikke alle Høyre-folk som føler det på samme måte. Mer om det senere.

Ute i Europa er det vanlig at borgerlig innstilte mennesker, og tillitsvalgte i konservative partier er motstandere av EU. Det kan synes som om EU-begeistringen avtar etter noen år på innsiden. I Sverige blir Moderata Ungdomsförbundet (svensk Unge Høyre) stadig mer kritisk til EU. I 2007 skrev leder Niklas Wykman kronikken ”EU:s makt måste rullas tillbaka”, der det het at ”Europapolitikken trenger en ny retning. Skal vi få mindre politisk styring og mer frihet for den enkelte, må EUs makt slås tilbake”. I Storbritannia har Tory-partiet i mange år vært preget av stor EU-skepsis. Partiet forlater nå den altoverveiende EU-positive sammenslutningen av europeiske høyrepartier i EU-parlamentet, fordi britene er mot EU og mer union. EU-skepsisen deler de med store deler av britisk fagbevegelse, særlig i i offentlig sektor og venstresiden i Labour. På Island er høyrepartiet Selvstendighetspartiet mot EU – selv om norsk ja-side synes å ha innbilt seg noe ganske annet. De deler seng med blant annet islandsk SV i sin EU-motstand. Den konservative tsjekkiske presidenten, Vaclav Klaus, er kanskje den mest uforsonlige EU-motstanderen av verdens statsledere. Hvilke argumenter er det som gjør seg gjeldende hos britiske, islandske og tsjekkiske nei-folk på høyresiden? Litt ymse, men i all hovedsak knyttet til selvbestemmelse, demokrati og skepsis mot den økende maktkonsentrasjonen i Brussel.

I Norge er tonen en ganske annen. Her kappes ledende Høyre-folk nærmest om å omfavne tanken om fjernstyring fra Brussel. På Høyres landsmøter er det ikke uvanlig at det skjer som i 2004: Resolusjon nr. 1 er om EU. Konklusjon: ”Norge må med!”. Vedtatt enstemmig.

Da Høyres leder Erna Solberg gjestet Europabevegelsens landsmøte i mars 2004, sa hun følgende: ”Jeg lover å repetere ja-argumentene til jeg blir kvalm”. Hun lovte ”et taktskifte” i EU-debatten, og ga uttrykk for at hun ”mener det bør la seg gjøre å komme innenfor før 2009”. Fem år senere vites ikke hvor kvalm Høyres leder er av egne ja-argumenter. Men det kan trygt slås fast at Norge ikke er med i EU. Det er like greit.

I Høyres skoleringsopplegg ”Med Høyre inn i EU”, heter det ganske riktig at Høyre ”er det eneste partiet som klart uttrykker en målsetning om at Norge bør bli medlem av EU så raskt som mulig.” Ifølge partilederen er EU-saken ”kanskje Høyres aller viktigste sak”. Det er kanskje ikke så rart at de er så hissige på grøten. For det vil jo vitterlig bli lettere å drive Høyre-politikk dersom Norge ble med i EU. I hvert fall ifølge Per Kristian Foss og Jan Petersen. For å mobilisere lunkne Høyre-velgere til å stemme ja i 1994, uttalte sistnevnte at ”det vil rett og slett bli enklere å få gjennomført Høyres politikk i Norge med EU-medlemskap”. Foss la heller ikke fingrene imellom: ”Høyre vil inn i EU for å få gjennomslag for vår politikk. For oss er det helt vesentlig at vi kommer med i EU, fordi det også gjør det lettere å drive Høyre-politikk”. Forholdsvis klar tale. Lederne i et parti med oppunder 20 prosent oppslutning anser EU som den enkleste måten å få gjennomført sin politikk på. Takk som byr - men nei, takk.

Det er imidlertid ikke alle som er enig i at EU-medlemskap bør være jobb nummer èn for Høyre. Jeg har flere titalls venner og enda flere bekjente som er medlemmer i Høyre. Flere av dem er oppriktige EU-motstandere. Og argumenterer for det, når de er i godt lag sammen med likesinnede. Men i eget parti er de inntil videre ”under cover”, og befinner seg under en slags politisk burka. De tør simpelthen ikke stå fram. La meg gi to konkrete eksempler på kraftfull anti-EU-argumentasjon fra oppegående Høyrefolk. Jeg må dessverre anonymisere de to - som kan karakteriseres som intellektuelle liberale partimedlemmer - for å hindre at de blir gjenstand for ”politisk forfølgelse” i eget parti, og sosial steining i sine respektive miljøer.

Eksempel 1: Mail datert 8.april 2008: ”Det er pussig i hvilken grad EU-tilhengerne henfaller til negative karakteristikker, bruker diagnosebegreper og mistenkeliggjør EU-motstandernes motiver - samtidig som man mener at det er EU-motstanderne som forsimpler debatten (…) Det er etablert en slags ny utdannelsesgruppe, EU-psykiatere. EU-psykiaternes fremste jobb er formoderlig å stille diagnoser på EU-motstandere. Den faglige utviklingen på feltet vil antagelig kuliminere i at samtlige motstandere gis diagnosen EUfobi, som ikke må forveksles med dens rake motsetning, EUfori”.

Eksempel 2: Mail datert 6.juni 2008: ”Har fortsatt en grunnleggende sympati for økonomisk integrasjon, men har lite til overs for det føderale prosjekt. Norsk medlemskap er en utrolig lite viktig sak. Så lenge vi har EØS er det veldig lite – med mulig unntak for potensialet for lavskalakonflikt med russerne om ressurser i nord – som taler for medlemskap. Og om EU-medlemskap i dag (i motsetning til i 1994) også innebærer en innføring av Euro er det veldig tungtveiende grunner som taler imot. Ved en folkeavstemning i dag ville jeg nok under tvil stemt nei – særlig om Euroen var en del av pakken. Særlig sympati for argumentasjonen til den klassiske nei-koalisjonen har jeg jo derimot ikke. En kveld med NN (anonymisert nei-mann – red.anm.) er nok til å mane frem den hjernedøde ja-mannen i meg.”

Det finnes utvilsomt tusener av slike Høyre-folk. I bygd og i by. Kjente og ukjente. Men de vises ikke. De er knapt representert på Høyres landsmøte – eller de er der, later som ingenting, plystrer og sparker småstein, holder seg for nesen og stemmer for ja-resolusjoner.

Men rett skal være rett. En håndfull Høyrefolk er faktisk ute av skapet. Om det er direkte karrierefremmende skal forbli isagt. Men på landsmøtet i 2008 brøt i hvert fall to modige kvinner tausheten. Arna Berg, varaordfører i Åseral kommune i Vest-Agder, åpnet ballet under lysekronene på SAS-hotellet i Oslo. Ifølge referatet fra møtet – eller ”resymè” som det heter der i gården - brukte hun sin tilmålte taletid slik: ”EU er mitt tema. Meningsmålingene viser flertall mot medlemskap. Vi ønsker mer demokrati og sterkere lokaldemokrati. Gjennom medlemskap i EU går vi motsatt vei! Norge er et av verdens rikeste land, det forplikter. Vi må bidra også utenfor EU. Verdens fattigste land får for lite støtte. U-landene må støttes til egen produksjon og vekst. Det er viktig å vise solidaritet. Utenfor EU kan vi føre en mer uavhengig både handels- og utviklingspolitikk overfor de fattigste i verden. Vi må vise solidaritet med de fattige i verden snarere enn med EU” Hun minnet landsmøtet om at ”det er også mange Høyrevelgere rundt i om landet som er mot EU”, før hun øyeblikkelig ble imøtegått av en av Europabevegelsens nestleder, Anne Haabeth Rygg, som minnet om at EU var et fredsprosjekt. Men Arna Berg ga seg ikke uten sverdslag: ”Vi kan føre en like god klimapolitikk og fattigdomspolitikk utenfor EU”, slo hun fast i sin svarreplikk. Og fikk støtte av en kommunestyrerepresentant fra Aurland i Sogn og Fjordane, Monica Finden, som fulgte opp: ”Jeg er mot EU-medlemskap, men stemmer Høyre likevel av andre grunner. Jeg håper dette spørsmålet ikke overskygger andre viktige saker i neste valg. Det er viktig for meg å vise at vi har plass til EU-motstanderne i Høyre”. Den satt.

Det finnes meningsmålinger som viser hvor partienes velgere mener om EU. Sentios måling for april 2008 viste at 26,5 prosent av Høyrevelgerne nei til EU. Mer enn èn av fire. I Senterpartiet var ja-andelen 8,5 prosent. Men likevel er det lettere å navngi ”sentrale” ja-folk i Senterpartiet enn tilsvarende nei-folk i Høyre. Jeg kommer i farten på to stykker: Ronald Rindestu daværende fylkesordfører (sic!) i Troms og lederen av Torsken Sp, fiskeoppdretter Roger Fredriksen. De sto begge i bresjen for den kortvarige, obskure mediebløffen ”Kysten inn i EU”.
Hvem kjenner navnet til sentrale Høyre-folk som er mot EU? Èn nei-mann kan riktignok bli varamann til Stortinget for Høyre. Hans navn er Edvard Mælan, etter sigende en erklært EU-motstander, og enstemmig nominert på andreplass på Telemark Høyres liste i desember 2008. Fåglarna vet om det er flere som ham på Høyres lister.

Selv om Høyre kan synes noe enøyd i EU-saken, har de tilsynelatende myknet noe på et nærliggende felt. Den som trodde at den gamle, gode selvråderetten var glemt, må nemlig tro om igjen. Noe forvirrende har Høyre – av alle – nylig pusset støv av begrepet. I tillegg til et nært enstemmig ja-til-EU-vedtak, fattet landsmøtet i 2008 resolusjonen ”Økt selvråderett - mindre statlig overstyring”. Der het det at ”Høyres landsmøte har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for seg og sine. Når beslutninger fattes nærmest dem det angår, av dem det angår, vil løsningene tilpasses det enkelte lokalsamfunn og enkeltmennesket på den beste måten”. For flertallet i Høyre er selvråderetten altså legitim og påkrevet i kommunene sitt forhold til staten og Oslo – men ikke i det enkelte lands forhold til EU og Brussel. Forstå det, den som kan.

Kanskje er det nettopp dét partiets velgere har gjort. De ønsker visst en viss selvråderett også ift Brussel. I det denne artikkelen ble sluttført - 23.mars 2009 - offentliggjorde Nationen en måling der 40 prosent av Høyre-velgerne sa nei til EU. Kun 37 prosent ønsket norsk medlemskap. I skrivende stund er med andre ord det nei-flertall i Høyre. Kanskje titter flere nei-folk i Høyre fram fra burkaen i tiden som kommer? Er Nei til EU da klar til å ta imot dem, eller vil Norge se ”Borgelige mot EU” rundt neste sving? Tiden vil vise.

Sponheims NM i tilløp uten hopp

Idag ble spenningen utløst. Etter flere års åndeløs spenning, ikke minst opprettholdt i EU-vennlige redaksjoner som står klar til å overdrive viktigheten av et mulig islandsk EU-ja eller Sponheims snuoperasjon, skulle han komme ut av skapet.

Og det gjorde han. Med et rungende kanskje. dersom - "langt ut over neste stortingsperiode", som han sier, Tyrkia blir med i EU, så er også han tilhenger og vil stemme ja.

De fleste medier kaller dette et "kanskje". Stein Kåre Kristiansen på TV2 kalte det et "antiklimaks", få minutter etter at lufta var ute av ballongen. Synlig skuffet.

FOR DET VAR IKKE NOE KAMPROP FOR EU VI SÅ. DET VAR IKKE ENGANG ET KLART JA. DET VAR ET JA PÅ SIKT DERSOM DITT OG DATT. OG HAN SA TYDELIG AT NORGE IKKE BØR BLI MEDLEM I DE NESTE ÅRENE.

Det er ikke alle som fikk med seg dette. Det er en snedig og finurlig sammenheng mellom det å ha vært ansatt på ja-siden og det å ikke evne å se at dette ikke var noe tydelig EU-ja.

Ingressen i oppslaget om saken på dagbladet.no er følgende: "Litt mindre fisk og litt mindre landbruk kan vi tåle, sier Lars Sponheim. Åpnet Venstres landsmøte med EU-ja".

http://www.dagbladet.no/2009/04/24/nyheter/politikk/innenriks/stortingsvalget_2009/5897411/#comments_container

Journalisten som har skrevet denne saken har bakgrunn som ansatt i Kysten inn i EU og Unge Venstre. Det virker ikke som han så samme tale som oss andre. For han har "glemt" et par ting:

1) Glemmer å nevne de oppsiktsvekkende mange forbeholdende som Sponheim la til grunn, blant annet TYRKISK EU-MEDLEMSKAP, som ligger maaaange år fram i tid. Kanske slipper ikke EU inn Tyrkia i hele tatt, slik den tyske kansleren synes å gå inn for.

2) Gang på gang gjentok Sponheim at Norge ikke (!) bør bli medlem av EU på mange år, og at EU har store problemer og at det er svakheter med dagens EU. Det er ikke et ja. det er i beste/verste fall et TJA.

3) Når ja-folk skal gjengi nei-argumenter, bør man følge godt med. Flydal gjør som ja--folk flest: Skriver at "Sentrale argumenter for neisiden er blant annet primærnæringene og kontrollen over norske ressurser." Hm. Jeg kjenner mange nei-folk som er i salen på Venstrelandsmøtet. Ingen av dem har de to som nøkkelpoenger. Det er demokrati og internasjonale spørsmål, Norges rolle mellom supermaktene som er sentralt.

Jeg ser at TV2 Nyhetskanalen i dette øyeblikk skriver som overskrift "Lars Sponheim sier TJA til EU". Det undrer meg ikke det fnugg at Dagbladet.no ser det annerledes. Men om det er en nøktern og presis analyse, det kan saktens diskuteres.

For ordens skyld: Jeg er selv en politisk aktør som er medlem i et annet politisk parti (Ap) og aktiv medlem i Nei til EU. Da er kravet til nøktern gjengivelse og rommet for subjektive vinklinger noe annerledes. For å si det slik.

I dag er det 70 år siden borgerkrigen i Spania sluttet

I dag - 1.april 2009 - er det nøyaktig sytti år siden general Franco triumferende erklærte seieren i den spanske borgerkrigen. Få dager tidligere hadde opprørstroppene rullet inn i Madrid uten motstand. Den spanske republikken var knust.

Etter at den spanske venstresiden i februar 1936 hadde vunnet en knapp seier i parlamentsvalget, var landet i måneder preget av kaos. I juli ble regjeringen utsatt for et mislykket militærkupp ledet av en gruppe generaler. Kuppet utviklet seg til en tusen dager lang borgerkrig som kostet om lag en halv million mennesker livet. Nesten like mange rømte landet.

Norge spilte en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen. Men borgerkrigen spilte en hovedrolle i det norske samfunnet fra 1936 til 1939. Den var lenge dominerende enkeltsak i avisene, og frontene i samfunnsdebatten var sylskarpe. Guttorm Hansen, som var aktiv i arbeiderungdomslaget i Namsos, opplevde borgerkrigen i Spania som sin ungdoms ”Vietnamkrig”.

Over hele Trøndelag ble det etablert lokale hjelpekomiteer for den spanske republikken. Klær, mat og penger ble samlet inn i en landsomfattende solidaritetskampanje, den første i sitt slag, og direkte foranledning til stiftelsen av Norsk Folkehjelp.

Mange trøndere engasjerte seg i krigen. Noen kjempet i de internasjonale brigadene på spansk jord, blant dem Johan Wesselvold og Einar Aunmo fra Røros, Fritjof Andersen, Odd Ressem, Einar Ydstie og Odd Olsen fra Trondheim, samt Erling Nordstrøm fra Steinkjer. De to sistnevnte mistet livet. AUFeren Odd Olsen falt i det avgjørende Ebro-slaget 1938, mens Nordstrøm døde i Francos fengsel. Forretningsmannen Sverre Gisvold jr. fra Trondheim kjempet på opprørernes side ved Guernica.

Statsminister Johan Nygaardsvold var ansvarlig for linjen i Spania-spørsmålet. Norge fulgte sine naboland og den britiske regjeringen i konsekvent ikke-innblanding, den såkalte non-intervensjonspolitikken, som særlig utenriksminister Koht var talsmann for. Man forsøkte å isolere borgerkrigen og fratok den spanske regjering muligheten til å skaffe våpen på normal måte. Samtidig ble våpen, ammunisjon og titusener av regulære italienske tropper sendt fra Mussolini. Hitler sendte tusener av velutstyrte soldater, blant annet Condorlegionen, som bombet Guernica og andre spanske byer fra lufta. Russiske våpen av varierende kvalitet ble solgt til regjeringen.

Arbeiderpartiregjeringen var under sterkt press. Etter hvert som opprørerne avanserte, og krigen ubønnhørlig nærmet seg sin avslutning, intensiverte norske redere og næringsliv kravet om handel og forståelse med Franco-Spania. Samtidig krevde en utålmodig partiorganisasjon og fagbevegelsen aktiv solidaritet med Spania, anført av redaktør Martin Tranmæl, som stadig utfordret den norske linjen. Det lille, aktive kommunistpartiet arbeidet målrettet med å rekruttere og sende norske frivillige til Spania, selv om det var ulovlig fra våren 1937. Mer enn to hundre nordmenn reiste.

Borgerkrigen førte til en kulturmobilisering langt utover Hemingways bøker, Nerudas dikt, Capas fotografier og Picassos ”Guernica”. Den norske kulturfronten besto av diktere som Nordahl Grieg, Ingeborg Refling Hagen og Arnulf Øverland. Også i Trøndelag engasjerte kunstnere seg. På et lite småbruk på Ørlandet vevet Hannah Ryggen uforsonlige kunstverk mot Franco. Få måneder etter borgerkrigens utbrudd vevet hun sitt første Spania-teppe, det monumentale ”Gru”, med et gråtende barn knelende på gulvet. Senere fulgte hun opp med teppet ”La hora se Aproxima/Spania 1938”, med Franco framstilt som en djevel.

Den norske hjelpekomiteen for Spania etablerte sammen med den svenske komiteen et fullt utstyrt sykehus i Spania, på størrelse med datidens Rikshospital. Femten norske leger og sykepleiere bemannet det norsk-svenske sykehuset i Alcoy i 1937. Den første legen som reiste var Gunnar Finsen, som var distriktslege på Singsås da borgerkrigen brøt ut. Han var militærlege på Hegra festning under kampene mot tyskerne.

De første årene under tysk styre ledet Spania-veteraner rundt Asbjørn ”Osvald” Sunde militær kamp og sabotasje mot okkupantene. Sunde var født i Vikna og hadde selv vært ambulansesjåfør og kommandosoldat i Spania.

Til manges skuffelse overlevde Franco-regimet verdenskrigen. Regimet ble kalt ”venstresidens trauma”, og Spania-saken ble en real utfordring for regjeringen Gerhardsen. I februar 1946 vedtok bystyret i Trondheim enstemmig ”det bestemte håp” at FN skulle fjerne Franco, og at Norge skulle ”øve påtrykk og bruke de midler som må antas å føre fram” for å innføre demokrati. Det førte ikke fram. Franco styrte sitt land med jernhånd til sin død i 1975. Dragkampen om forholdet til Spania varte i mange år. Gradvis ble forholdet normalisert.

Men Norge ble "Franco-Spanias fiende nummer 1", fordi man nektet Spania medlemskap i NATO. Einar Gerhardsen, som selv hadde besøkt Spania under borgerkrigen, hadde ingen sympati med Franco-regimet. Spania ble med i NATO først syv år etter at den aldrende diktatoren var borte.

Francos død innledet overgangen til spansk demokrati. Et sentralt element var ”El pacto de olvido”, glemselspakten, som innebar at fortiden skulle glemmes, og skyld ikke fordeles. I dag står glemselspakten for fall, og en betent, vanskelig politisk og historisk prosess preger landet. Etter at sosialistpartiet vant valget i 2004 er flere monumenter fra Franco-tiden tatt ned. I 2005 ble en rytterstatue av Franco fjernet fra regjeringskvartalet i Madrid, i nattens mulm og mørke. Inntil 2006 prydet en Franco-statue det nasjonale militærakademiet i Zaragoza. Tross delte meninger skal borgerkrigens tapere minnes, og massegraver åpnes over hele landet. Om lag femti nordmenn ligger i ukjent grav i Spania, deriblant to trøndere.

Statsminister, Zapatero, hvis bestefar ble henrettet av opprørerne fordi han var lojal offiser i regjeringshæren i 1936, fikk i 2007 vedtatt en lov om historisk minne, der Francos kupp og diktaturet for første gang ble offisielt fordømt. Men siste ord er ikke sagt. Den tragiske borgerkrigen er fortsatt et åpent sår i dagens Spania.

Artikkelen står på trykk i Adresseavisen - min lokalavis - idag. Derfor den trønderske tilnærmingen. Undertegnede har skrevet boka ”Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrig 1936-39” sammen med Rolf Sæther. Boka kommer på Gyldendal forlag til høsten, og er resultat av mange års arbeid. Mer om det senere. :-)

I alt tøvet om aprilsnarr som kommer til å prege mediene idag, er det altså lov til å reflektere over at det er nøyaktig 70 år siden borgerkrigen i Spania sluttet. Det finnes meg bekjent kun ett norsk tidsvitne som er i live i dag, som var i Spania under krigen - nemlig Haakon Lie, som jeg var så heldig å få intervjue om Spania-reisen for etpar år siden. Respect.

(Bildet er tatt ved Camposines, strategisk kommandopost for de republikanske styrkene under Ebro-offensiven. Oppover dalen ligger Corbera d`Ebre og Gandesa. De erobret den første og ble stanset ved den andre - med følge at hele slaget ble en katastrofe. Mer enn ti norske falt i kamp oppover bakkene her, og i fjellene i Sierra Pandols og Sierra Caballs oppe til venstre i bildet. Merk informasjonstavlen i forkant - det er ca. 100 ganger bedre enn måten man kommuniserer krigsminner på her i landet. Sukk.)

Sagaen om Island i EU

På Island sier ja-folka at Norge er på vei inn i EU. I Norge sier ja-folka at Island er på vei inn i EU. Slik går dagene. Både norske og islandske EU-tilhengere bør kanskje helle kaldt vann i årene og ha is i magen. Og ikke selge fisken før den er trygt oppi båten.

I mai 2005 besøkte jeg Island. Fantastisk sted. Karrig og goldt – ikke et tre å se. Geysirer og Thingvellir, akkurat som i reklamen. Reykjavik minnet om en middels stor norsk by, men ganske mye hippere. Som nestleder i Nei til EU skulle jeg holde foredrag om Norge og EU på landsmøtet til Heimssyn, vår islandske søsterorganisasjon.

Til min overraskelse ville islandsk riksdekkende fjernsyn ha et intervju. Med meg. Om EU. Fordi det var opplest og vedtatt på den lille øya at Norge var i ferd med å bli med i EU. Det ble ansett å ha dramatiske følger for Island. Verken øyas ja-politikere eller ”eksperter” følte synlig behov for realitetsorientering. Litt forfjamset lot jeg meg intervjue på plassen utenfor det islandske parlamentet, der demonstranter har dominert i uke etter uke nå i 2009. Intervjuet der myten om snarlig norsk EU-medlemskap ble avlivet, ble hovedsak på islandsk dagsrevy den kvelden.

Og ble viet stor plass i de to avisene i Reyjkavik. I Morgunbladid 07.mai het det at ”Nordmenn eru ekki a leid inn i ESB a næstu arum”, og i Frettabladid to dager senere: ”Rikisstjørnarsamstarf um ESB er ohugsandi”. Jeg er ikke noen kløpper i islandsk, men det betyr noe som ”Nordmennene er ikke på vei inn i EU de neste årene” og ”Folkeavstemning om EU er lite trolig”. (ESB er deres navn på EU). Det ble altså ansett som en stor nyhetssak på Island at en nordmann fortalte at Norge ikke ble med i EU.

Men… det er jo det samme som lenge har pågått i Norge (?!) Her later mange som om EU-saken er så godt som avgjort på Island. Generalsekretær Grethe Berget i Europabevegelsen uttalte på NRK Standpunkt 25.februar 2008 at ”Noen av mine kontakter på Island snakker om at de kan søke medlemskap i februar 2009.” Det er selvsagt lite annet enn ønsketenkning. Ja-sidens ”kontakter” vest i havet er ikke akkurat noe å bygge norsk utenrikspolitikk på.

Jeg kom til å tenke på besøket på Island i forbindelse med det som skjer på øya på grunn av finanskrisen. La meg ile til med å legge til at landet denne gang synes å være nærmere EU-medlemskap enn på lenge. Skjønt jeg ville ikke gjort opp regning uten vert, var jeg norsk eller islandsk ja-side.

Vi har nemlig hørt det før. I årevis har den norske ja-siden – langt fra ubevisst – opplyst oss om at Island er på vei inn i EU. Når man ser utsagnene i sammenheng, kan man ikke unngå å se mønsteret. Norske medier i partnerskap med ja-sidens hissigste talsmenn – og medgjørlige nei-folk, har i år etter år forskuttert Island i EU. For nøyaktig syv år siden var de på offensiven. ”Island på glid i EU-debatten”, sto det i en overskrift i Dagbladet 17.januar 2002. Samme dag konstaterte lederen av Fiskebåtredernes Forbund at ”Hvis Island beveger seg i retning av EU-medlemskap, er det uhyre interessant for Norge og fiskerinæringa.” Jens Stoltenberg sa til Bergens Tidende 17.mars 2002 at ”Når 91 prosent av de spurte i en meningsmåling nå svarer at Island bør søke om fullt EU-medlemskap, må vi være forberedt på at landet snart sender en søknad. Hvis Island søker om medlemskap i EU, vil det oppstå en helt ny situasjon for Norge. Da må vi tenke oss grundig om”.

Europeisk Ungdom var selvsagt ikke tunge å be. I deres politiske program for 2002-03 het det at ”Island signaliserer at de vil være klare for en folkeavstemning om EU innen rimelig tid. Går Island inn i EU og ikke Norge, blir vi i enda større grad marginalisert.” Drømmen holdes levende. Slik har det vært med jevne mellomrom, om lag annethvert år. Kan hende er det alvor nå. Uten at det trenger å bety norsk innlemmelse i EU.

Hvordan er det med beredskapen på norsk nei-side? De fleste har tatt svingende målinger på Island med stor ro. Det omhyggelig planlagte svenskesuget i 1994 fungerte ikke. Ingen av argumentene mot norsk EU-medlemskap blir svekket om Island går med. Selv kjenner jeg ikke en eneste EU-motstander som noensinne har forklart sitt EU-nei med at ”Island er jo ikke medlem”. Og trusselen om bortfall av EØS har vi hørt litt for ofte – fra litt for mange eksperter. Inkludert avtalens mor, Gro, like før folkeavstemningen i 1994. Den avtalen er ingen nødhjelpsavtale EU har med sine naboer for å være grei, men i EUs egen interesse.

Norske ja-folk ser det de vil se. Og mener tilsynelatende at det som 300.000 mennesker på øya der ute i havet, som ble selvstendig i 1944, skulle bestemme seg for, har avgjørende innflytelse for debatten i Norge.

Min uærbødige påstand er at de som kanskje særlig skulle stålsatt seg i forhold til eventuelt islandsk EU-medlemskap – Noregs Fiskarlag - ikke synes å være helt på banen. Fiskarlaget i beste fall har vært….tvetydige når det gjelder Island og EU. Lenge. Leder Reidar Nilsen sa til VG 19.mars 2002 at han ”tror Island kan få en fiskeriavtale de er i stand til å leve med. EU innser at Island er et lite land langt til havs, som er fullstendig avhengig av fiskeriene sine. De kan ha stor nytte av å bli med i EU”. Ja, vel. Videre sa han at ”et islandsk EU-medlemskap vil skape store problemer for oss. Skulle de søke, må vi se på dette med helt nye øyne. Det kan bli for kostbart å stå på utsiden.” Siden er ulike varianter over samme tema gjentatt.

En av Norges mest ihuga ja-folk, utenriksminister Gahr Støre, har ikke overraskende latt seg rive med av utsikten til EU-debatt på Island. I et sjeldent unyansert intervju i Dagsavisen 19.november 2008, uttalte han følgende: ”Det som skjer på Island kommer til å få stor betydning for norsk EU-debatt. Sammen med Norge er Island nå de eneste landene i Norden som ikke er med i EU. Da Danmark, Sverige og Finland gikk inn i EU, fikk jo dette stor betydning for Norge.” Deretter lanserte Gahr Støre et interessant nyord. Han mente at ”Vi må ha en møtende debatt”. Grunnen til det er at ”ingen partier kan la være å debattere hva som skjer i vårt naboland. Det er viktig på et politisk plan.” Nei, jasså.

Utgangspunktet for denne såkalt ”møtende debatten” er antakelsen om at Island blir med i EU. Men få burde vite bedre enn norsk ja-side at det ikke automatisk er slik at et land blir med i EU, selv om det er flertall i regjeringen eller nasjonalforsamlingen. 1972 og 1994 burde ha lært dem det.

Finansboblen på Island sprakk. Alle ser nå at Island ikke kan leve av spekulasjon og finansielle transaksjoner. Island lever av fiskeriressursene. Fisken for Island er det olje og gass er for Norge. Det er ikke akkurat noe ja-argument. Island hadde tre mils territorialgrense da republikken ble stiftet i 1944. Åtte år senere ble grensen utvidet til fire mil. I 1958 fikk de 12 mils territorialgrense. I 1971 ble grensen 50 mil. I 1976 ble grensen 200 mil. EU var motstander av dette. Egen utenrikstjeneste og retten til å ta selvstendige beslutninger var avgjørende. Dersom Island hadde blitt med i EU sammen med Danmark og Storbritannia, ville landet aldri fått mer enn 12 mils territorialgrense.

Lederen av Nei til EU på Island er den kloke sosialisten Ragnar Arnalds, landets tidligere finansminister. Man må nesten være medlem i Europabevegelsen for å ikke dele hans vurdering: ”Det er en selvfølge - i hvert fall for oss her på Island - at det er lettere for en minister eller parlamentsmedlem på Island å fatte beslutninger om det som berører vårt land enn det er for en konge, minister eller kommissær som sitter i København eller Brussel, London eller Berlin på 2.000 kilometers avstand? Selvstendighet - retten til å fatte viktige beslutninger for seg selv og sitt land - er en uendelig ressurskilde.”

I 1992, under forrige EU-kamp, satt jeg på flyet mellom Oslo og Trondheim. Jeg nappet fram Braathens SAFE-magasinet ”På norske vinger”. Der leste jeg et av de vakreste intervjuene jeg vet om. Det var med den daværende islandske presidenten, Vigdis Finnbogadottir. Hun tok kraftig til motmæle mot innlemmelse i EU. Jeg likte budskapet hennes den gang, og enda bedre i dag. Jeg vet det følgende sitatet er i lengste laget, men i disse Island-og-EU-tider, synes jeg de passer så godt, og fikk meg simpelthen ikke til å kutte. Til glede for nye lesere:

”Jeg har tenkt mye på det merkelige mindreverdighetskompleks vi nordiske mennesker lider av. Vi omtaler oss selv som ”små nasjoner”. Vi er slett ikke små! Vi har vent oss til å se det fra et økonomisk synspunkt. De store nasjonene har mer penger og våpen. Men de har til gjengjeld flere passive hoder. De betaler sin skatt, så får de militær makt og penger til å bygge palasser og Gud vet hva! Det er ikke der styrken ligger. Den ligger i troen på at en selv har noe å si og at man ikke er passiv i denne verden. Derfor har jeg tenkt lenge at de nordiske nasjonene ikke skal gå rundt omkring og si ”Unnskyld at jeg er til, jeg som er så liten. Vi er slett ikke små! Vi har stor indre styrke, det har vi vist gjennom våre velferdssamfunn. Det påhviler oss et ansvar overfor fremtidige generasjoner å minne hvor de kommer fra. Vi skal tenke på at vi slett ikke har det så verst hjemme hos oss selv. Ansvaret hviler, når det gjelder debatten om EU, på at vi ikke lar de unge merke at vi mangler tro på oss selv. I forelskelsen med Europa, må vi ikke glemme Norden, for det er familien vår. Vi i Norden må fortsatt ha en positiv stemme i Europa og verden. Vi skal ikke stå på Europas terskel og tigge om å få slippe inn i alt det praktfulle de har. Jeg håper virkelig at vi ikke blir så forkjølte her i det kalde nord at vi ikke kan fortsette å tale med klar røst.."

Gripende godt sagt. 3.februar 2009 var overskriften i VG følgende: ”Island på vei til EU”. Det var avisens fremste EU-entusiast, Olav Versto, som dagdrømte. Dagen før kunne Klassekampen melde at ”EU-bobla sprakk”. Målingene viste at det på ny var nei-flertall på Island. Europabevegelsens ønsketenkning om at Island ville søke om EU-medlemskap tidlig i 2009, var tidenes NM i tilløp uten hopp. Målingene vil helt sikkert variere på Island også framover. Og jeg tror hissige ja-folk og nølende nei-folk kanskje bør ha noe mer is i magen. Sagaen om Island og EU er nemlig ikke over.

Artikkelen står på trykk i min faste spalte i siste nummer av Nei til EUs avis, Standpunkt (34.000 i opplag). Se hele avisen her: http://www.neitileu.no/content/download/24581/202183/file/standpunkt%201_09%20nett%20(2).pdf

Hva er det egentlig som skjer?!

Finn en feil:

1) Forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen: ”UFO`er` vil være en viktig del av invasjonsforsvaret i tiden framover, og den militære flyplassen på Ørlandet flyttes til Hessdalen”.

2) Utviklingsminister Erik Solheim: ”Det er mulig å trylle vekk fattigdommen i verden”

3) ”Kirkeminister Trond Giske: ”Engler daler ned i skjul. Märthas engleskole fortjener statsstøtte.”

4) Landbruksminister Lars Peder Brekk: ”Et hvert norsk gårdsbruk har sin nisse, noe som bør slå positivt ut for Norge i pågående WTO-forhandlinger”

5) Miljøvernminister Erik Solheim: ”Sjøormen i Seljordsvannet er en viktig del av vårt biologiske mangfold”

6) Samferdselsminster Signe Navarsete: ”Telepati skal erstatte bredbåndssatsingen til regjeringen.”

7) Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hansen: ”Håkon lå i en vippestol, og så begynte han å fise, eller slippe luft som det heter her (..) Snåsamannen kurerte min sønn”

8) Næringsminister Sylvia Brustad: ”Produksjon av tidsmaskiner der man kan ønske seg tilbake til gamle dager blir et satsingsområde for Innovasjon Norge.”

9) Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt: ”Staten vil øke kjennskapen til at barn kommer til verden ved hjelp av storken.”

10) Forskningsminister Thora Aasland Haug: ”Som ledd i regjeringens krisepakke er et utviklingsprosjekt for analyse av hvordan spøkelser på høylys dag er til fare i trafikken.”

Riktig svar er altså 7. Støttet av såvel fylkesledere, nestledere og stortingsrepresentanter i Ap har landets Helse- og omsorgsminister funnet ut at tiden var inne til å slå et slag for eventyr og mystisisme. Hva blir det neste?
Jeg sliter med om hva jeg synes er pinligst i januar 2009: Ari Behn i fri dressur på svensk TV og alle norske medier, eller det faktum at det synes å gå en eller annen form for corny vekkelse gjennom partiet jeg er medlem i.

Eller - ved nærmere ettertanke: Dette er nok pinligst: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=546595

Jeg hører Snåsamannen har vært lokalpolitiker for Ap. Det er jo fint. Kanskje partiet kan slutte å bruke penger på fokusgrupper og meningsmålinger, og heller kan la Snåsamannen analysere det framtidige velgerbildet? I en samtale med Gahr Støre ”så han” jo angrepet på Gaza før det skjedde. Himmel og hav.

En annen ting er at jeg synes så tydelig jeg så Snåsamannen på TV (Grosvold) stirre inn i kamera og lese et dypt kristent vers som for en humanetiker som meg blir for sterk kost. Han mikser altså sine varme hender og kristen tro. En miks jeg har vansker for å forholde meg til.

Når Ap på samme tid lar seg presse av Sp til å gå inn for innskjerping ift blasfemi-lovgivning ift religion må man nesten spørre seg hva som skjer?!
Jeg vil nytte høvet til å gi min FULLE tilslutning til partikamerat Fredrik Mellem i Oslo Ap som satte skapet der det burde stå på TV2-nyhetene i kveld. Respect. Og la meg ile til med å gi støtte til partisekretær Kolberg som har vært klokkeklar i sin avvisning av dette. Innerst inne tror jeg Jens Stoltenberg kanskje er like fortvilt pga Helseministerens stunt som Kongen er av Ari Behn for tida.

Det kan synes som om vi ”skeptikere” er i ferd med bli de nye raringene. Vi som ikke ringer spådamer eller tror på varme hender. Jeg tror på varme hjerter. Dersom helseministeren kunne sørge for FLERE VARME HENDER på sykehusene våre, i betydningen 100% stillinger og fast jobb, i stedet for å fokusere på de angivelige varme hendene til Snåsamannen, ville vi som kjenner mange sykepleiere som i dag ikke får fast jobb og full stilling i helsevesenet - og ikke minst helsearbeiderne selv - trekke et lettelsens sukk.

22.august i fjor presenterte Helse- og omsorgsministeren et såkalt ”Ekspert-utvalg”, som i følgepressemeldingen skal ”hjelpe ham å finne løsninger på problemene i Helse-Norge”

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/pressesenter/pressemeldinger/2008/bjarne-hakon-hanssen-varsler-ny-samhandl.html?id=524848

Som det går fram av linken består ”ekspert-utvalget” i tillegg til statsråden selv av følgende personer:

Styreleder i Helse Midt-Norge Kolbjørn Almlid, psykolog i Alternativ til vold Nadia Ansar, utviklingssjef Marit Botnen, tidligere fotballspiller Dagfinn Enerly, fastlege Anette Fosse, departementsråd Anne Kari Lande Hasle, professor og seksjonsoverlege Stein Kaasa, direktør i Helsedirektoratet Bjørn-Inge Larsen, leder for Frelsesarmeens Gatehospital i Oslo Marit Myklebust, NHH-professor og tidligere statsråd Victor Norman, ordfører Karin Søraunet, sykehusdirektør på Ringerike Unn Teslo og Drammens-rådmann Nils Fredrik Wisløff.

Ikke en eneste sykepleier er med i utvalget. Ingen varme hender. Heller ikke de varme hendene til Snåsamannen. Kanskje de siste dagenes åpenbaring gjør at Ekspertgruppa blir utvidet?

Eh.. Nobels fredspris til ...EU??!

På den syvende dag i år 2004 skrev Thorbjørn Jagland i Aftenposten at ”2004 er det riktige året å gi Fredsprisen til EU”. Noen få dager etter tiårsdagen for folkeavstemningen, skulle altså Den europeiske Union motta verdens fremste utmerkelse i Oslo rådhus, i en by preget av EUs flagg og svulmende stolte EU-talsmenn.

Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at en slik seanse ville frydet norske ja-folk sanseløst. Og vært en tilsvarende provokasjon mot de som ikke har sans for EUs utvikling i retning en militær supermakt med masseødeleggelsesvåpen, ”out-of-area”-doktrine, manglende demokrati og en president kjent som Irak-krigens fremste støttespiller.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Tidligere leder av Europabevegelsen, Inge Lønning fra Høyre, hadde ikke overraskende ”sans for tankegangen som ligger bak Jaglands forslag”, mens direktør Geir Lundestad ved Nobelinstituttet på sin side mente at ”Jaglands synspunkt er hverken nytt eller spesielt originalt”.

Som kjent vant ikke EU fredsprisen i 2004. Det gjorde derimot den kenyanske miljøverneren Wangari Maathai. Hun hadde startet bevegelsen Green Belt Movement i 1977, en organisasjon som kjemper for menneskeretter og demokrati for Afrikas fattige. Hun er kjent som en skarp kritiker av korrupsjon og Vestens utnytting av de fattige landene. Mange hilste fredsprisen velkommen og ga ros til Nobelkomiteen for et modig og nyskapende valg, siden det var første gang en afrikansk kvinne fikk prisen, og første gang prisen gikk til en miljøverner.

FrP mente det var ”litt på siden å gi fredsprisen til en miljøvernaktivist”, og heller ikke Thorbjørn Jagland syntes å være helt fornøyd, da han uttalte til Nettavisen 8.oktober 2004 at tildelingen ”ikke er så veldig nyskapende” og at ”ordet modig ikke er det aller beste for å beskrive denne tildelingen.” Videre sa han at ”Uten at jeg vil nedvurdere denne prisen, så vil jeg jo si at dersom Nobelkomiteen hadde ønsket å gripe inn i det jeg tror er en verre krise, så er det den som seiler opp rundt atomspørsmålet i Iran og Nord-Korea.” Selv hadde han foreslått at EU skulle få fredsprisen.

Det skulle snart vise seg at Jaglands utspill om EU og fredsprisen i 2004 var noe engangs-fenomen. I Aftenposten 25.mars 2007 skrev han en kronikk kalt ”EU er en union for fred”, der han fant det ”uforståelig at EU ennå ikke er blitt beæret med Nobels fredspris.” Han la til at ”det kan skyldes den spesielle rolle EU-spørsmålet har spilt her hjemme”, og at ”problemet her i Norge er at man har latt norske motiver for å stå utenfor EU, som har vært reelle nok, farge synet på EUs historiske rolle”. Ifølge Stortingspresidenten er EU ”i brede kretser blitt demonisert fordi det har passet inn i vår egen nasjonale interesse av å stå utenfor.”

Han er ikke alene om å ønske fredsprisen til EU. Da utenriksminister Gahr Støre, selv betalende medlem i Europabevegelsen, gjestet organisasjonens konferanse 9.februar 2008, uttalte han – trolig til øredøvende bifall - at han var ”av dem som mener at hvis noe skulle være en Nobelspris verdig, i fred, så måtte dette prosjektet (EU, vår anm.) være blant dem”. Det var for øvrig samme dag som han uttalte at han var ”rammet av et dobbelt ’ubehag” over Nei til EU og Heming Olaussens argumentasjon. Jagland og Gahr Støres håp og ønske har fått støtte av Gjøvik Unge Høyre, sentralstyret til Europeisk Ungdom og Unge Venstres landsmøte. Samt Morgenbladet, som har sin egen vri; Fordi EU aldri får fredsprisen, har avisen krevd på lederplass at ”det er på tide med en utlending i den norske Nobelkomiteen.” For å sikre at EU endelig får Nobels fredspris.

Det er noe nært et sikkert høsttegn med Nobel-debatt om EU fordi norske ja-folk har fremmet EU som kandidat innen fristen 1.februar. Det gir gode presseoppslag i to-tre runder: Først på våren når forslag sendes til komiteen, deretter i oktober når vinneren offentliggjøres og endelig i desember rundt seremonien i Oslo. Stafettpinnen er overtatt av aktivister i Europabevegelsen. I 2007 foreslo en stortingsrepresentant fra Høyre og to fra Ap – alle styremedlemmer i Europabevegelsen – at EU skulle få fredsprisen. I den forbindelse uttalte lederen for Europabevegelsen at ”Nobelkomiteen forsømte seg i 2004” da de ikke ga EU fredsprisen, ”men kan gjøre det godt igjen i år i forbindelse med 50-årsmarkeringen”.

Da NRK spekulerte om hvem som ville få prisen samme år, presenterte valgekspert Geir Heljesen tre favoritter: Al Gore, Marti Ahtiisari - og EU. Siden den gang har to av dem vunnet fredsprisen.. Heljesen uttalte at EU var ”foreslått en rekke ganger, og vært i tetsjiktet”. Han mente EU ”har lykkes med å være en fredsbevarende union gjennom over femti år”, noe som ”kunne i seg selv kvalifisere til fredsprisen, men med en splittet norsk holdning til EU og nei-folk i Nobelkomiteen kan det være et underliggende minus når sjansene vurderes.” Det er altså dette såkalte ”underliggende minus” og ”demonisering” som hindrer EU fra å få fredsprisen.

Hvorom allting er: toget gikk fra Europabevegelsen også i 2007. Det ble ingen fredspris. Hva er da mer naturlig enn å gjenta forsøket året etter? I 2008 mottok Nobelinstituttet nesten to hundre nominasjoner til fredsprisen, hvorav 33 organisasjoner, blant dem EU. 19.februar 2008 sendte Europabevegelsen ut en pressemelding kalt ”EU må få Fredsprisen i 2008!”. Med utropstegn. Bak pressemeldingen sto seks stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet, Høyre og Ap, med formell tilknytning til Europabevegelsen. Nærmere bestemt Gjermund Hageseter (Frp), Elisabeth Aspaker (H), og Svein Roald Hansen, Eirin Sund, Marianne Aasen Agdestein og Anette Trettebergstuen fra Ap. Det var ikke partigruppene eller de respektive fylkespartier representantene sendte ut pressemelding fra når de brukte sin rett som medlemmer av nasjonalforsamlingen til å sende forslag, men altså Europabevegelsen. Sikkert ikke for siste gang. Ja-siden kommer neppe til å la sjansen til framtidige presseoppslag om fredsprisen til EU gå fra seg. Standpunkt spår at i 2009 vil trolig enda flere representanter knyttet til Europabevegelsen stille seg bak forslag til Nobelkomiteen, der det nå sitter en mer enn velvillig ny leder, Thorbjørn Jagland, i en komite med fire ja-folk og EU-motstanderen Aagot Valle fra SV.

Dersom ja-siden hadde fått sin drøm oppfylt, hadde EUs president – den portugisiske høyre-politikeren Jose Manuel Barroso - tatt imot fredsprisen i Oslo. Den samme Barroso var statsminister i Portugal da USA invaderte Irak i mars 2003, og blant statslederne i verden som var aller, aller mest positiv til Bush og det folkerettsstridige angrepet på Irak. En krig som har kostet mer enn hundre tusen menneskeliv – kanskje opptil det tidobbelte. Fra 20.januar 2009 vil situasjonen være at USAs president, Barack Obama, var mot den grusomme krigen i Irak, mens EUs president, Barroso, ga den sin helhjertede støtte.

Til tross for at det ikke var EU som skapte freden, men freden som skapte EU, finnes det nordmenn som på ramme alvor mener at ”Takket være EU-samarbeidet har det vært fred i Europa i nærmere 60 år” – som det het i en fellesuttalelse fra lederne i Unge Venstre og Europeisk Ungdom. Uten EU ville det altså vært krig. En drøy påstand som umulig lar seg kontrollere, siden kontrafaktisk historieskriving er mer gøy enn mulig. Det er fristende å sitere den kjente historiker og forfatter Timothy Garton Ash: “Man kan ikke bevise at det var europeisk integrasjon som sikret freden i vest-Europa etter 1945. Noen vil hevde det var NATO, det hegemoniske systemet og den kalde krigen. Andre vil vise til det faktum at Vest-Europa ble en region med liberale demokratier, og at historien har vist oss at liberale demokratier ikke går til krig mot hverandre. Mange ting hendte på samme tid og historikerne kan krangle om deres relative vekt.” Det er forståelig at EUs bestevenner i Norge ønsker fredsprisen til EU. Vi andre ser fram til at flere modige enkeltpersoner og samlende humanitære og ideelle organisasjoner tildeles fortjente fredspriser i årene som kommer.

Tid for solidaritet - ikke nøytralitet

Det er i dag nøyaktig tre år siden et nokså bemerkelsesverdig brev ble sendt fra det offisielle Norge til det offisielle Israel.

Brevet var ført i pennen av utenriksminister Gahr Støre, og ble sendt til Israels utenriksminister Silvan Shalom fra Høyrepartiet Likud. En kopi av brevet sendt til USA samme dag ble innledet av de smått klassiske ordene "Dear Condi" - til utenriksministeren i George W. Bushs krigskabinett - også kalt regjering.

Brevet ble skrevet som en reaksjon på SVs forslag om boikott av Israel, og åpenbart for å bedre de norsk-israelske relasjonene, samt forholdet til USA.

I brevet til Israel het det blant annet at "Norge er en venn av Israel", og ikke minst at "Norge støtter aktivt Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare grenser".

Her er en faksimile av hele brevet, samt utdrag av den debatt brevet skapte.
http://www.miff.no/nyheter/2006/01/10UtenriksministerensBrev.htm

Begrepet "forsvarbare grenser" er nemlig en formulering som ikke er helt vanlig for Norge å benytte. Mange reagerte sterk på begrepsbruken fra norsk UD - som neppe var noe skrivefeil. Men valgt med overlegg for å sikre relasjonen til Israel og ikke minst USA. Dagbladet var blant de mange kritikerne, og skrev at "begrepet «forsvarbare grenser» er en gjenganger i Israels argumenter mot å trekke seg tilbake til grensen - den grønne linjen - fra tida før okkupasjonen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene i 1967".

På et vis har dette relevans for den pågående debatten om det tragiske, makabre, utilgivelige massemordet som pågår natt og dag i Gaza. Israel og israels venner vil vel hevde at massakrene på Gaza handler om "forsvarbare grenser".Ihvertfall var det et begrep jeg hørte om og om igjen fra en amerikansk neo-con i debatt på CNN tidligere idag.

Nå viser Norges "venn", Israel, sitt sanne ansikt. De hevder - i strid med all fornuft og alle uavhengige kilder som humanitære organisasjoner, media og FN-organer at "Det er ingen humanitær krise i Gaza".
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=535473

Den tidligere fredsprisvinneren Shimon Peres sier at "Hamas trenger en alvorlig lærepenge". http://www.dagbladet.no/2009/01/04/nyheter/krigen_i_gaza/midtosten_israel_hamas/shimon_peres/4244425/
Det er lett å si fra innsiden av et trygt presidentkontor. De to andre som Peres delte fredsprisen med i 1994 er begge døde. Landsmannen Rabin ble skutt og drept av en israelsk krigshisser. Arafats skjebne var også tragisk. Sent i 2004, etter å ha vært innesperret i sitt hovedkvarter i Ramallah i over to år av den israelske hæren, ble han syk og falt i koma. Yassir Arafat døde 11 november 2004, 75 år gammel.

Ordene i brevet fra Jonas Gahr Støre til Silvan Shalom datert 5.januar 2006 - på dagen tre år siden - gjør at man blir litt matt, og gjør seg en rekke tanker om dette og hint. Og det sniker seg inn en følelse av at vår "venn" Israel muligens ikke kan vente seg de aller sterkeste reaksjonene fra Victoria terasse. Selv ikke når det tyder på at de bruker klasevåpen. http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.6383825

Det er en tid for alt. Nå er det på tide at Arbeiderpartiet og Norge velger solidariteten framfor nøytraliteten - politikken framfor diplomatiet.