Nei, nei, nei

Selv om norske medier knapt merket det: 3. desember 2015 ble det et dansk nei i en EU-folkeavstemning. For tredje gang.

Noen tror det er slutt med EU-kamp dersom et land blir innlemmet i EU. Erfaringen fra vårt naboland i sør viser at det er nokså langt fra virkeligheten. Danskene har totalt hatt åtte folkeavstemninger om EU gjennom historien, syv av dem etter ja-flertallet som ga EF-medlemskap tidlig på 1970-tallet.

Slik har det gått: Ja, nei, ja, ja, nei, ja, nei. Tre nei. Fire ja.

1972    Dansk EF-medlemskap          37 % nei – 63 % ja                90% valgdeltakelse

1986    Den europeiske enhetsakt      44 % nei – 56 % ja                75% valgdeltakelse

1992    Maastricht-traktaten                51 % nei – 49 % ja                83% valgdeltakelse

1993    Edinburgh-avtalen                  43 % nei – 57 % ja                86% valgdeltakelse

1998    Amsterdam-traktaten              45 % nei – 55 % ja                76% valgdeltakelse

2000    Dansk ØMU-medlemskap      53 % nei – 47 % ja                 88% valgdeltakelse

2014    Patentdomstolen.                    37 % nei – 63 % ja                56% valgdeltakelse

2015    Rettsforbeholdet                     53 % nei – 47 % ja                72% valgdeltakelse

Dagen etter at svenskene i sin tid stemte nei til euro/ØMU i folkeavstemning, het det på hele forsida av storavisa Dagens Nyheter: "Aldrig mera folkomröstning". Når man ser resultatet i den siste folkeavstemninga relatert til EU, kan man saktens skjønne ja-sidas skepsis. For nei-sida i Danmark er alle gode ting tre.

Usynlig dansk nei i norske medier

Den 3. desember 2015 ble det altså 46,9% ja. 53,1% nei i folkeavstemningen om "rettsforbeholdet" som Danmark har i EU. Det har fått mildt sagt lite oppmerksomhet i norske medier. Danmarks radio (DR), som tilsvarer NRK, konstaterte lakonisk etter folkeavstemninga at "I de svenske og norske medier er resultatet hovedsakelig nevnt som notis uten særlig fremtredende plassering." Dette står i sterk kontrast til pressedekningen utenfor Skandinavia, der det politiske dramaet ble gitt relativt bred dekning. I det tyske kvalitetsmagasinet Der Spiegel var konklusjonen at "Danskene sier nei til mer Europa", mens Financial Times skriver at "resultatet er et nederlag for det danske etablissement som har ført valgkamp for et ja". Britiske BBC hadde den danske avstemningen om EU-forbeholdene som "Breaking news" på sin hjemmeside, BBC.com. Også store globale nyhetsbyråer som AFP og Reuters lot også "Breaking news"-lampene blinke da resultatet av folkeavstemninga stod klart.

Det har, slik det alltid er, også denne gangen vært strid om hvordan nei-flertallet skal tolkes. En av de mest nøkterne og saklige reaksjonene tilhører valgforsker Derek Beach ved Aarhus Universitet, som til Forskning.no nylig uttalte at "Flertallet av danskene har sagt nei fordi de ikke vil ha mer EU. Danskene er meget konsistente i sine svar, når man spør mer utførlig. De har rett og slett EU-skeptiske holdninger".

Danmark har etter nei i tidligere folkeavstemninger fått ulike forbehold, som irriterer mange EU-tilhengere, både her og der. Danmark står således utenfor EU-samarbeidet om forsvar, euro (ØMU) og deler av EUs rettspolitikk. I lengre tid har ja-sida i Danmark ønsket å endre dette, og man antok at rettspolitikken var det forbeholdet som lettest sto for fall. Bakgrunnen for den danske folkeavstemninga 3. desember er at politisamarbeidet i EU, Europol, går fra å være mellomstatlig til overstatlig fra 2017, og at full deltakelse i prinsippet vil innebære avståelse av nasjonal suverenitet. De fleste partiene, Socialdemokraterne (Ap), Det Radikale Venstre, Venstre, Socialistisk Folkeparti (SV) og Det Konservative Folkeparti (Høyre), inngikk en avtale om en folkeavstemning om hvorvidt Danmark fremdeles skal stå utenfor samarbeidet om EUs rettspolitikk. Tre partier; Enhedslisten (Rødt), Dansk Folkeparti (på høyre fløy), og Liberal Alliance, stilte seg ikke bak avtalen, og var motstandere av å fjerne EU-forbeholdet. Ingen av disse partiene kan sies å være blant de store, etablerte partiene i dansk partiflora.

I kampanjeperioden var det med andre ord de store, etablerte partiene som argumenterte heftig for et ja, støttet av storparten av pressen. Forholdsvis feige lag og slik sett en gjenkjennelig EU-debatt, med andre ord. Det blir meget interessant å se hva valgforskerne kommer fram til mht. hva velgerne til de ulike partiene stemte. Erfaringsvis var det nokså massiv oppslutning om nei-sida i flere av "ja-partiene".

Sure miner før og etter

Uffe Ellemann-Jensen, dansk utenriksminister fra 1982-1993 lot frustrasjonen få fritt utløp allerede dagen FØR folkeavstemninga. På sin blogg skrev han en artikkel med tittelen "Er folk blevet bindegale?", der han i kjent stil ramset opp en rekke skjellsord: Nei-sida hadde "spredt forvirring om avstemningstemaet", nei-sida opptrådte "skammelig", det var lavt nivå i debatten ("den danske navlebeskuende debatt"), og så videre. Når sentrale ja-folk opptrer slik dagen før en folkeavstemning om EU, vet man at de har tapt: "Hvis det virkelig ender med et nej i morgen, er det fordi et flertal af vælgerne har ladet sig forvirre og forføre af den groveste nej-kampagne, jeg mindes at have oplevet".

Da nederlaget var et faktum reiste en ifølge danske aviser "slukøret" statsminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) til Brussel. Han skrev på Facebook at nei-seieren viser at det det eksisterer en tillitskrise mellom politikerne på Christiansborg og deler av befolkningen. "Den har gitt seg utslag i mange ting: Løfter er ikke blitt holdt, kompliserte problemer som er blitt forenklet, politisk substans som er blitt til spin og prosess, personsaker som har tatt for mye plass", sa han.

Det er rimelig å si at reaksjonen fra EU i Brussel var temmelig kjølig. En anonym EU-topp uttalte til danske medier at "Vi kan ikke rumme Danmarks luksusproblem lige nu" Vedkommende mente resultatet innebar følgende signal fra danskene: "At Danmark selv ønsker den marginalisering, som man ellers har prøvet at undgå. Danskerne vil altså åbenbart ud i periferien af EU".

Ja-sida klarte heller ikke denne gang å skjule sin frustrasjon og skuffelse. Skuffede ja-folk var ikke sene med å konstatere hvor marginalisert og isolert Danmark ville bli etter nei-flertallet. Ifølge Europaredaktøren i Politiken plasseres "Danmark på sidelinjen midt i en terrortid". Hans konklusjon er at Danmark "vil nå gravis skubbe seg selv ut av et samarbeid som er i rivende utvikling på grunn av flyktningkrise og terrortrussel". Det danske nei blir av mange tolket som et signal om det som kan komme til å skje i den kommende folkeavstemninga om EU i Storbritannia: "Det vil bli sett som et forvarsel om et britisk nei til EU". Analysen får støtte fra en av de mest anerkjente EU-forskerne i Storbritanniam Simon Hix, professor i europeisk politikk ved London School of Economics, som mener at "Det danske nei vil gi britiske nei-folk ytterligere vind i seilene. Nei-seieren vil bli sett som enda et folkelig nei til et EU som går i feil retning".

Her hjemme var Aftenposten seg selv lik når det blir nei i folkeavstemninger. Sin vane tro var reaksjonen på lederplass i Norges konservative hovedorgan denne: "Temaet for avstemningen var en komplisert blanding av jus og politikk, og det er reist tvil om velgerne innså hva de faktisk skulle ta stilling til". Altså: Aftenposten mener de arme danske velgerne var ikke i stand til å skjønne hva de stemte for eller mot, selv om mer enn 70% av dem frivillig gikk til stemmeurnene. Det er prosentvis vesentlig flere velgere enn det som normalt deltar i norske valg. Eksempelvis deltok 60% av velgerne i kommune- og fylkestingsvalget i Norge i september 2015. Det danske EkstraBladet omtaler resultatet som "et overbevisende nej", og var imponert over at hele 72% av danskene gikk til stemmeurnene: "På trods af, at det centrale omdrejningspunkt for selve stemmeafgivelsen har været yderst kompliceret, har det ikke forhindret flertallet af de stemmeberettigede danskere i at møde trofast op til stemmeafgivelsen".

Selv om Aftenpostens lederartikkel i hovedsak var preget av sedvanlige rop om "tettere overnasjonalt samarbeid" kombinert med forsøk på bagatellisering av folkets nei, avsluttet den med følgende kraftfulle konstatering: "EU-samarbeidet har et underskudd på tillit. Danmarks nei er en viktig påminnelse om dette".

Gode miner

Nei-sida var forståelig nok strålende fornøyd med resultatet. Rina Ronja Kari, medlem av Europa-Parlamentet for Folkebevægelsen mod EU sa i en kommentar at hun tolket resultatet som "et budskap om at befolkningen vil ha kontroll med rettspolitikken og med hvor mye makt vi overdrar til EU. Det er også mange som er frustrert over at ja-partiene på Christiansborg er fullstendig koblet av fra befolkningen. Deres EU-politikk handler ikke om å lytte til hva befolkningen ønsker. Den handler om å overbevise befolkningen om at vi skal ha mer EU. Men det er der simpelthen ikke støtte til dette i befolkningen." Den framtredende danske EU-motstanderen mener at "mistillit har vært et gjennomgående tema" i debatten før folkeavstemninga: "Har vi tillit til politikerne på Christiansborg når det kommer til å forvalte forholdet mellom Danmark og EU? Resultatet er et meget tydelig NEI til det spørsmålet", sa en triumferende politiker i Nei til EUs søsterorganisasjon i Danmark.

Dårlig timing

Den danske folkeavstemninga var "den dårligst timede folkeavstemning i folkeavstemning-enes historie", mener Camino Mortera-Martinez, spansk advokat og ekspert i EUs retts-politiske samarbeid ved tenketanken Centre for European Reform i Brussel. Årsaken til at hun mener det var et elendig tidspunkt for en slik folke-avstemning, var et "hele retts-samarbeidet i EU er på rekordtid gått fra å være et fredelig område, der man kunne ha forventet et klart ja, til å være et område full av konflikter, der man som velger nærmest ikke kan annet enn å stemme nei".

Ifølge EU-eksperten har rettssamarbeidet, "det minst sexy politikkområdet i verden", på kort tid blitt helt sentralt i alle europeiske land, fordi det er åpenbare problemer med alt fra flypassasjerregister til Schengen-samarbeidet. "Samtidig viste terrorangrepene i Paris oss alle hvor ineffektivt politisamarbeidet faktisk virker", mener hun, som faktisk ville stemt nei, selv, dersom hun var velger, selv om hun som fagperson så flere ja-argumenter. "Hvis det var meg som var alminnelig velger og skulle stemme nå, ville heller ikke jeg ha stemt ja, slik det ser ut nå. Man ber jo egentlig folk om å svare på spørsmålet: vil du være en del av dette kaoset?", uttalte hun til en dansk avis. Mens ja-sida slikker sine sår kan EU-skeptikere både her hjemme og sørover i Europa konstatere at den folkelige motstanden mot "mer union" er minst like massiv som tidligere. Like greit, kan man kanskje si. 

Artikkelen sto på trykk i Nei til EUs avis Standpunkt, desember 2015