Visst gjør det vondt med valgnederlag.
Da har
velgerne sagt sitt. Det blir regjeringsskifte, slik mange hadde håpet og omlag
like mange fryktet. Nå er det alvor, og kanskje blir norsk politikk aldri mer
den samme.
I dagene
før valgdagen leste jeg, før og etter husbesøk og roseaksjoner, en vittig bok
som i sin tid var en klassiker i mine kretser; Things can only get better: 18 miserable years in the life of a Labour supporter
(1998). Der beskriver John O`Farrell, britisk forfatter, sorgmuntert sin utvikling fra idealistisk, ung radikaler som
demonstrerte mot atomvåpen med gateteater og pantomime, til tillitsvalgt i Battersea
Labour Party, et lokallag som ifølge O`Farrell besto av fargerike karakterer
som "agendadyslektikeren", "den paranoide
konspirasjonsteoretikeren", "the single issue fanatic", "martyren"
og ikke minst "pedanten". Han ble et desillusjonert partimedlem som i
nær to tiår måtte tåle valgnederlag
etter valgnederlag. O`Farrell trøstet seg etter
valgnederlaget i 1979 med at Maggie Thatcher,
"Jernkvinnen", var så usympatisk at hun ville miste makta ved første
anledning. "Kompleks
politisk debatt er vel og bra, men egentlig avgjøres saken ved å se hvem som er
de triveligste folka", trodde han. Det var liksom "good guys mot bad guys", "the masses against the Tory ruling classes".
Men det var ikke så enkelt. "Jeg var
17 år i 1979, og måtte leve mer enn dobbelt så lenge før jeg endelig fikk oppleve en valgseier, Tony Blairs triumf i 1997",
skriver
han.
Jeg
kjenner erfarne AUFere som aldri har opplevd å tape et valg. Unge Ap-folk i min
hjemby Trondheim har i ti år vært valgvinnere: i 2003, 2005, 2007, 2009 og
2011. Nå ble seiersrekka brutt. At de opplevde nederlaget som et lite sjokk sto
å lese i ansiktene deres på valgvaka i Folkets Hus, skjønt de tok det med bemerkelsesverdig
fatning. Selv da det ble brølt "Morna,
Jens!" på TV, beholdt de roen. En viss trøst var det at Trond Giske i
sin takketale minnet om valgnederlagene i 1985, 1989, 1991, 1995, 1997, 1999 og
2001, og viste at nederlag alltid snus til seier – det er bare et tidsspørsmål.
De fant også en viss trøst i at Adressa på førstesida dagen etter skrev om
"Tap nasjonalt, seier lokalt",
at Sør-Trøndelag Ap hadde gjort "et godt
valg", holdt stand og var større enn Høyre og FrP til sammen.
Tida
vil vise om valgresultatet 9.september 2013 var en bølge eller et skvulp. Noen
spørsmål tvinger seg fram: Hva ville skjedd om SV i fjor hadde valgt å forlate
regjeringen pga. asylbarna, EØS eller miljø? Kostet MDG de rød-grønne seieren? Burde
Ap ha jobbet mer med å inkludere KrF i en bred sentrum-venstre-allianse? Ble Ap
lammet av intern uenighet om veivalg; enten å vinne velgere fra Høyre eller
mobilisere egne? Burde Ap, som Høyre, holdt seg med et intellektuelt hoff og ideologisk
tidsskrift, som motsvar til suksesshistoriene Civita og Minerva? Kunne valget
vært vunnet om Ap parallelt med handlingsregel og ansvarlighet hadde løftet
fram en real, ny reform? Er 30,8 prosent oppslutning til Ap bra, tross alt? Hvis
naturlover sier at det er umulig å gjenvelges etter 8 år med makt, hvorfor
gjelder ikke det for Høyre i Oslo, som har styrt byen i 18 år? Og hvordan er
det mulig at Rødt heller ikke denne gangen lyktes? Havarikommisjoner og
landsstyremøter i de respektive partier har nok å se på, om de vil og tør.
"Det kommer alltid en ny sesong", pleier
skuffede fotballtilhengere å si når håpet om seriegull eller opprykk
ubønnhørlig er ute. Det kommer alltid et nytt valg, også. Og mye kan skje før
den tid.
Kronikken sto på side 2 i Klassekampen lørdag 14.september 2013, signert Jo Stein Moen, bystyremedlem i Trondheim (Ap)
