KAMPROPET

(Bokanmeldelse: Svein Tuastad: ”Fridom, likskap og gullkort. Venstresidas nye utfordringer” (Det norske Samlaget, 2009)

Omkamp: I den siste boka om venstresidas utfordringer møter vi et svært persongalleri. Men hovedkarakteren overrasker mest.

I sin tale til FrP-landsmøtet var Siv Jensens narrative grep tydelig: Politiske saker belyst via ”hverdagshelter”. Personifisering og eksemplifisering er også bærende element i Magnus Marsdals ”FrP-koden” og Audun Lysbakken/Ingvar Skjerves bok om demokratiets framtid. Det er også brukt med hell i boka ”Fridom, likskap og gullkort” av statsviter Svein Tuastad.

Sistnevnte balanserer fint mellom teori og konkrete eksempler. Her møter vi spillerutvikler Rune Jonassen i fotballklubben Sandnes Ulf, alenemora Alexis J. Thomson i Brooklyn, småbarnsfaren ”Geir Ove”, narkomane Ted Alexander og mange flere. Tuastad legger også inn referanser til alt fra tenkere som Amin Maalouf, Alexis de Tocqueville og Adam Smith til populærkultur og sportens verden, med Dixie Chicks, Drillo og Bård Tufte Johansen. Og selvsagt Obama.

Førsteamanuensis Tuastad fra Universitetet i Stavanger har tidligere vært aktiv i SV og Attac, og er nå så bekymret for sosialdemokratiets framtid at han har skrevet bok om det. La meg for ordens skyld ile til med å klargjøre mitt forhold til venstresidas utfordringer: Undertegnede har i om lag tyve år vært tillitsvalgt i Arbeiderpartiet og har verv i Nei til EU.

Forfatteren bruker fotball som bilde på samfunnet, og viser at særnorsk satsing på bredde i barnefotball er minst like bra som nederlandske fotballakademi. Tuastad, som selv trener et fotballag med 12-13-åringer, trer fram som varm forsvarer av den norske ”fotballmodellen”. Blant bokas verbale finter er en visitt til Aslak Nore, ”ein slags fotballkommentariatets svar på OECD”, som ønsker økt elitesatsing. Tuastad fastslår at ”sosialdemokratiet på banen kan fungere” og lar enkeltpersoner vise hvordan sosialdemokratiet bør fungere utenfor banen. Han misliker at Ap i hjembyen Sandnes har inngått allianseavtaler med Høyre og er skeptisk til det ”fiolette sosialdemokrati”. Savnet av et stort prosjekt er påtakelig.

Norske og europeiske sosialdemokrater sliter ”med å finne att seg sjølv”, mener Tuastad, som har jaktet på en ledende Ap-politiker med evne til selvstendig, kritisk refleksjon. Thorbjørn Jagland er kanskje en slik, skriver han, før han - til tross for at det lokalt ”er vanskeleg (…) å identifisere nokon opplagt kandidat til å formidle kva tenkjande sosialdemokratar meiner i eit litt vidare perspektiv” - ender opp med presten Odd Kristian ”Kian” Reme. Sentralstyremedlem i Ap og ordførerkandidat i Stavanger ved sist valg. Sammen med den radikale fagforeningskjempen Eldar Myhre blir Reme en slags gjennomgangsfigur i boka.

Innledningsvis påpekes systemfeil og svakheter ved samfunnet og sosialdemokratiet ved presise iakttakelser og eksempler. Om lag midt i boka endres tonen merkbart. Den blir skarpere. Forfatteren tilkjennegir at før var han ”ein tanke meir radikal enn no”. Han følte at deler av venstresida var ”livsfjerne”, og opplevde de ”største politiske vonbrota” i utenrikspolitikken. Han ble lei av ”avvisinga på automatgir av alt som hadde med marknad, EU og NATO å gjere”.

På side 44 dukker bokas egentlige hovedkarakter opp. EU. Forfatteren vil ”sende nokre nasjonale, heilage kyr til slaktebenken”, og ber om at ”no må våre beste politikarar rette seg opp i ryggen og ta opp kampen”. Det viser seg at boka først og fremst handler om at ”dvergfyrstedømmet” Norge må bli med i EU. Det er prosjektet.

Når Tuastad presenterer ”Den nye politikken”, viser det seg at EU-medlemskap er ”i realiteten ein føresetnad for mange av framlegga”. Intet mindre. Sentrale tiltak er Norden-forum i EU ”når vi vert med i EU”, koordinering av EUs skattepolitikk, felles utenriksminister i EU og felles europeisk offentlighet. Han har stor tro på ”ein spenstig kommisjon” bestående av blant andre Kristin Clemet, Eva Joly og Cathrine Holst - en ”førsterekke” som vil løfte debatten om økonomisk demokrati.

Boka munner ut i en appell om at Norge ”må vere med der dei nye spelereglane vert støypte, og der den nye politikken vert til”. Før konklusjonen: ”Inn i EU – inn i verda”.

Etter anklager mot Ap og SV for å ha ”svikta den historiske rolla til venstresida nettopp når det gjeld å formulere et knippe nye, djerve, men likevel realistiske målsetninger”, koker det hele noe overraskende ned til tradisjonelle kamprop for EU. I Klassekampen 18.mai klargjorde han at ”litt lenger fram er EU-saken viktigere enn en rødgrønn regjering, ja”. EU er visst svaret uansett spørsmål.

Forfatteren kritiserer den britiske ”New Labour”-filosofen Anthony Giddens for at ”ofte treffer kritikken bedre enn svara Giddens prøver å gi”. Noen vil nok mene at det samme kan sies om Tuastads velskrevne bok.

Bokanmeldelsen sto på trykk i Bokmagasinet til Klassekampen, lørdag 30.mai 2009.

I dag er det 70 år siden borgerkrigen i Spania sluttet

I dag - 1.april 2009 - er det nøyaktig sytti år siden general Franco triumferende erklærte seieren i den spanske borgerkrigen. Få dager tidligere hadde opprørstroppene rullet inn i Madrid uten motstand. Den spanske republikken var knust.

Etter at den spanske venstresiden i februar 1936 hadde vunnet en knapp seier i parlamentsvalget, var landet i måneder preget av kaos. I juli ble regjeringen utsatt for et mislykket militærkupp ledet av en gruppe generaler. Kuppet utviklet seg til en tusen dager lang borgerkrig som kostet om lag en halv million mennesker livet. Nesten like mange rømte landet.

Norge spilte en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen. Men borgerkrigen spilte en hovedrolle i det norske samfunnet fra 1936 til 1939. Den var lenge dominerende enkeltsak i avisene, og frontene i samfunnsdebatten var sylskarpe. Guttorm Hansen, som var aktiv i arbeiderungdomslaget i Namsos, opplevde borgerkrigen i Spania som sin ungdoms ”Vietnamkrig”.

Over hele Trøndelag ble det etablert lokale hjelpekomiteer for den spanske republikken. Klær, mat og penger ble samlet inn i en landsomfattende solidaritetskampanje, den første i sitt slag, og direkte foranledning til stiftelsen av Norsk Folkehjelp.

Mange trøndere engasjerte seg i krigen. Noen kjempet i de internasjonale brigadene på spansk jord, blant dem Johan Wesselvold og Einar Aunmo fra Røros, Fritjof Andersen, Odd Ressem, Einar Ydstie og Odd Olsen fra Trondheim, samt Erling Nordstrøm fra Steinkjer. De to sistnevnte mistet livet. AUFeren Odd Olsen falt i det avgjørende Ebro-slaget 1938, mens Nordstrøm døde i Francos fengsel. Forretningsmannen Sverre Gisvold jr. fra Trondheim kjempet på opprørernes side ved Guernica.

Statsminister Johan Nygaardsvold var ansvarlig for linjen i Spania-spørsmålet. Norge fulgte sine naboland og den britiske regjeringen i konsekvent ikke-innblanding, den såkalte non-intervensjonspolitikken, som særlig utenriksminister Koht var talsmann for. Man forsøkte å isolere borgerkrigen og fratok den spanske regjering muligheten til å skaffe våpen på normal måte. Samtidig ble våpen, ammunisjon og titusener av regulære italienske tropper sendt fra Mussolini. Hitler sendte tusener av velutstyrte soldater, blant annet Condorlegionen, som bombet Guernica og andre spanske byer fra lufta. Russiske våpen av varierende kvalitet ble solgt til regjeringen.

Arbeiderpartiregjeringen var under sterkt press. Etter hvert som opprørerne avanserte, og krigen ubønnhørlig nærmet seg sin avslutning, intensiverte norske redere og næringsliv kravet om handel og forståelse med Franco-Spania. Samtidig krevde en utålmodig partiorganisasjon og fagbevegelsen aktiv solidaritet med Spania, anført av redaktør Martin Tranmæl, som stadig utfordret den norske linjen. Det lille, aktive kommunistpartiet arbeidet målrettet med å rekruttere og sende norske frivillige til Spania, selv om det var ulovlig fra våren 1937. Mer enn to hundre nordmenn reiste.

Borgerkrigen førte til en kulturmobilisering langt utover Hemingways bøker, Nerudas dikt, Capas fotografier og Picassos ”Guernica”. Den norske kulturfronten besto av diktere som Nordahl Grieg, Ingeborg Refling Hagen og Arnulf Øverland. Også i Trøndelag engasjerte kunstnere seg. På et lite småbruk på Ørlandet vevet Hannah Ryggen uforsonlige kunstverk mot Franco. Få måneder etter borgerkrigens utbrudd vevet hun sitt første Spania-teppe, det monumentale ”Gru”, med et gråtende barn knelende på gulvet. Senere fulgte hun opp med teppet ”La hora se Aproxima/Spania 1938”, med Franco framstilt som en djevel.

Den norske hjelpekomiteen for Spania etablerte sammen med den svenske komiteen et fullt utstyrt sykehus i Spania, på størrelse med datidens Rikshospital. Femten norske leger og sykepleiere bemannet det norsk-svenske sykehuset i Alcoy i 1937. Den første legen som reiste var Gunnar Finsen, som var distriktslege på Singsås da borgerkrigen brøt ut. Han var militærlege på Hegra festning under kampene mot tyskerne.

De første årene under tysk styre ledet Spania-veteraner rundt Asbjørn ”Osvald” Sunde militær kamp og sabotasje mot okkupantene. Sunde var født i Vikna og hadde selv vært ambulansesjåfør og kommandosoldat i Spania.

Til manges skuffelse overlevde Franco-regimet verdenskrigen. Regimet ble kalt ”venstresidens trauma”, og Spania-saken ble en real utfordring for regjeringen Gerhardsen. I februar 1946 vedtok bystyret i Trondheim enstemmig ”det bestemte håp” at FN skulle fjerne Franco, og at Norge skulle ”øve påtrykk og bruke de midler som må antas å føre fram” for å innføre demokrati. Det førte ikke fram. Franco styrte sitt land med jernhånd til sin død i 1975. Dragkampen om forholdet til Spania varte i mange år. Gradvis ble forholdet normalisert.

Men Norge ble "Franco-Spanias fiende nummer 1", fordi man nektet Spania medlemskap i NATO. Einar Gerhardsen, som selv hadde besøkt Spania under borgerkrigen, hadde ingen sympati med Franco-regimet. Spania ble med i NATO først syv år etter at den aldrende diktatoren var borte.

Francos død innledet overgangen til spansk demokrati. Et sentralt element var ”El pacto de olvido”, glemselspakten, som innebar at fortiden skulle glemmes, og skyld ikke fordeles. I dag står glemselspakten for fall, og en betent, vanskelig politisk og historisk prosess preger landet. Etter at sosialistpartiet vant valget i 2004 er flere monumenter fra Franco-tiden tatt ned. I 2005 ble en rytterstatue av Franco fjernet fra regjeringskvartalet i Madrid, i nattens mulm og mørke. Inntil 2006 prydet en Franco-statue det nasjonale militærakademiet i Zaragoza. Tross delte meninger skal borgerkrigens tapere minnes, og massegraver åpnes over hele landet. Om lag femti nordmenn ligger i ukjent grav i Spania, deriblant to trøndere.

Statsminister, Zapatero, hvis bestefar ble henrettet av opprørerne fordi han var lojal offiser i regjeringshæren i 1936, fikk i 2007 vedtatt en lov om historisk minne, der Francos kupp og diktaturet for første gang ble offisielt fordømt. Men siste ord er ikke sagt. Den tragiske borgerkrigen er fortsatt et åpent sår i dagens Spania.

Artikkelen står på trykk i Adresseavisen - min lokalavis - idag. Derfor den trønderske tilnærmingen. Undertegnede har skrevet boka ”Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrig 1936-39” sammen med Rolf Sæther. Boka kommer på Gyldendal forlag til høsten, og er resultat av mange års arbeid. Mer om det senere. :-)

I alt tøvet om aprilsnarr som kommer til å prege mediene idag, er det altså lov til å reflektere over at det er nøyaktig 70 år siden borgerkrigen i Spania sluttet. Det finnes meg bekjent kun ett norsk tidsvitne som er i live i dag, som var i Spania under krigen - nemlig Haakon Lie, som jeg var så heldig å få intervjue om Spania-reisen for etpar år siden. Respect.

(Bildet er tatt ved Camposines, strategisk kommandopost for de republikanske styrkene under Ebro-offensiven. Oppover dalen ligger Corbera d`Ebre og Gandesa. De erobret den første og ble stanset ved den andre - med følge at hele slaget ble en katastrofe. Mer enn ti norske falt i kamp oppover bakkene her, og i fjellene i Sierra Pandols og Sierra Caballs oppe til venstre i bildet. Merk informasjonstavlen i forkant - det er ca. 100 ganger bedre enn måten man kommuniserer krigsminner på her i landet. Sukk.)