Vi har alle våre kors å bære. Og våre mer eller mindre allmenne interesser og hobbyer. Jeg har i ti års tid vært usedvanlig interessert i den spanske borgerkrigen (1936-39), så interessert at det toucher borti lidenskap.
I den forbindelse har jeg hatt mange store opplevelser. I Spania. I Oslo. I Trondheim. I London. Og mange andre steder. Men en av de aller største var i New York city på 70-årsdagen for borgerkrigens utbrudd - 17.juli 2006. Da var jeg på research-tur til NYC sammen med en gammel venn av meg som heter Rolf. Da møtte vi en mann som gjorde veldig inntrykk på meg.
Hans navn var Moses "Moe" Fishman. Da vi møtte ham på et lite kontor ær Broadway, spiste lunsj og tok til slutt etpar pils med ham på en kina-restaurant i down-town NYC, var han 91 år. Mindre enn ett år etter at vi tilbrakte mange timer i hans nærvær, sovnet han inn på Manhattan. New York Times ga ham varm omtale da de skrev om hans dødsfall http://www.nytimes.com/2007/08/12/nyregion/12fishman.html?_r=1
Fishman er en legende og en av de 2800 amerikanske brigadistene som levde lengst. Første gang jeg så ham var i den lille landsbyen Corbera d`Ebre, i juli 2005. Da var han der for å minnes slaget om Ebro som fant sted i juli 1938. Rak i ryggen bar han den gamle, slitte fanen til Veterans of the Abraham Lincoln Brigade - en fane som har vaiet i demonstrasjonstog mot Reagans krig i Nicaragua, Bushs krig i Irak og mange andre. Respect.
Kunne plaget folk med boktips, filmtips, reisetips, slagmark-detaljer og alt miulig når det gjelder "guerra civil" (borgerkrigen på spansk), men skal la vær (med mindre noen ber om det:-). Avslutter derfor i denne omgang med en link til en artikkel undertegnede og min gode venn Rolf Sæther hadde på trykk i et magasin vi vanligvis ikke skriver - eller leser - i: "RØDT - Marxistisk tidsskrift". Artikkelen handler også om Moe Fishman, samt et bokprosjekt som vi i all beskjedenhet holder på med, Rolf og jeg.
Her er artikkelen: http://www.marxisme.no/2006/03/moen-sather.php3
Jeg tror neppe jeg kommer til å klare å la vær å skrive mer om borgerkrigen på denne bloggen -
For ordens skyld: Bildet øverst er av Rolf Sæther (t.v.), meg og Moe Fishman (R.I.P), New York City 17.juli 2006.
6 kommentarer:
Godt at Spania, Portugal og Hellas slapp inn i EU kort tid etter at de ble kvitt sine diktatorer. Greit å få vaksinert disse folkene mot mer av den slags. De har lidd mer enn nok.
Morsomt det med EU. Mange ja-folk tar demokratiseringen av Spania til inntekt for EU. Noe som er temmelig drøyt. Du vet selvsagt at det tok mer enn ti år fra Franco døde til EU slapp dem inn? Mange EU-land var nemlig mot at det ustabile demokratiet med mange bønder skulle få bli med i EU. EU har når det gjelder Spania veldig lite med demokratiseringen av landet å gjøre. Men har i ettertid sørget for å sikre utbygging av infrastruktur etc - noe som er bra.
Den belærende tonen er litt ukledelig.
EU slipper ikke inn diktaturer som medlemmer. Det er en av de store kvalitetene ved organisasjonen, men derfor er det heller ikke overraskende at tingene skjedde i den rekkefølgen det gjorde.
Så kan vi bare spekulere om hva situasjonen hadde vært om og hvis de ikke hadde blitt medlemmer.
Tja - ikke mer ukledelig, vil jeg hevde, enn at enkelte er så besatt av EU at selv et historisk fenomen som en borgerkrig for 70 år siden umiddelbart tas til inntekt for Den europeiske union :-)Godt å se at vår temporære enighet om Gaza ikke medfører at guarden senkes
Vår enighet om Gaza er forhåpentlig ikke av temporær karakter.
Borgerkrigen er 70 år gammel. Diktaturet tok slutt for litt over 30 år siden. Kort tid etter fikk landet sin vaksine mot tilbakefall: EU-medlemskap.
:-) tja. Jeg vil hevde at minst like viktig som EU - ja konkret viktigere - var faktisk kongemakta og at Juan Carlos var demokrat da kuppet kom. Som republikaner er det en innrømmelse som sitter et stykke inne.. EU har utvilsomt bidratt som en av flere stabiliserende faktorer i Spania.
Legg inn en kommentar