Tydelighet, organisasjon og kampvilje er en oppskrift på
suksess
I dag er det 100 år siden Martin
Tranmæl og hans meningsfeller stiftet Trøndelagens Distriktsorganisation av
Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, nå kjent som AUF i Sør-Trøndelag.
Da historiker Terje
Halvorsen i 2003 kalte sin monumentale bok om AUFs historie Partiets salt, reflekterte det organisasjonens historiske rolle, skjønt
en til tider har vært "partiets sukker". Det er belegg for å si at
AUF i Sør-Trøndelag siden etableringen 15.juni 1913, med Tranmæl og "Den
nye retning", har hatt visse anarkistiske tendenser, og tidvis har vært
"partiets chili". Man kan skimte noen lange linjer: Organisatorisk
styrke og politisk kampvilje.
I boka om
norsk Vietnambevegelse på 1960-tallet skriver James
Godbolt at
det "utviklet seg en opposisjon til AUFs ledelse og moderpartiet med
geografisk tyngde i Oslo, Sør-Trøndelag og Telemark" - et resultat av
"en tiltakende og brei utenrikspolitisk opposisjon". Under EF-kampen
i 1972 var sør-trønderne "hard-linere" på nei-sida. Blant de som
forlot Ap da kampen var over, var tidligere distriktslagsformann Arent M.
Henriksen og AUF i Sør-Trøndelags daværende stortingsrepresentant, Arne
Kielland. Under EU-saken 1990-1994 var fylkeslaget nok en gang i kampmodus,
etter å ha bidratt aktivt til miljøradikalisering i AUF fra 1990. SV-topp Erik
Solheim skriver i selvbiografien Nærmere
at "uten Sosialdemokrater mot EU
(SME) ville nei-sida aldri vunnet kampen (…) Kimen til SME ble lagt i AUF i
Sør-Trøndelag". Det er hevet over tvil at Trond Giske og AUF-miljøet i
Trondheim sto helt sentralt på nei-sida i AUF og Ap fram til seieren 28.november
1994. Siden har miljøsak, antikrigsengasjement, mer liberal asylpraksis og
motstand mot høyredreining kjennetegnet den politiske kulturen.
Onsdag denne uka var "siste kveld med gjengen"
for Gunn Karin Gjul. Da Jens Stoltenberg takket henne for innsatsen, skrev en
kollega på Facebook at "Den mest rakrygga,
fantastiske dama jeg noensinne har jobbet med, takkes av etter 20 år på
Stortinget. Vemod." Mange, særlig på venstresida i partiet – jo, den
finnes – følte det nok slik da Gjul takket for seg. Hun ble i 1993
kjempet inn på valglista til Sør-Trøndelag Ap som AUFs kandidat, og har siden markert seg som en selvstendig tenkende
lagspiller, som har evnet å kombinere radikale visjoner og realpolitikk. Gjul er
blitt et symbol for en hel generasjon AUFere fra hjemtraktene.
I dag er Trondheim den eneste av landets større byer som
er styrt av Ap, etter omfattende fornyelse anført av relativt unge
AUF-veteraner. "Nye Trondheim Ap" har siden 2003, med Rita Ottervik
som førstekandidat, vunnet tre valg på rad. Tore O. Sandvik ble historisk da
han samme år ble partiets første fylkesordfører i Sør-Trøndelag, en posisjon
han fremdeles er i. I 2007 fikk Ap 43,9% av stemmene i Trondheim, etter valgløfter
om mer velferd foran skattelette, og åpning for økt eiendomsskatt. I seks bydeler fikk Ap mer enn annenhver stemme; 55% på
Flatåsen, 54% på Kolstad. Posisjonen ble langt på vei holdt i 2011.
Hva
skyldes dette? Jeg tror svaret er sterk organisasjon og kanskje det ordfører
Ottervik selv sa til denne avis 7. september 2007, to dager før valgseieren: "Av og til skiller vi oss nok ut fra andre sosialdemokrater
i landet ved å være enda tydeligere på fellesskapsløsningene". "Litt
rødere?", spurte journalisten. Da svarte Ottervik: "Litt rødere i
kanten, noen ganger, ja". Gratulerer med dagen, AUF i Sør-Trøndelag!
Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen lørdag 15.juni 2013, og ble lest opp i sin helhet på AUF i Sør-Trøndelags 100-årsdagsfeiring i Hommelvika om ettermiddagen samme dag.