Humanist, ikke voldsromantiker

Av Jo Stein Moen, Utøyaveteran

27.juli skriver lektor Einar Kristian Steffenak om Utøyadagen, minnesamlingen som fant sted i AUFs regi på Utøya 22.juli. Under overskriften "Voldsromantiker på Utøya" beskriver han "en liten bismak" da han fulgte arrangementet på TV. Etter først å ha kritisert en ung AUFer som på TV "snakket om helvetet på Utøya" fordi det hang et bilde av Che Guevara på veggen bak ham, tar Steffenak for seg den inviterte svenske artisten Mikael Wiehe. Med utgangspunkt i en av Wiehes skarpe tekster konstaterer Steffenak at den gamle radikaleren, omtalt som "museumsvokter og diktaturvenn", representerer "godt, gammeldags leninistisk hat" og er på linje med Stalins massemordere. En uttalelse fra 2007 om Cuba får også gjennomgå. Ordene minner oss om at det i disse tider påligger alle et ansvar for å unngå hatefull, negativ retorikk.

Hadde en ikke visst bedre skulle en tro den aldri hvilende tenketanken Civita lusket i buskene. Jeg kjenner ikke Steffenaks relasjon til nevnte høyreorienterte tenketank, men ser på deres hjemmeside flere henvisninger til ham. Fra en innledning på et Civita frokostmøte i 2008 er han sitert slik: "Han mente også at flertallet av lærernes venstreorienterte holdninger bidrar til påvirke grundigheten i undervisningen om kommunismens forbrytelser". Det stemmer sikkert at mange her i landet vet lite om herjingene til kommunistiske diktaturer. Slik mange har lite kjennskap til grusomhetene utført av det høyreautoritære Franco-diktaturet i Spania som varte til langt ut på 1970-tallet, og ifølge Amnesty Internationals siste landrapport medførte 114.000 "forsvinninger". Apropos Amnesty: 28.mai i fjor fylte verdens fremste forkjemper for menneskettigheter, fredsprisvinneren Amnesty International, 50 år. 50-årsdagen ble markert over hele verden, i Stockholm med et større jubileumsarrangement på Södra Teatern, der – ja, nettopp – Mikael Wiehe, opptrådte..

At AUF på sin viktigste og vanskeligste dag, Utøyadagen 2012, valgte å gjøre som Amnesty International i Sverige gjorde på sin 50-årsdag, nemlig å invitere humanisten Mikael Wiehe, er ikke vanskelig å forstå. Han har to ganger tidligere spilt for AUF, henholdsvis på et landsmøte og på Utøyaleiren i 2009. Det er selvsagt synd om Utøyadagen ga Steffenak "en liten bismak". Vi som satt i gressbakken på Utøya om formiddagen 22.juli 2012 opplevde et sterkt samhold, en verdig seremoni og en invitert artist som i tråd med de beste tradisjoner på Utøya, AUFs hjerte, sang to av sine beste - og for anledningen usedvanlig velvalgte sanger: "Valet" og "En sång till modet". Sanger som har betydd mye for mange av de som var på Utøya den skjebnesvangre dagen i fjor og mange av oss andre.

Artikkelen sto på trykk på Debatt-siden til Dagbladet 31.juli 2012 som reaksjon på følgende kronikk:

http://www.dagbladet.no/2012/07/27/kultur/debatt/debattinnlegg/mikael_wiehe/auf/22705518/

Referanser Civita:

http://www.civita.no/emne/steffenak

http://www.civita.no/2006/01/16/den-store-stillheten

http://www.civita.no/2008/01/30/manglende-kunnskaper-om-viktig-historie

Aldri, aldri glemme

Lenge leve kollektiv hukommelse og det historiske minnet.

Hvert land har sitt nasjonale traume. Søndag denne uka markerer vi vårt eget, etter alt å dømme med stor grad av verdighet. I dag er det 76 år siden den spanske borgerkrigen brøt ut. Spanias traume. Neste uke er det 75 år siden en ung tyskfødt fotograf, kjent som Gerda Taro, ble drept av en stridsvogn ved Brunete nær Madrid. Sammen med kjæresten Robert Capa dokumenterte hun triumfer og tragedier i regjeringskontrollert område. De tok bilder for evigheten. Den vakre romanen Vente på Robert Capa av Susana Fortes (kom nylig på norsk) handler om akkurat dèt. For et par år siden dukket det opp en koffert i Mexico City med 4.500 (!) ukjente negativer fra Capa og Taros tid i Spania. (http://www.bazarforlag.no/tittel/vente-pa-robert-capa/6303).  "La Maleta Mexicana" (den meksikanske kofferten) er en ren skattkiste. (http://www.maletamexicana.com/spanish/)

Capa og Taro er også historien om minne og glemsel. Lenge trodde man Capa tok nesten alle bildene, men etter hvert er Gerda Taro kreditert flere av blinkskuddene fra 1936-37. Hennes navnesøster Gerda Grepp, norsk småbarnsmor, gjorde samtidig en formidabel innsats i det krigsherjede Spania. Hun skrev i Arbeiderbladet direkte fra frontlinjen i Madrid, Málaga og Bilbao. De to var på samme alder, hadde klare fysiske likhetstrekk og mistet livet med tre års mellomrom. Begge fikk sin velfortjente anerkjennelse lovlig sent. 

Robert Capa ble kjent som verdens fremste krigsfotograf, ikke minst grunnet bildene fra første linje i Spania og D-dagen i Normandie. Ved flere anledninger befant han seg på samme sted til samme tid som en annen fotograf, katalanske Agusti Centelles, tidvis omtalt som "Den spanske Capa". Den ene rapporterte fra krigen, den andre levde i den. Den ene reiste videre til nye oppdrag, den andre ble preget av krigen livet ut. På nyåret 1939, da krigen var tapt og Barcelona og Catalonia falt i Francostyrkenes hender, var Centelles en av mange hundre tusen som krysset grensepassene i Pyrinèene til fots. På fransk side ble han sammen med 16.000 landsmenn sendt til Bram, en nyopprettet konsentrasjonsleir. Begge fotograferte i Bram; Capa som gjest, Centelles som fange. Med seg i fangenskap hadde han en koffert, i likhet med den nå verdenskjente "Meksikanske kofferten" fylt til randen med negativer fra krigssonen. Sterkt svekket voktet Centelles sin koffert under det krevende fangeoppholdet som varte til september 1939. Da han slapp ut, gjemte han kofferten i et hus i den franske byen Carcassonne før han i 1944 vendte tilbake til hjemlandet. Der ventet flere års husarrest og yrkesforbud. I 1976, året etter diktator Francos død, reiste Agusti Centelles til Frankrike og hentet kofferten med sine enestående bilder.  

Uten sammenlikning med Capa/Taro og Centelles` kofferter, men likevel: I 2006, da Rolf Sæther og undertegnede jobbet med en bok om Norge og den spanske borgerkrigen, kom vi over en bag med tre gamle album på et loft på St. Hanshaugen. Den inneholdt 400 ukjente fotografier fra Spania 1937. En liten skatt. Bilder, mange av høy kvalitet, fra Madrids skyttergraver, av seierssikre regjeringstropper, nyopererte militssoldater, søte barn og blide skandinaver. Fotografen, doktor Gunnar Finsen, var en av de norske helsearbeiderne som for 75 år siden frivillig jobbet ved det svensk-norske krigssykehuset i Alcoy. Samlingen er for lengst overlevert Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek (http://www.arbark.no). Flere av bildene er utstilt i Alcoy og det jobbes med tilsvarende her hjemme. 

Det historiske minnet er uendelig viktig. Taro, Capa, Centelles, Grepp og Finsen bidro hver på sitt vis til at det for oss i dag er mulig å gjøre ordene i Inger Hagerups Spaniadikt til våre: Alltid, alltid huske – aldri, aldri glemme.

Teksten sto på trykk på side 2 i Klassekampen onsdag 18.juli 2012