tirsdag 14. februar 2012

Mål og mening

[Språk er makt. Makta til folket.]


Min far er målmann. Ikke i betydningen keeper på et fotball- eller håndballag, men målmann forstått som en mann som skriver "mål" - nynorsk i en eller annen form. Det har han vært siden oppveksten i nordmørsbygda Rindal. Med unntak av noen års abonnement på Norsk Barneblad, et nynorsk magasin som i år fyller 125 år, ble det i min barndom gjort få forsøk på å få meg til å skrive "eg", "sjøl" og "heim". Jeg ble, som Trondheimsbarn flest, bokmålsbruker. Riktignok med en viss svakhet for a-endinger.

Til tross for forsøket på språklig kolonialisering via Norsk Barneblad, var jeg positivt innstilt til nynorsk, selv på ungdomsskolen. Siden er språkets viktighet for identitet, kultur og tilhørighet blitt mer åpenbar, forsterket av interessen for spansk samtidshistorie der sterke følelser for Barcelona og Catalonia begrenser motivasjonen for å lære "spansk" (Madrid-mål), mens ambisjonen er å lære katalansk.

På 1990-tallet var et knippe stridsemner jevnlig gjenstand for kompromissløse debatter og påfølgende voteringer på AUFs landsmøter; karakterer i skolen, Nord-Norgebanen, monarki/republikk, statskirke, EU og nynorsk. Noen av oss følte det var et visst mønster i hvem som mente hva, en form for innbyrdes sammenheng mellom de ulike standpunktene. Trondheimsmiljøet støttet således opp om nynorsk, selv om det besto av svært få, om noen, nynorskbrukere. Det handlet om antisentralisme, radikalisme og en slags rolleforståelse. Det var politikk.

Selv om det i debattene på AUF-landsmøtene stadig ble påpekt at målsak ikke var det viktigste i verden, tidvis illustrert med at "Det viktigste er ikke om det heter gryta eller gryten, men at det er noe i den". Det mener jeg fortsatt, skjønt min sympati for målsaken og den stolthet og stahet nynorsk representerer er større enn noen gang. Ikke minst pga. det grunnløse, arrogante og infantile "nynorsk-hatet" som gjør seg gjeldende i angivelig "urbane" kretser. En elev ved Fagerborg skole i Oslo uttalte kjekt til NRK nylig at «nynorsk er et utdøende språk, og det må vi hjelpe til å drepe», mens Unge Høyre (som i årtier har hatt kampen mot nynorsk som fanesak), har hatt skolekampanjer med slagord som ”La dem raute nynorsk så lenge vi slipper”. I samme ånd skribler skoleelever i bygd og by "Spynorsk mordliste" på omslaget til Nynorsk ordliste.

Jeg har en snikende mistanke om at nynorskopplæringa i skolen bør sprites opp for å senke terskelen for de unge. Modernisering er bra. Noen av nynorskens fremste forkjempere bruker en form så eksotisk, intrikat og nær gammalnorsk at selv venner av målet får trøbbel. Ord og egennavn blir bortimot uforståelige. Jeg erindrer aktive målfolk konsekvent omtale universitetsområdet Dragvoll i Trondheim som "Dragvellir" og i samme åndedrag kalte byen Nidaros. Uten snev av ironi.

"I love NY-norsk" står det på lua til eks-mafioso Frank Tagliano, spilt av Steve Van Zandt i tv-serien Lillyhammer. Undertegnede elsker for så vidt ikke nynorsk. Men håper språkets rammevilkår ikke svekkes. I 2012 har nynorskdebatten tatt av, ettersom SVs utdanningsminister Kristin Halvorsen "vurderer å tone ned satsingen på sidemål" etter "klokkeklar tilbakemelding fra både lærere og elever om at norskfaget er blitt altfor omfattende og arbeidskrevende". Ikke overraskende reagerer Noregs Mållag sterkt, og har påpekt at regjeringspartiene gikk til valg på å styrke nynorsken og sikre mer likestilling mellom nynorsk og bokmål. I løpet av to uker fikk Mållaget 1.150 nye medlemmer. I Morgenbladet leser man at "Gutane i Unge Høgre er hissige, og dei frydar seg no".

Ny læreplan i norsk blir vedtatt i 2013. Da får vi se om Unge Høyre kan innkassere en sjelden politisk seier. Jeg håper ikke det. Fordi mål gir mening.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen (side 2) tirsdag 14.februar 2012

lørdag 3. september 2011

Buttons-folket



De siste ukene har tankene stadig gått tilbake til årene som ung, engasjert AUFer. Til heftige skoledebatter, endeløse møter, gøyale kurs og leire, samt mer eller mindre vellykkede aksjoner. Valgkamptiltak som swingdans i Trondheims gågate og flerstemt arbeidersang utenfor Coop-butikker i Gauldalen - i fullt alvor - for å vinne lokalbefolkningens gunst og stemmer. Høyrøstet boikott av Shell og Burger King.
Forsøk på å stanse et amerikansk skip i Trolla som vi "visste" hadde atomvåpen om bord. Da vi snek oss rundt på Leangen travbane med avisa på slep for å avsløre et hemmelig høyreekstremistmøte vi "visste" skulle finne sted.

Paneldebatten om innvandring mellom AUF og Fedrelandspartiet, da en gruppe maskerte ungdommer stormet inn og angrep lederen i det fremmedfiendtlige partiet foran et fullsatt auditorium på Heimdal vgs, helte en bøtte med tjære og en pose med fjær over ham, med den følge at man som antirasist med ett mistet all sympati i salen.

Med glede minnes Trondheim Katedralskoles elevkatalog fra 1990, der skolelagene var avbildet og Katta AUF samlet 35 stykker, mens Katta Unge Høyre mønstret ett medlem. Den gang følt som en triumf for de mange, i ettertid erkjennes at det sto mest respekt av Tony Andrè fra Unge Høyre som sto på krava alene i "Kattalogen".

Ungdomspolitikk er uansett parti en god skole som sikkert flere enn meg ser tilbake på med en viss stolthet, tross samtidens beskyldninger om karrierisme. "Klatremus" og "broiler", fnøs man foraktelig bak ryggen til de få som engasjerte seg i AUF, Unge Høyre og den slags. (At det i 1980-årene var mulig å kjøpe stresskofferter med AUFs logo i GULL(!) bidro muligens noe..)

En del av oss var svært ivrige mht. å bære jakkemerker med politisk budskap, buttons for identitet og agitasjon. Mange budskap fikk plass på venstre jakkeslag. Alltid venstre. Fordi, som det het: "Det er ikke tilfeldig at man har hjertet til venstre og blindtarmen til høyre". På skoler landet rundt spradet unge aktivister rundt med ymse budskap på brystet. Og på skolesekken. I dag har man Facebook og Twitter til den slags.

Jakkemerkene tidlig på 90-tallet var store og iøynefallende, og framstår som de reneste middagstallerkener sammenliknet med merkene som brukes i dag. Da jeg ble med i AUF besto merkene av et rødt flagg, snart erstattet med "trendy", håndskrevet logo på knallrød bakgrunn, senere erstattet av en flamme og moderne visuelt uttrykk. Fargene er dempet betraktelig. Det gjelder ikke bare AUF. Nylig traff jeg en fargerik, ung stortingsrepresentant fra SV i rød jakke, med et nett, lite jakkemerke med grå partilogo på svart bakgrunn. Subtilt.

Selv bilene var politisk (klistre)merket den gangen; "Fred i frihet med NATO" og "Bli kvitt A", het det på Høyre-bilene. I min hjemby kjørte Ap-folka rundt i biler påklistret et småfikst slagord utelukkende bestående av vokaler: "æ e i A æ å". I dag er det langt mellom biler med partitilhørighet.

Om ni dager er det valg. Jeg er spent på valgdeltakelsen. I 1987, året jeg meldte meg inn i AUF på et folkemøte med Einar Førde på torget i Trondheim, var deltakelsen i kommunevalget 69%. Siden har valgdeltakelsen gått jevnt nedover: 66% (1991), 63% (1995) og 60 % (1999). Foreløpig bunnivå var i 2003, da kun 59% brukte stemmeretten. I forrige kommunevalg (2007), deltok 61%. Det var første gang siden 1979 at valgdeltakelsen økte. Høyeste frammøte var i Rømskog (82%) og Utsira (81%), lavest var Hammerfest og Målselv (begge 51%).

Ifølge SSB er historiens høyeste deltakelse i et kommunevalg 81%. Det skjedde i 1963. Tenk om den rekorden ble slått i årets valg (!?). Et nymotens, diskret jakkemerke i størrelse knappenålshode har i hvert fall funnet plass på jakkeslaget mitt. På venstre side. Godt valg!


Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen lørdag 3.september 2011, signert JoStein Moen, 24.kandidat på bystyrelista til Arbeiderpartiet i Trondheim

fredag 5. august 2011

Vårt lille land




Mye klokt er sagt og skrevet etter terroren som rammet Norge 22.juli. Ondskapen, smerten og savnet er bortenfor fatteevnen. Ord blir fattige. Norge har fått et “hvor-var-du-da?”-øyeblikk av en ganske annen type enn hvor man var da Brå brakk staven. Få av oss vil glemme hvor vi befant oss idet regjeringskvartalet og Utøya ble angrepet.

Jeg satt på cafè i gamlebyen i Barcelona. Forfatteren Tom Egeland beskriver hvordan han opplevde å være i Barcelona den dagen: “Jeg vil ikke forstå. Jeg vil ikke analysere”. Han la til: “Jeg vender ansiktet mot solen, jeg kjenner dens varme. Det er Norge jeg tenker på. Mitt Norge. Vårt Norge. Vårt rare, lille land.” Vi er flere som følte det slik. Min umiddelbare tanke var at kun to dager tidligere avduket AUF-leder Eskil Pedersen en minnetavle på Utøya for å hedre fire AUFere som falt i kampen mot fascismen under den spanske borgerkrigen fra 1936-39. Nederst på minnetavla står en strofe fra Nordahl Griegs dikt “Til ungdommen”, skrevet i 1936 med Spania i tankene: “Kast dine krefter inn, døden skal tape”. Diktet har fått ny kraft og runger nå i kirkebygg og Folkets Hus fra sør til nord.

Angrepet på landets største politiske ungdomsorganisasjon var politisk motivert; Et forsøk på å “strupe rekrutteringen til Ap” ved å skremme unge fra å engasjere seg. Jeg har selv bakgrunn fra AUF og har tilbrakt femten somre som leirdeltaker på Utøya, i et lite telt under det samme treet, innerst i skogkanten ved bålplassen i Trøndelagsleiren på sletta. Ved siden av familiens hytte i Rindal er det ikke noe sted jeg kjenner bedre eller er mer glad i enn Utøya, et sted jeg forbinder med to ting: Engasjement og trygghet. Hundrevis av ungdommer fra inn- og utland, som velger å bruke deler av sommerferien på politisk leir, få nye venner og diskutere hvordan bekjempe intoleranse, rasisme, urettferdighet, miljøødeleggelser og arbeidsledighet. Den alkoholfrie sommerleiren har lenge vært kjent som et av de tryggeste steder foreldre kan sende sine barn. Forhåpentligvis blir det slik igjen. Øya skal tas tilbake.

Særlig i utlandet finnes vrangforestillinger om Utøya. Den israelske professoren Paul Rubin skrev nylig i Jerusalem Post at “ungdomsleiren var i bunn og grunn en terrortreningsleir”, og en kommentator på amerikanske Fox News sammenliknet AUF med Hitlerjugend. Lenger unna sannheten kommer man ikke. Verdiene “glede, frihet og engasjement” preget Utøya, sa Gro Harlem Brundtland i sin gripende minnetale over en 16-årig AUF-jente i Stavanger. Sommerleir på Utøya er mer enn politikk. Det er fotball- og volleyballturneringer, sang og gitarspill rundt leirbålene, rocke- og teaterverksted, Kjærlighetsstien og konserter. Fra min tid husker jeg særlig konserten med DumDum Boys som bl.a. framførte «Tyven, tyven»; «..hadde han sjel var den en skjæres, røver de som skinner mest..»

Samfunnsengasjert ungdom fra hele landet er revet bort. I Trøndelag, tradisjonelt et kjerneområde for AUF, har tapene vært store. Tilbake sitter foreldre, søsken og annen familie, venner, kjærester og medelever som fortjener all den støtte de kan få. Som tidligere leder i Byåsen AUF gjør det stort inntrykk at bydelen er særlig hardt rammet. I skrivende stund har jeg nettopp deltatt i en verdig avskjed med 17 år gamle Håkon Ødegaard i Byåsen kirke. Sammen med familien tok hundrevis av ungdommer, venner og kjente fra skolekorpset, skolen og AUF et varmt farvel. Det samme skjer i disse dager over hele landet. Også de flere hundre overlevende fra Utøya, flere bærer fremdeles det rød-hvite armbåndet fra leiren, trenger vår forståelse og omsorg i tida som kommer.

Statsminister Jens Stoltenberg har kalt 22.juli “en nasjonal tragedie”. Den har gjort inntrykk verden over. Følelsene er sterke etter den menneskeskapte tragedien. Biskop Tor Singsaas sa under gudstjenesten i Nidarosdomen to dager etter angrepet at “Dette fyller meg med et enormt sinne!” Han er ikke alene. Budskapet er at man kan være sint og likevel ikke hevngjerrig. Slik oppleves Norge i dag. Tanken om å svare på det hatefulle angrepet med kjærlighet – røde roser mot vold og terror – har vunnet fram. Det er til å bli varm om hjertet av. Et nytt ord har oppstått: “Rosefast”, etter at trikken ble stående i folke- og rosehavet ved Stortorget utenfor Oslo Domkirke.

I motsetning til mange andre europeiske land har Norge tradisjoner for sterke ungdomsorganisasjoner. Ifølge Landsrådet for norske Ungdomsorganisasjoner (LNU) er idag mer enn 15.000 under 26 år med i politiske ungdomsorganisasjoner, det høyeste antall siden århundreskiftet. Totalt finnes 140 barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge. Det totale medlemstall har vokst fra 280.000 til 400.000 de siste ti årene. Ungdoms engasjement representerer noe av det vakreste i demokratiet vårt og kan ikke knebles.

Mange melder seg nå inn i ungdomspartiene. Kanskje vil valgdeltakelsen i høstens lokalvalg bli rekordhøy. Kanskje kan man også håpe på økt innflytelse for ungdom. Ifølge LNU er de under 30 år kraftig underrepresentert i lokalpolitikken. LNU-lederen har rett i at “underrepresentasjonen er alvorlig fordi kommunestyrer og fylkesting går glipp av de unges kompetanse. Unge er eksperter på egne liv, og politikere trenger erfaringene og perspektivene deres for å ta best mulig beslutninger.”

Terroren taper. Demokratiet seirer. Framtidas Norge blir trolig et land med mer engasjement og toleranse. For å vri på ordene til Halldis Moren Vesaas i diktet ”Tung tids tale”; Det heter ikke “Mitt lille land” - nå lenger. Heretter heter det “Vårt lille land.”


Artikkelen sto på trykk i Adresseavisen fredag 5.august 2011
signert Jo Stein Moen, AUF-veteran

mandag 18. juli 2011

Stillheten etterpå

Det er i dag 75 år siden den spanske borgerkrigen brøt ut.



Ifølge NRK drar i år 27,3 % av alle nordmenn som ferierer i utlandet til Spania. Tusener av oss, deriblant undertegnede, tilbringer akkurat nå gode dager i vårt fremste ferieland utenfor Norge. 2.mai 1976 kom jeg første gang til Spania, fire år gammel. Knapt et halvt år tidligere døde general Francisco Franco, landets eneveldige diktator. Jeg var lykkelig uvitende om at få måneder før jeg gikk ned flytrappa på Mallorca var Spania et brutalt diktatur, og fagbevegelse og venstrepartier forbudt - en konsekvens av den blodige borgerkrigen (1936-39) som raste i tusen dager og i sin tid kastet lange skygger også over vårt land.

Samme år spurte en selvkritisk Sigurd Evensmo om norske Spaniakjempere hadde fått “den heder at deres historie blir skrevet og kan festne seg i bevisstheten hos en ny generasjon som kan komme til å trenge dette forbildet?” Han roste Yngvar Ustvedts ferske bok om Spaniakjemperne og mente det var “en skam for mange av oss eldre skribenter som kunne tatt fatt på denne oppgaven tidlig i 1939”. Først i 1989 - i Birkelunden - femti år etter krigens slutt, ble det reist et minnesmerke for nordmenn som falt i kamp mot Franco, Hitler og Mussolini som frivillige i De internasjonale brigader. For en tid siden fikk jeg mail fra den 71-årige niesen til en trønder som ble drept ved Ebro i 1938: “Jeg har ikke hørt noe mer om min onkel Odd enn at han deltok i krigen i Spania og at han døde der. Det ble ikke snakket stort om ham i mitt nærvær, i hvert fall.” Mønsteret går igjen.

Norge spilte riktignok en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen. Men krigen spilte en sentral rolle i norsk samfunnsdebatt, og var lenge en dominerende enkeltsak i avisene. I dens kjølvann fulgte kunstnerisk mobilisering som bl.a. ga oss Nordahl Griegs «Til ungdommen» (1936), politisk splittelse som bl.a. førte til to kriser i regjeringen Nygaardsvold (1937-38), enestående humanitært engasjement som bl.a. førte til dannelsen av Norsk Folkehjelp (1939) og omfattende handelspolitiske, diplomatiske og juridiske forviklinger. Nordmenn kjempet og falt på begge sider i en krig som fremdeles er et åpent sår i Spania. ”Glemselspakten” som har preget landet siden Francos død, står nå for fall. I Norge har det ikke vært noen ”glemselspakt” knyttet til borgerkrigen. Likevel har Norges forhold til krigen i Spania i liten grad vært beskrevet.

Forsvant historien om Norge og den spanske borgerkrigen i frostrøyken fra den kalde krigen? Kanskje ble tiårene med Franco-diktatur et traume for de som bygget landet og helst ville glemme en krig opplevd som en ren paradegren for utskjelte kommunister – «en kommunistgreie!», som Haakon Lie sa til meg i 2001. Hva med historikerne? Med unntak av et par hovedfagsoppgaver, en bok om to norske Spaniakjempere (1981) og bi-tema i bøker om verdenskrigen og praktverkene LOs og AUFs historie, har borgerkrigen knapt vært gjenstand for nevneverdig oppmerksomhet fra norske faghistoriske miljøer i disse 75 årene. Stillheten etterpå har vært nokså øredøvende.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen mandag 18.juli 2011.

lørdag 25. juni 2011

Bølger i ruta

(Kan det være nødvendig å være så sint?)



“Vi viser hurtigruta på småskjerm”, kunne man nylig lese på inngangsdøra til puben Last Train i Oslo sentrum. Hvorvidt folk strømmet til for å se ferden mot nord, vites ikke. Det spiller mindre rolle. Tre av fire av oss fulgte programmet. Om lag 200.000 i snitt fulgte NRK2s banebrytende “slow TV-show” til enhver tid i fem og et halvt døgn.

I mine øyne et modig konsept og et fantastisk program, som det var vanskelig å rive seg vekk fra. Bildene fra vår langstrakte kyst i strålende vær var ledsaget av et unikt soundtrack med norsk musikk, tilpasset steder man passerte. Kari og Ola Bremnes sang om at "Det skal bo folk i husan" idet #Hurtigruta passerte Loppa, etter at Halvdan Sivertsens Kjærlighetsvisa hadde tonesatt ferden langs Nordlandskysten, med påfølgende Petter Dass og Erik Bye, Into the sea med Sivert Høyem og Ellinors vise om nye tider som kommer sjøl om fjellan står.

Selv om det i lengden var av begrenset verdi å se glade landsmenn med mobiltelefon limt til øret og et norsk flagg i handa frenetisk vinke mot kamera fra skjær og småbåt, var det en unik hyllest til natur og kultur i havlandet Norge, et tvers igjennom sympatisk og snilt program. Hans Kristian Amundsen, begeistret statssekretær ved Statsministerens kontor, mente suksessen handler om at “vi har for få nasjonale samlingsbegivenheter” her i landet. Det har han nok rett i, skjønt når man leser kommentarene fra enkelte kan det synes som om man har misforstått hva han mente med nasjonal samling..

“Det er noe grusomt over de nasjonalistiske elementene og den nasjonale patos vi har sett”, sa førstelektor ved Markedshøgskolen i Oslo, samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen, til denne avis nylig, og la til at man nå “har DDR, Nord-Korea og Norge” (!). Det er for øvrig grunn til å anta at stemningen var nokså laber ved Markedshøgskolen mens sendingen pågikk. Tangens sjef, rektor Trond Blindheim var nemlig minst like lite begeistret. Han mente å se et grusomt paradoks i at dette ble vist på TV mens EU er i problemer, mange spår euroens sammenbrudd og “hele dette enorme politiske prosjektet kan gå under”. Rektor Blindheim freste til Dagbladet at “Samtidig trer vi lua godt nedover ørene og vender Europa ryggen. Det er Norge rundt i fem dager”, der “vi blir fanget i vår egen fortreffelighet.” Rektor Blindheim så en “linje fra nasjonalromantikken som ble malt på 1800-tallet til i dag, det er propagandaaktig”, og handler om at “vi har nok med oss selv.” Jøss, er det EU dette handler om? Om noen skulle være i tvil: “Jeg har litt småforakt for bygdenorge”, uttalte rektor Blindheim kjekt.

I et leserbrev i VG fikk Tangen og Blindheim støtte av en ung mann som har vært “programskaper VG TV og TV3”, medinstruktør på Ullernrevyen og Handelsgymrevyen - og elev ved Markedshøgskolen, for alt jeg vet. Vedkommende mener dette var “verdens verste TV-program” og “dypdykk i overflaten av nordmenns selvforherligelse”. Programskaperen fra VG TV anså det som “Grå underholdning for grå mennesker”, og klaget over at han “ikke har sett et eneste vakkert menneske i de få timene jeg har orket å følge sjøreisen fra helvete.”

Med tanke på reaksjonene fra Markedshøgskolens ledelse når NRK sendte naturprogrammet fra kysten, er det litt vittig at siden 20.juni har hovedsak på skolens egen webside vært “Unik eksamen i Lofoten”, der det framgår at “I pinsen gjennomførte Markedshøyskolen 68ºNORD. Det ble en fantastisk ferd gjennom Nordnorske fjell og fjorder, og en eksamen studentene sent kommer til og glemme”. Skoleledelsen understreker at “Eventet MH 68ºNORD har på en fantastisk måte profilert Markedshøyskolen og Lofoten som reisemål og skal videreføres som et årlig arrangement og bli en sentral del i Markedshøyskolens posisjonering fremover”. Ja, vel. God tur videre.

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen, 25.juni 2011.

Kilder:

http://www.dagbladet.no/2011/06/23/nyheter/hurtigruten/trond_blindheim/innenriks/17028938/
http://www.mh.no/Aktuelt/Unik-eksamensform-i-Lofoten/

mandag 7. februar 2011

Sin syke mor


En bombe ligger under velferdsstaten. Lunta brenner.

Det er noe som heter at man skal være varsom med å “be for sin syke mor”. Jeg har aldri skjønt ordtaket helt, men forstår det dithen at det betyr at man skal vokte seg vel for å snakke om egne interesser.

Tillat meg likevel å be for “min syke mor”. I min nærmeste familie er det to sykepleiere. Den ene har i lengre tid merket at det knapt utlyses annet enn vikariat og deltidsstillinger i helsevesenet. Den andre ble for en tid siden kåret til “Årets akuttsykepleier” på Akuttdagene i regi av Sykepleierforbundets landsgruppe av akuttsykepleiere. I omgangskretsen formelig kryr det av sykepleiere. Alle like stolte av jobben sin, opptatt av ufrivillig deltid, og uforstående til at det ikke tas helhetlige grep som fjerner systembristen.

De siste ukene har Dagsavisen satt fokus på velferdsstatens største paradoks. Mens alle er enige om at landet skriker etter motivert, kvalifisert arbeidskraft for å ta vare på det noen kaller “eldrebølgen”, blir de samme yrkesutøverne fratatt muligheten til faste stillinger og fulltids jobb av et tungrodd system. Ferske tall fra Arbeidsforskningsinstituttet viser at 3 av 10 ansatte i velferdsyrker er usikre på om de vil fortsette i jobben, et tall som stemmer godt med min “svogerforskning” i eget nærmiljø. Slik kan det ikke fortsette.

I Dagsavisen 19/1 understreker Ap-nestleder Helga Pedersen at “det ikke finnes noen snarvei over plenen” mht. ufrivillig deltid. Det er neppe dèt som er kravet, heller. Det holder lenge med politisk vilje til å rydde opp, uten å tvinge fram arbeid hver 2.helg. Det hevdes at “det er utfordrende å få turnuser til å gå opp”, og lokalt strever nok de ansvarlige med timelistene. Men det er vel ikke mindre utfordrende med ansatte uten lojalitet til arbeidsplassen som følge av endeløse vikariater på små stillingsbrøker, høyt arbeidspress og sykefravær, unge folk som ønsker seg bort, og sviktende rekruttering?

Helsevesenet med sin høye kvinneandel er for øvrig ikke eneste sted det jobbes ubekvem arbeidstid kveld, natt og helligdager. På spørsmål om “Hvorfor får de til dette i mannsdominerte yrker som politiet og industrien?”, svarte Pedersen “Det er et godt spørsmål”, før det pekes på historiske årsaker og “en kultur” for deltid. Ukultur, kanskje?

Lovfestet rett til heltid i helsevesenet kan bli kamptema på vårens landsmøte i Ap, da AUF og fylkespartiene kvesser knivene. (Hvor er fagbevegelsen?) Gunhild Øyangen, en av Gros lojale statsråder, stiller seg bak kravet. Ifølge Øyangen, som ikke har for vane å utfordre partiledelser i tide og utide, “er det på tide å lovfeste retten til heltid, og det er denne regjeringen som må gjøre det”. Tålmodigheten med forsøksordninger, ord, rapporter og manglende resultater er slutt.

Det er bra at helseministeren nå krever mer heltid i helseforetakene, og at sosialpolitiker Anette Trettebergstuen (Ap) utfordrer høyresiden til “duell om deltid”, under overskriften “Det rasler i sabler.” Hun løfter deltidssaken inn i Stortinget og jobber målrettet for systemendring. La oss håpe det også rasler i sedler, da reform vil koste. Skjønt alternativet koster mer. Som Øyangen tror ikke jeg at ”unge folk vil gå inn i omsorgsyrkene på disse betingelsene, og da er det samfunnet som taper”.

Dette handler ikke om “min syke mor”. Det handler om alle syke mødre – og fedre – her i landet. Og ikke minst de som sikrer dem en verdig omsorg på sykehus, helsesentre og andre steder der velferd ytes av titusener av velferdsarbeidere, tidvis kjent som “de varme hendene”. Hvorfor stat og kommune ikke benytter seg av disse varme hendene og hjertene på bedre måte er hinsides min forstand. Det ligger nemlig en tikkende bombe under velferdsstaten.

(Sto på trykk på side 2 i Klassekampen 7.februar 2011)

lørdag 22. januar 2011

FRA BERGSTADEN TIL BRIGADEN: HISTORIEN OM SPANIA-KJEMPERNE FRA RØROS

(Artikkelen sto på trykk i Fjell-Folk, Årbok for Rørosmuseet 2010)


5. juli 1974 kom en ung historiestudent til Røros. Han hadde kommet fra Telemark i en helt spesiell hensikt, nemlig å intervjue to rørosinger om noe de var med på mange år tidligere, under fjerne himmelstrøk. Han vant deres tillit og nedtegnelsene fra samtalene den sommerdagen gir unikt innblikk i deres tid som soldater i den spanske borgerkrigen i 1938.

DEN SPANSKE TRAGEDIE

La meg innledningsvis kort gjøre rede for borgerkrigens utvikling. Den spanske venstresiden (Folkefronten) vant en knepen seier i parlamentsvalget i februar 1936. Etter økende uroligheter og vold fra ytterliggående grupper på venstre og høyre fløy gikk store deler av offiserskorpset til militærkupp 17.-18. juli 1936. Kuppet blir imidlertid mislykket, da store byer som Barcelona, Valencia, Malaga og Madrid står imot kuppmakerne ved hjelp av arbeidermilits og regjeringslojale styrker. Borgerkrigen internasjonaliseres raskt med omfattende tysk/italiensk militærhjelp til opprørerne. Etter hvert bidrar Sovjetunionen og Mexico med noe våpenhjelp til republikken. Krigen utløser polarisering mellom høyre og venstre i alle europeiske land. Den lovlige spanske regjeringen nektes våpenkjøp pga. ”non-intervensjonspolitikken” som blir styrt fra en komitè i London. I Norge følger regjeringen Nygaardsvold lojalt nøytralitetslinjen, men er for republikken. Om lag 35.000 frivillige fra hele verden drar til Spania for å kjempe mot Franco, Mussolini og Hitlers styrker. Fra Norden kommer mer enn 1.300 frivillige, litt i overkant av 200 er norske. Ti reiser fra Trøndelag til Spania – hvorav to fra Røros.
Krigen utløser en bred norsk solidaritetsbevegelse, den første store humanitære aksjon i sitt slag her til lands. Tross voldsomt engasjement fra antifascister verden over blir krigen en ren tragedie for den spanske republikken. Militært utvikler krigen seg nærmest til en eneste lang retrett, tross forbigående framgang på enkelte frontavsnitt. Flyktningestrømmen mot slutten av krigen blir en regelrett humanitær katastrofe. Splittet, dårlig utstyrt og dårlig organisert taper den spanske republikken krigen mot en helt overlegen fiende som er støttet med titusener av regulære tropper fra Mussolini og Hitler. Den 1.april 1939 - etter 989 dagers krigføring - kan opprørsgeneral Franco triumferende erklære seg som vinner. Dermed innledes nærmere førti års diktatur i Spania. Landet som i dag er nordmenns mest populære reisemål, forblir et brutalt diktatur inntil general Franco dør i november 1975, 83 år gammel.

HJERTELAG I FJELLBYGDENE

Den humanitære innsatsen som fulgte i kjølvannet av krigen i Spania vil for alltid stå med gullskrift i historien om norsk solidaritetsarbeid. Kampropene “Spanias kamp er vår kamp!” og “Du må ikke sove!” gikk fra landsende til landsende, og i februar 1937, knapt tre måneder etter at Den norske hjelpekomitè for Spania ble etablert, var 56 lokale Spaniakomiteer i sving, fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør. I Trøndelag var på dette tidspunkt - et halvt år etter krigens utbrudd - sju Spaniakomiteer aktivt i gang med hjelpearbeidet, nærmere bestemt på Løkken, Harran, Orkanger, Røros, Steinkjer, Verdal og i Trondheim. Utover i 1937 ble antallet Spaniakomiteer mer enn fordoblet, både nasjonalt og i Trøndelag.

Spaniakomiteen på Røros ble opprettet høsten 1936 av Røros Arbeiderparti, Røros Arbeiderungdomslag, Røros Kommunistparti, Ungdomslaget Magne, Røros Småbrukarlag, IOGT, Røros Arbeideridrettslag og Idrettslaget Bergmann. Den første lederen av den lokale Spaniakomiteen var den kjente kommunisten Johan Wesselvold, medlem av herredsstyret for NKP. Styret for øvrig besto av Ellef Brean, Bernt Hesjedal, Eystein Kvikne, Johan Krog, Johan Moen, Karl Mørk, Hans Persson og Gunnar Viken. Etter en stund ble Wesselvold erstattet av Lars Heksem som formann, ettersom han ønsket å hjelpe republikken på andre måter. Heksem tok samtidig over Wesselvolds plass i herredsstyret.

Spaniakomiteen arbeidet aktivt og arrangerte godt besøkte folkemøter på Røros, Tynset og Glåmos med hjemvendte Spania-kjempere. I februar 1938 fortalte forfatter og journalist Lise Lindbæk fra sine opplevelser i Spania på et “overfylt hus” i Vonheim, der de ifølge avisomtalen hadde “to opplevelsesrike timer i hennes selskap”. Et halvt år etter borgerkrigens slutt, i desember 1939, oppløste Spaniakomiteen på Røros seg selv. Det skjedde etter oppfordring fra sentralleddet i Oslo. I sin tale ved Spaniakomiteens siste møte sa redaktør Reidar Aamo i Arbeidets Rett at han opplevde det som en “stor tilfredsstillelse å se at Bergstaden og distriktets befolkning” gjennom krigsårene hadde vist Spaniasaken “så stor interesse”. Det var et bevis på at “hjertelaget var i orden” i fjellbygdene, mente redaktør Aamo. I sluttrapporten skrev komiteformann Heksem at “alle tilstelninger har vært omfattet med enestående interesse”, noe som også ga seg utslag i et imponerende innsamlingsresultat. Totalt innbrakte de omfattende bøsseinnsamlingene, salget av melkebilletter og ekstrakontingent blant fagorganiserte 4.413, 67 kroner som ble sendt Den norske hjelpekomite for Spania og videre til republikken. Det tilsvarer 123.779 kroner i dagens valuta. I tillegg ble 630 kilo med klær, hermetikk og andre nødvendige varer sendt fra Røros. I sluttordet takket Heksem lokale støttespillere og aktivister, som sammen med lokalavisene fikk en varm takk for “dette strålende resultat”. Han ga en særlig takk til to enkeltpersoner; Røros` egne Spania-kjempere som hadde reist nedover og med livet som innsats forsøkt å stanse fascismens framvekst.

FRA ORD TIL HANDLING

Johan Wesselvold trakk seg som leder i Spaniakomiteen på Røros fordi han bestemte seg for selv å reise til Spania for å slåss. I samtalen med Frank Refsdal i 1974 fortalte han hvordan det gikk til: Da Jørgen Vogt, redaktør i Ny Tid, kommunistavisen i Trondheim, og senere stortingsrepresentant for NKP, besøkte Røros våren 1937 for å verve folk til Spania, “ville han ha hjelp til å få folk, men ingen meldte seg”, erindret Wesselvold, som selv skulle hjelpe til med å skaffe folk, “men det lyktes ikke”. Han var ungkar og drev med gruve- og anleggsarbeid på den tiden og da ingen meldte seg, bestemte han seg snart for å dra selv.

Johan Wesselvold var over 50 år og ble dermed Nordens eldste brigadist. Han kjempet i et mobilt artilleribatteri som ble satt inn ved behov på de mest utsatte frontavsnitt og var eneste nordmann i batteriet. Fra frontlinjen sendte han stadig fargerike krigspostkort hjem til familien på Røros, som tydelig bar bud om hans urokkelige tro på militær seier. Wesselvold er for øvrig blant de norske Spania-kjemperne som er omtalt i flest bøker. Han møtte krigsreporter Lise Lindbæk en sen septemberdag i 1937, da hun traff en gruppe med om lag 25 skandinaver nær brigadens hovedkvarter i Albacete. Han var eneste nordmann blant dem, og hun skrev om ham i klassikeren Bataljon Thälmann, som kom ut mens krigen raste. Ifølge Lindbæk var “Dovregubben”, som hun kalte ham, en ”selvskreven leder for skandinavene der”, og hun fikk ”den glede å overbringe en personlig hilsen til hans gamle mor på Røros.” Kort tid etter at de møttes i Spania, besøkte hun selv Røros og hans familie på det hun kalte “en uforglemmelig dag i dette vakre og høyt kultiverte miljø”. Lindbæk skrev senere om Wesselvold i flere av sine bøker. Han er også omtalt i Yngvar Ustvedts bok om norske frivillige fra 1975 og i boka Pasaremos! fra 1982. I fjor ga undertegnede ut en bok om Norge og Spania-krigen der historien til Nordens eldste brigadist er viet en hel del plass.

Ved et kuriøst sammentreff fikk man for ti år siden en påminnelse om at Wesselvold skrev artikler hjem til lokalavisene fra fronten. Under restaurering av et hus på Røros, nærmere bestemt i Øyaveien 13, fant man tilfeldigvis et eksemplar av Fjell-Ljom datert mandag 14. februar 1938. I avisa sto en artikkel av Johan Wesselvold som han selv kalte “en brevlapp til dere alle sammen, mine gamle kamerater på Røros”. Han skrev om spionasje, sabotasje, oppstander og mord, og unnskyldte “det litt primitive papiret og blyanten, men her i landsbyen er for tiden ikke annet å oppdrive. Det er krig”. Han avsluttet hilsenen med en noe pessimistisk analyse; “kanskje må jeg også gi livet i denne kampen”. Men det tok ikke humøret fra ham; “Det gjør jeg stolt og glad”, skrev han, “men selvfølgelig ville jeg gjerne leve for å se det nye Spania stå herlig fram bak krig og gru.” Han kunne ikke vite det den gang, men han kom levende fra krigen og fikk faktisk oppleve at Spania ble demokratisk.

I 1938 ga NKPs forlag ut propagandaboka Norske frivillige i Spania med Jens Galaaen fra Rørosdistriktet som ansvarlig redaktør. I boka trykket de blant annet et brev fra Wesselvold som han hadde skrevet like etter årsskiftet 1937/38, som viste reaksjonen da han nyttårsaften hadde fått beskjed om at hans far, skolebestyrer Wesselvold, hadde gått bort. “Vet du hva jeg gjorde efter å ha lest brevet i dag morges?”, skrev han hjem til sin mor. “Jeg bad meg fritatt for tjeneste i formiddag og det fikk jeg. Så tok jeg hakke og spade og gikk av sted for å arbeide i en av bombekjellerne som vi lager for at sivilbefolkningen kan redde sig under flyvebombardementene.” Han følte han “måtte arbeide hårdt for ikke å knekke sammen”, og lovte at han skulle komme velberget hjem. Det løftet holdt han. Da han gikk av toget på Røros 14.februar 1939 etter en lang og slitsom reise fra sentralsektoren i Spania, var det ifølge lokalavisen “helt svart av folk på hele stasjonsområdet”. Hundrevis hadde møtt fram for å hilse ham, og Lars Heksem holdt en flammende velkomsttale, mens flaggene vaiet og hurraropene runget over jernbanestasjonen. Han var hjemme igjen.

I mai 1938 trykket Fjell-Ljom en hilsen fra “tre trønderske frivillige i de katalanske skyttergravene i Spania”, deriblant den til nå minst omtalte lokale Spania-kjemperen, “Rørosgutten Einar Aunmo som kjemper på østfronten”. Noen måneder tidligere hadde den 26 år gamle sjåføren reist til Spania. Han var nokså nøyaktig halvparten så gammel som Wesselvold og medlem i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). I likhet med Wesselvold reiste han først og fremst av politisk overbevisning. Som et ledd i den såkalte non-intervensjonspolitikken hadde regjeringen Nygaardsvold gjort det ulovlig både å reise til Spania for å kjempe for den lovlig valgte regjeringen – og å verve folk til Spania. Norges kommunistiske parti organiserte vervearbeidet, og ververne opererte i all hemmelighet med et profesjonelt undergrunnsapparat som ble styrt fra partikontoret nær Akerselva i Oslo. De fleste Spania-kjemperne var kommunister, men en god del var også fra Arbeiderpartiet og AUF, eller uavhengige radikalere. Aunmo kom i kontakt med en partimann i Trondheim med dekknavnet ”Sigvall”, og fikk hjelp med praktiske ting som reiserute, billetter og en hemmelig adresse i Paris der han skulle melde seg. Det er meget sannsynlig at denne ”Sigvall” var identisk med redaktør Vogt i Ny Tid, kjent som NKPs fremste verver i Trøndelag.

Det var ikke tilfeldig at Vogt reiste nettopp til Røros for å skaffe folk til Spania. Ved stortingsvalget i 1933 hadde 147 av velgerne på stedet (6,5 %) gitt sin stemme til NKP, i et valg der NKP fikk mindre enn 10 stemmer i de fleste trønderske valgdistrikter. Røros var blant kommunistenes absolutte “bastioner” i Sør-Trøndelag og etter Strinda (Trondheim) det sted der NKP fikk flest stemmer ved valget i 1933, fulgt av Meldal, Malvik og Orkanger. Ved det neste stortingsvalget, i oktober 1936, ble det avgitt 2.588 stemmer i det man kan kalle ”Stor-Røros” (valgkretsene Røros by, Røros landsogn, Glåmos og Brekken), hvorav 1.662 (64,2 %) gikk til Arbeiderpartiet, mens 669 stemte Venstre (25,9 %) og 212 Høyre (8,2 %). Bondepartiet fikk 24 stemmer (0,9%), mens 16 stykker (0,6 %) ga sin stemme til Nasjonal Samling. NKP fikk null stemmer i dette valget, ettersom partiet ikke stilte valgliste fordi man ønsket sammenslåing med Arbeiderpartiet på landsplan. Det bodde imidlertid trolig omlag 150 kommunister på Røros mens den spanske borgerkrigen pågikk. To av dem dro til Spania som en følge av det hemmelige vervearbeidet til partiet og Vogt.

Tidlig i 1938 kom Einar Aunmo seg over grensen til Sverige uten problemer og tok jernbanen til Trelleborg helt i sør, der han gikk om bord i et skip med kurs for den tyske havnebyen Sassnitz. Det var med blandede følelser han gikk i land i Hitlers Tyskland, vel vitende om at han skulle ta seg gjennom landet til Frankrike og deretter inn i Spania for å slåss mot blant annet tyske styrker. Gjennom nazi-Tyskland reiste han sammen med en gruppe sjøfolk som var ute i et annet ærend - de skulle mønstre på et skip i Marseille. Reisen gjennom Tyskland gikk bra, selv om det var nokså spesielt å se flaggene med hakekors som hang overalt i byene og uniformerte nazister i gatene. Før avreise hadde han fått utlevert halvparten av et bilde av et reinsdyr som han måtte ta godt vare på. Han gjemte det godt, blant annet under gebisset på vei til den hemmelige adressen i Paris, der den andre halvparten ventet.

Vel fremme i Paris reiste sjøfolkene videre til Marseille, mens Aunmo raskt fant fram til det avtalte møtestedet, et av kontorene til De internasjonale brigadene. Der viste han fram bildet med reinsdyret som beviste at han ikke var provokatør eller spion, men klarert og sendt via de riktige kanalene i Norge. På kontoret hadde de den andre biten av bildet. Han gjennomgikk intervjuer og kontroller før tillatelse til å reise videre til Spania. Etter to uker i den franske hovedstaden kom endelig klarsignalet om reise sørover til Toulouse nær den spanske grensen. Der gjennomgikk han en grundig legesjekk og ble umiddelbart erklært stridsdyktig. Aunmo var aktiv idrettsutøver i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF), og var ”i fin form”, men kunne ikke unngå å merke seg at mange av de frivillige led av ”dårlig kondisjon”.

Både viljen og kondisjonen ble satt på prøve da han i februar 1938 sammen med en gruppe frivillige krysset grensen til fots over Pyreneene i nattemørket. Reisen tok mange timer på smale stier langs fjellsider og over fjellpass. Det var mørkt og kaldt, og de gikk i en lang rekke langs stien bak en lokalkjent fjellfører. Den fransk-spanske grensen var stengt siden de demokratiske landene trodde de kunne hindre fascismens framvekst ved streng nøytralitet eller ”non-intervensjon” i forhold til Spania. Den lille gruppa ble hentet i lastebil på en liten grusvei på spansk side og kjørt til den enorme festningen San Ferran på et høydedrag like utenfor byen Figueras. Over inngangen til den massive festningen, en av de største i Europa, vaiet det katalanske flagget side om side med republikkens trikolor. Etter noen dager ble de sendt med tog sørover via Barcelona og Valencia til den støvete byen Albacete på høysletten i retning Madrid. På tyrefekterarenaen i Albacete ble de ferske rekruttene stilt opp, og tildelt militær avdeling. Aunmo hadde tjenestegjort i det norske artilleriet, men til hans irritasjon ”tok de ikke noe hensyn til det”. Han ble fotsoldat i infanteriet.

Som de fleste norske havnet han i den tysktalende 11. brigade, 2. bataljon, den såkalte ”Edgar Andrè”-bataljonen, oppkalt etter en kommunist som var halshugget av Hitlers bødler to år tidligere. Siden han ikke snakket noe fremmedspråk annet enn litt tysk, passet det ham bra. Han ble plassert i bataljonens 1.kompani (”Antikainen-kompaniet”, oppkalt etter en finsk kommunist). Troppen (seksjonen) han havnet i, besto av flere norske og fikk derfor navnet “Egede-Nissen”, etter Adam Egede-Nissen fra Levanger, datidens formann i NKP.

KAMP MOT OVERMAKTEN

Mens Aunmo lå i treningsleir ved Albacete satte opprørshæren i gang en voldsom offensiv på Aragon-fronten mellom Zaragoza og kysten, og presset regjeringsstyrkene tilbake fra skanse til skanse i områder de selv hadde erobret året før. Etter et par uker med fysisk, militær og strategisk trening nær Albacete ble derfor Aunmos bataljon sendt til høylandet i Aragon. De gikk i stilling ved en av de mange sideelvene til Ebro-elva, vel vitende om at Francos elitestyrker var på vei ned mot dem.

I krigssonen var maten enkel: Erter (”Garbanzos”), kokt og blandet i olje. Alltid suppe to ganger om dagen. Klippfisk en gang i blant. De hadde en daglig rasjon tørt brød, samt store mengder lokal appelsinmarmelade. Alltid vin til middag, skjønt de spanske soldatene var redd for at skandinavene skulle få tak i sterkere saker, ”for da ble de litt gærne”, mente de. Det fantes nesten ikke vann oppe på sierraen, og jo nærmere sommeren man kom, jo mer prekær ble vannmangelen. ”Det var forferdelig tørt på høysletta, og vi kunne være flere dager uten vann”, mintes Aunmo. Soldatene visste godt når det nærmet seg angrep og førstelinjetjeneste ved fronten, for da fikk de ikke utlevert mat, ifølge Aunmo fordi ”magen skulle være lettere å reparere hvis vi ble såret.” Selv i stummende mørke mente skandinavene at de kunne kjenne igjen spanske avdelinger ”på hvitløkslukta”. Luseplagen var enorm. Det nyttet simpelthen ikke å bli kvitt de små krypene, selv om kompaniet hadde egne stasjoner der de stappet klærne inn i en slags dampovn, ”men det så ut til at lusa tok seg lite nær av den behandlingen, den bare klekka”.

Rørosingen lærte seg raskt noe spansk, ”kommandoer og slikt”, og samarbeidet mellom utlendingene og de stadig flere spanjolene som fylte rekkene i de internasjonale brigadene, gikk overraskende bra. Det eneste han merket av gnisninger internt var mellom svenske og tyske brigadister. Kjentfolk på Røros sendte stadig tobakk nedover, men de etterlengtede pakkene kom aldri fram til Aunmo. De hadde nemlig “en egen evne til å bli borte på veien”, konstaterte han oppgitt. Men til hans store glede mottok han stadig brev hjemmefra der ute i skyttergraven i den glohete forsommeren. En dag mens kompaniet lå i hvilestiling, fikk han sågar utdelt lokalavisa Arbeidets Rett fra kompaniets politkommissær som også fungerte som postombærer.
Fottøyet var svært enkelt, og Aunmo brukte enkle, flate tøysko kjent som ”alpargatas”. Uniformene i regjeringshæren var også av varierende kvalitet, men etter hvert som kampene tiltok i styrke, kunne soldatene overta døde medsoldaters utstyr. “Det var stadig noen som falt, og da ble deres klær brukt”, ifølge Aunmo. Han syntes det var besynderlig og trist at en regjeringshær kunne være så elendig utstyrt, og var ikke i tvil om at det skyldtes “non-intervensjonspolitikken” og blokaden som de demokratiske landene, inkludert hjemlandet hans, hadde innført for å isolere krigen i Spania.

Ukene i Aragon ble ikke som han hadde forventet. Bittert måtte han bare konstatere at ”det var tilbaketog og hele brigaden holdt på å gå i oppløsning”. De måtte snart bryte opp, trekke seg tilbake og finne nye defensive posisjoner på grunn av fiendens framgang. I sin ilddåp opplevde han at flere landsmenn mistet livet; “Vi mista mange folk, deriblant en kjent spydkaster fra AIF”. Opprørshæren var ikke til å stoppe, og dens offensiv endte ikke før man nådde Middelhavets bredd ved Viñaroz, og dermed delte det republikanske Spania i to. Catalonia og Barcelona i nordøst var dermed adskilt fra sentralsektoren med Valencia og Madrid. Den lovlig valgte regjeringen hadde tidligere flyktet fra Madrid til Valencia og deretter til Barcelona. Situasjonen etter den ydmykende Aragon-retretten våren 1938 var alvorlig, og tapene var store. Einar Aunmo var blant de heldige som kom seg uskadd over Ebro-elva og i sikkerhet på østsiden, der regjeringshæren hadde store reserver og godt befestede posisjoner. Den vannrike elva, blant de største i landet, ble med ett frontlinjen som skilte Catalonias forsvarere fra de framgangsrike opprørerne på den andre elvebredden.

SERSJANT AUNMO OG EBRO-SLAGET

Etter retretten ned gjennom Aragon våren 1938 samlet regjeringsstyrkene seg på østsiden av Ebro, der de slikket sine sår og kom til hektene. På forsommeren ble nye årskull med soldater utskrevet, og Aunmo opplevde at lokale guttunger ned i 17-18-årsalderen fylte opp rekkene i kompaniet. De tilhørte det som ble kjent som “Quinta del Biberó” (“Tåteflaskebrigaden”) og var uttrykk for den desperate situasjonen regjeringshæren befant seg i. I nattemørket strømmet det saktegående, mørke lastebiler fullastet med nye soldater til de mange landsbyene i vindistriktet Priorat, knapt tre mil fra havet og noen kilometer fra Ebro-elva.
På forsommeren ble Einar Aunmo sendt ut på rekognoseringsoppdrag i fjellene nær landsbyen Falset sammen med en tysker, en fra Luxembourg og en annen trønder, Odd Ressem. Fra høydedragene kunne de se over elva til området de hadde rømt noen måneder tidligere. Han merket at noe var i gjære. Lufta var full av rykter om en kommende republikansk offensiv i området. Einar Aunmo ante det ikke, men var i ferd med å bli kastet inn i det som enkelte militærhistorikere omtaler som et av verdenshistoriens tretti viktigste og største slag, Ebro-slaget.

Om natten 25. juli 1938 gikk den republikanske hæren til en siste, desperat offensiv over Ebro. Den dagen ble Einar Aunmo fra Røros utnevnt til sersjant og fikk kommandoen over sin seksjon (tropp) som besto av 32 mann fra Spania, Tyskland og Luxembourg. De disponerte tsjekkiske maskingevær og rifler, samt franske håndgranater. Som mange av medsoldatene manglet han stålhjelm, men hadde spade til å grave skyttergraver og stillinger på den andre siden. Aunmo tilhørte 35.divisjon i Ebro-hæren, som krysset elva ved byen Ascò som en av de første enhetene. De nedkjempet motstanden i området før de tok seg opp langs veien mot Fatarella. Etter kort tid inntok de også denne byen og bega seg mot det strategiske målet for angrepet, Gandesa. Landsbyen ligger i en åpen dal ned mot Ebro i skyggen av de bratte fjellformasjonene Sierra Pandols og Sierra Caballs. Til deres glede hadde regjeringshæren erobret landsbyen Corbera som lå noen kilometer nedenfor Gandesa, og de inntok sine posisjoner mellom de to byene. Men det skulle bli vanskelig å fortsette framgangen.

Til hans enorme skuffelse var sambandstjenesten ved frontlinjen svært dårlig, det var ”mye rot”. Mens sersjant Aunmo og hans seksjon lå i provisoriske stillinger på de flate olivenmarkene foran en velutstyrt fiende forskanset i solide stillinger i Gandesa, kunne han ikke vite hvilke avdelinger som lå til høyre eller venstre for seg. Samband med egne artillerienheter eksisterte heller ikke. ”Dessuten hadde vi lite artilleri”, freste han når han tenkte tilbake på kamphandlingene. Forsvarerne av Gandesa, derimot, hadde batterier trygt plassert på høydene bak byen som jevnlig bombarderte deres framskutte stillinger. Opprørshæren hadde dessuten overlegen luftstyrke og tyske flyangrep vanskeliggjorde erobringen av Gandesa.
Målsetningen var å snarest innta Gandesa som ligger i et veikryss på sletten, og derfra presse opprørshæren bakover, for på den måten få fotfeste vest for Ebro og dermed avlaste andre frontavsnitt. Aunmo deltok i stormangrepet i retning kirkegården i utkanten av Gandesa, et område som ble forsvart av spanske og marokkanske styrker. Samtidig som regjeringshæren stanget mot Gandesa, så de hvordan lastebil etter lastebil med forsterkninger til fienden ankom fra sikre posisjoner bak fronten, samtidig som de selv kjempet med ryggen nærmest mot elva som lå få mil bak dem.

Aunmo deltok i Ebroslagets første hektiske dager, inntil han 1. august ble truffet av granatsplinter i ryggen og beina mens han lå i første linje. Det var trolig nedslag fra en bombekaster som rammet ham. Smerten var intens. Han ble raskt fraktet på båre til Corbera og tilbake over Ebro-elva via en av de provisoriske bruene som var satt opp. Deretter ble han operert på sykehuset i kystbyen Mataro før noen ukers rekonvalesens i sentrum av storbyen Barcelona. Han var etter forholdene heldig, og operasjonene var vellykket. I Barcelona traff han blant andre Fredrik Haslund som jobbet for Den norske Spaniakomiteen og Lise Lindbæk, samt sjøfolk fra et norsk skip i havnen som etter sigende gikk med korn og antiluftskyts fra Sovjetunionen. De ga landsmannen hermetikk og såpe, og inviterte ham om bord. Han takket høflig nei, fordi han visste at han kom til å bli regnet for desertør dersom han besøkte skipet.

KAMPEN FORTSETTER

Straks han ble erklært frisk, ble han fraktet tilbake til Ebro-sektoren og plassert i en reserveavdeling i påvente av ny fronttjeneste. 21.september erklærte imidlertid president Negrin i Folkeforbundet i Geneve at republikken ville sende utlendingene som slåss i De Internasjonale brigadene tilbake til sine hjemland, i et forgjeves forsøk på å vinne sympati blant de demokratiske statene. I slutten av september ble derfor Aunmo og resten av brigadistene trukket tilbake fra Ebro-området. De leverte fra seg våpnene og ble plassert i landsbyer rundt om i Catalonia i påvente av hjemreisen.

Mer enn 12.000 frivillige skulle sendes hjem, og store mengder papirarbeid, venting og byråkrati frustrerte de norske i oppsamlingsleiren. De trengte pass, samt tillatelse fra franske myndigheter for innreise og gjennomreise, og skulle intervjues av en kommisjon fra Folkeforbundet før avreise. Rapportene fra Ebroslaget ble stadig dystrere, og utålmodigheten økte dag for dag. Derfor forlot Aunmo leiren en dag i oktober, sammen med fem landsmenn som ønsket å krysse grensen på egen hånd. Ekspedisjonen kom vel fram til grensen, men ble avvist av franske grensevakter fordi de manglet penger og nødvendige papirer. De ble sendt tilbake og havnet i en ny samleleir der de ble liggende i over en måned. I slutten av november kom Aunmo seg endelig over grensen, som del av den første store gruppe norske frivillige. De reiste via Paris til en belgisk havn og ankom Bergen med båt 25. november. Noen fryktet fengsling og bøter fordi de hadde brutt norsk lov, men i stedet ble de møtt av musikkorps og tusenvis av jublende mennesker i havneområdet. De tok tog til Oslo neste dag, og også ved ankomst Østbanestasjonen i Oslo fikk de en heltemottakelse. Byens ordfører og kjente folk fra så vel regjeringspartiet som kommunistpartiet møtte dem. Senere på dagen holdt redaktør Martin Tranmæl en flammende tale i et fullsatt Folkets Hus. Deretter ble hele gruppen fotografert iført bandolær i den spanske republikkens farger og baskerlue.

Siste etappe var opp fredelige Østerdalen og hjem til Bergstaden. Kontrasten til kaoset han nylig hadde opplevd ved Gandesa kunne knapt vært større. Et par måneder senere, på nyåret 1939, kom også Johan Wesselvold hjem som en av de siste norske. Han hadde deltatt i kamper på sentralsektoren mellom Valencia og Madrid i september 1938 da de internasjonale brigadene ble trukket tilbake, og det tok tid å kunne ta seg sjøveien fra Valencia til Barcelona med fare for torpedering fra italienske skip eller luftangrep fra tyske fly.

Vel hjemme hadde begge ønske om å mobilisere folk til innsats for Spania, og utover våren 1939 holdt de til sammen nærmere førti foredrag over hele Trøndelag og i Østerdalen; Aunmo 19 og Wesselvold 18 stykker. Eksempelvis holdt sistnevnte et foredrag i Sangerhuset i mars 1939 som ifølge Arbeidets Rett var omfattet med så stor interesse at “en halv time før fastsatt tid var lokalet overfylt og mange kom ikke inn”. Avisens utsendte var svært begeistret for foredraget, og mente Wesselvold talte “saklig og respektvekkende” og “overbevisende under åndeløs stillhet for et meget interessert publikum”. Folk på Røros fulgte republikkens siste krampetrekninger med stor interesse, men knapt tre uker etter det godt besøkte foredraget i Sangerhuset var krigen slutt og general Franco eneveldig hersker i landet.

Aggressivt spredte fascismen seg videre fra land til land, og knapt ett år senere var Norge okkupert av styrkene til Hitler, general Francos nære allierte. I grålysningen klokka 6 om morgenen 8. september 1942 ble Einar Aunmo arrestert på Mølmannsdalsgården av det norske statspolitiet og tyske soldater som hadde tatt seg til gården sammen med en veiviser. Han havnet først på Vollan fengsel i Trondheim før han tidlig i oktober ble overført til Falstad med tog. Sammen med sine medfanger måtte han gå de siste kilometerne i gjørme til knærne. “SS Strafgefangenenlager Falstad” var opprettet i november 1941 og den nest største leiren i landet etter Grini. Totalt satt omlag 4.500 fanger i fangenskap i leiren bak piggtråden, dominert av den majestetiske murbygningen som i dag er et minnested og senter for menneskerettigheter. I fangenskap møtte han flere av karene han hadde kjempet sammen med mot blant annet tyske styrker i Ebro-slaget fire år tidligere.

Samme dag som Aunmo ble tatt, ble også Johan Wesselvold arrestert på Røros. De ble fraktet til Trondheim i forskjellige biler. Etter en tid på Vollan og noen uker på Falstad kunne Wesselvold i november reise tilbake til Røros. Da Aunmos kone, Hanna, hørte at han var tilbake, besøkte hun ham for å høre nytt om Einar. Wesselvold fortalte at de hadde sittet i ulike celler og ikke hatt kontakt under fangenskapet.

Einar Aunmo var fange på Falstad leir til 11.januar 1944, hvorpå han ble overført tilbake til Trondheim, med fangetjeneste på bilverkstedet på Misjonshotellet. Resten av krigen bodde han på hybel i Rønningsbakken, med meldeplikt hver morgen kl 06.00 på Misjonshotellet, der Henry Rinnan og hans bande drev sin virksomhet. Han slapp ikke unna straffejobben før freden kom, og 9. mai 1945 kunne han endelig reise sammen med sin kjære Hanna tilbake til Bergstaden.
I samtalen med Frank Refsdal i 1974 ga Aunmo uttrykk for at han mente arrestasjonen og fangenskapet skyldtes ”Spania-innsatsen og grenselosvirksomhet”. Det er lite tvil om at han ble arrestert hovedsakelig pga. sin fortid som brigadist. Flere titalls spaniaveteraner på øst- og vestlandet ble nemlig fengslet den samme uka i september 1942. Mange av dem havnet, i motsetning til Aunmo og Wesselvold, i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

ALLTID HUSKE, ALDRI GLEMME

Det var et særlig sterkt Spania-engasjement i mange industri- og gruvesamfunn her i landet. Slik var det også i andre land. For eksempel utgjorde gruvearbeidere fra Wales, Skottland og Nord-England en stor del av de ca. 2.500 britiske frivillige. Det heter at arbeiderne fra disse distriktene sto for en politisk tradisjon med militant fagforeningskultur kombinert med politisk radikalisme og internasjonalisme som de tok med til Spania. Kanskje kan noe av det samme sies om de som reiste fra Røros, Rjukan, Sarpsborg og Odda. I dag finner man små og store minnesmerker som hedrer lokale Spania-kjempere mange steder på de britiske øyer. Nærmere femti minnetavler og monumenter er reist – og tallet øker stadig. Særlig i gruvebyene har det vært kultur for å hedre brigadistenes minne. Britene har også reist en minnetavle på Høyde 705 nær Gandesa der den britiske bataljonen led store tap.

I 2011 er det 75 år siden borgerkrigen i Spania brøt ut. Naturen går sin gang og det er således ikke mange tidsvitner igjen som opplevde retretten i Aragon, Ebro-slaget eller flukten fra Spania. Det er nå ti år siden den siste norske Spania-kjemperen gikk bort, og i sommer døde trolig den siste gjenlevende nordmann som drev aktivt vervearbeid for De internasjonale brigader til den spanske republikken i 1937-38.

I sitt vakre Spania-dikt skriver Inger Hagerup at man må “Alltid, alltid huske – aldri, aldri glemme” det som hendte under borgerkrigen. Det gjelder i høyeste grad også i vår tid – og i tiden som kommer. Det finnes fem norske minnesmerker som hedrer de som slåss mot fascismen i Spania; En stein nær Lofotkatedralen i Kabelvåg, der prost Skjeseth risset inn minnet om sin sønn, AUFeren Gunnar Skjeseth, som falt ved Jarama i februar 1937. Billedhuggeren Nils Aas` massive monument i Birkelunden på Grünerløkka i Oslo, reist i 1989, til minne om de norske som kjempet og falt i Spania. En minneplakett ved inngangen til Folkets Hus i Kristiansund til minne om to lokale Spania-kjempere, reist i 1997. En minnetavle over Oluf Milde fra Odda som falt i Spania i 1937 er reist av LO i Indre Hardanger på Smelteverkstomta i sentrum av Odda. Et portettbilde av Einar Juul Pettersen fra Sarpsborg som falt ved Ebro i september 1938, som henger i Sarpsborg Folkets Hus. De to sist nevnte minnesmerkene er reist i løpet av 2010, og et fellestrekk er at det særlig er fagbevegelsen lokalt som har tatt ansvar for å sikre at ettertida skal minnes de som på et tidlig tidspunkt så hvilken fare fascismen representerte og var villig til å risikere alt for å stanse dens framvekst. For ordens skyld – og kanskje som en liten oppfordring: Det finnes i skrivende stund intet Spania-minnesmerke i Trøndelag (…)

EPILOG

Opplevelsene i Spania preget Einar Aunmo (1912-1987) hele livet. Han glemte aldri den bitende nattekulden over Pyreneene, vannmangelen og den stekende heten under kampene ved Gandesa eller desperasjonen i skyttergravene uten artilleristøtte, noen hundre meter unna en overlegen fiende. Tross store angstrengelser og tap ble Gandesa aldri erobret. Opprørshæren, som besto av marokkanske, italienske og spanske enheter med tysk fly-og artilleristøtte sto imot angriperne. Ebro-slaget varte i 115 dager, kostet titusener av menneskeliv og ble det siste store slaget i borgerkrigen. Tretten nordmenn mistet livet nær Gandesa, blant dem Trondheims-gutten Odd Olsen. Kort tid etter at regjeringshæren var presset tilbake over Ebro, veltet en seierssikker opprørshær over elva og erobret Barcelona i slutten av januar 1939. Da var Einar Aunmo hjemme på Røros. Johan Wesselvold befant seg ikke langt unna Barcelona på det tidspunkt, han hadde ennå ikke fått lov til å krysse grensen til Frankrike. Snart var også han på vei hjem.
Etter krigen snakket Aunmo lite med andre enn sine nærmeste om tiden i Spania. Opplevelsene i Spania knyttet imidlertid ham og sambygdingen Johan Wesselvold (1886-1979) sammen, og når de to fra tid til annen lavmælt snakket om krigen, forstod de hverandre godt og viste hverandre stor respekt. De var blant få norske Spania-kjempere som fikk oppleve overgangen til demokrati etter diktatoren Francos død i 1975. Forståelig nok gledet de seg over at demokratiet seiret til slutt.

Den 13.august 1955 fikk Einar Aunmo en gave fra Johan Wesselvold, samt en personlig hilsen som understreket det spesielle fellesskapet mellom områdets eneste Spania-veteraner. Den kunstnerisk anlagte Wesselvold var en dyktig amatørmaler, som i unge år hadde lært av Harald Solberg da han var på Røros. Han ga Aunmo et originalt kunstverk han hadde laget selv, en vakker kullstifttegning som viste to sørgende smågutter ved siden av sin døde far på en spansk landevei. Trassig knytter den døde neven til republikkens hilsen. Motivet var en rekonstruksjon av et litografi Wesselvold selv hadde sett på et kunstmuseum i det beleirede Madrid i 1938, et bilde som grep ham så sterkt at det siden hadde stått ”som et uslettelig punkt” i hans hukommelse. På baksiden av kunstverket, som i dag henger på veggen hos familien Aunmo på Røros, skrev han at ”Bildet har jeg tegnet til min venn Einar Aunmo, som minne om den tiden vi begge deltok i den Internasjonale brigade i kampen mot fascismen”. Han gjentok hovedårsaken til at de begge hadde følt seg kallet til å reise til Spania nesten tyve år tidligere: ”Fascismen må slås på spansk jord – hvis ikke må hele Europa blø.”

-- -- -- --
Takk til: Biblioteket på Røros som hjalp til med å finne oppslag i lokalavisene fra 1937-39. Tor Aunmo for gode samtaler om farens tid i Spania, hans mor Hanna for informasjon om tiden etter Spania-reisen. Knut Danielsen for at han kastet lys over onkelen Johan Wesselvolds erfaringer i Spania. Frank Refsdal som i 1971-75 gjorde et banebrytende arbeid med å intervjue gjenlevende norske Spania-kjempere og bevarte intervjuene slik at de ble tilgjengelige for ettertiden. Rørosmuseet for deres bidrag til at denne delen av historien ikke blir glemt.

tirsdag 18. mai 2010

Tale ved bekransning av Gravminne for frihetskampens ofre, Nidarosdomen 17.mai 2010


En nasjon kjennetegnes ved den kollektive, felles hukommelsen. Det er noe av de som binder oss sammen som folk. Dagen i dag, 17.mai, er det sterkeste uttrykket for akkurat det. I dag samles folk i by og grend landet over for å feire vår nasjonale selvstendighet og Grunnloven fra 1814.

Det er først og fremst glede vi forbinder med denne dagen, når hurra-ropene runger
fra landsende til landsende. Bak gleden ligger i høyeste grad også takknemlighet.

I år er det særlig grunn til å se tilbake og minnes de som gikk foran. Og særlig de som har gitt sitt liv for Norges selvstendighet. Nå i vår er det 70 år siden Norge ble okkupert av en fremmed makt som hærtok landet vårt og holdt det i et jerngrep i fem lange år.

Det går an å skrive vakre bøker om noe så brutalt og nådeløst som krig. Den kanskje vakreste boka om Trondheim og annen verdenskrig er en liten bok som
kom for ti år siden. Den heter ”Gutten og krigen”, og er skrevet av Stein Ørnøi.
Han var 4,5 år da krigen kom til Munkvoll på Byåsen, der han bodde. Ørnhøi beskriver levende hvordan krig i hans familie var ensbetydende med flyangrep og arrestasjoner, skipshavari og flukt til England, angiveri og heltemot, razzia og husokkupasjon. Over alt og hele tiden bevæpnede okkupanter. Men, skriver han, det som har preget ham mest i ettertid er tanken på krigens alminnelighet. Hvordan en smågutt lærte å leve med krig og okkupasjon. Slik var det, husker Ørnhøi - å leve med krigen som om den var normal. ”Det mest uhyggelige av alt var alle hverdagene”.

Grunnen til at vi er samlet her i dag er for å minnes de som midt oppe i alle disse
hverdagene ofret alt i kampen for frihet. Dette monumentet over frihetskampens ofre
er en påminnelse om dem som ga sitt liv i kampen for et fritt Norge.

70 år etter krigens utbrudd har vi gjennom film, bøker, avisartikler, radio- og tv-
program blitt minnet om innsatsen til et lite antall nasjonale ikoner og helter
fra annen verdenskrig. Deres navn kjenner vi alle. Men vi vet samtidig at det var tusener av landsmenn - og kvinner - i by og i bygd som aldri får noe minnesmerke. Som aldri får noen vei oppkalt etter seg. Som aldri fikk - eller vil få – noen medalje. På en dag som dette er det viktig at vi minnes også dem. De navnløse heltene.

Partisanene i Finnmark. Sjøfolkene i handelsflåten. Vanlige gutter – og jenter - som
kjempet i det stille mot en overlegen fiende, på skolen og arbeidsplassen.
Professorer og studenter ved NTH, prester, kystkvinner og jurister, og ikke minst
aktive, radikale folk som tok opp kampen på et tidspunkt da mange ventet.
Sabotasjegruppene som aktivt arbeidet mot okkupantene i krigens første år.

Trønderen Asbjørn Sunde fra Rørvik ledet ”Osvald-gruppa” - den motstandsgruppa
i landet med høyest tapstall – som drev aktivt i store deler av landet i krigens
første tre-fire år. Politisk sto de langt til venstre og etter krigen forsvant deres
innsats i stor grad i frostrøyken fra den kalde krigen. Medaljer har de aldri fått.
På bakken foran dette monumentet står 34 navn. De er begravet her i en felles grav.
Når man ser nærmere på navnene til de som er minnet her, vil man se at flere av
dem på et svært tidlig tidspunkt engasjerte seg mot fascisme og diktatur.
Flere av dem hadde kjempet siden 1936-37, altså opptil fire år før de Adolf Hitlers
Soldater inntok Trondheim den vårdagen i 1940.

Gjennom én av dem kan vi minnes dem alle. Lederen for Ungdommens Spania-komite i Trondheim, Arne Johansen. Født på Orkanger, 31 år da okkupantene kom.
Under den spanske borgerkrigen som raste i tusen dager fra sommeren 1936 i et
land langt unna, tok han ansvar for å lede innsamlingsarbeidet for den spanske
republikken i Ungdommens Spaniakomite i Trondheim. Ungdom fra hele byen solgte
melkebilletter, samlet inn tonnevis med klær og medisin som ble sendt til Spania, der
den lovlig valgte regjeringen slåss mot tyske og italienske styrker. Krigen i Spania
endte med at Hitler, Mussolini og Franco seiret – og diktatur i 40 år i Spania. Men
ungkommunisten Arne Johansen sin innsats mot fascismen tok ikke slutt med
nederlaget i Spania. Nøyaktig ett år etter at Madrid falt, sto tyske styrker i hans egen hjemby, Trondheim.

Som så mange av sine aktive og radikale kamerater i NKP gikk Arne Johansen aktivt
inn i motstandsarbeidet, sammen med folk fra Norsk godtemplarungdom,
sportsklubben Ørnulf og AUF. Aviser ble trykket i hemmelighet og spredt. Plakater
hengt opp. De undergravde okkupantene, med fare for eget liv. Flere mislykkede
forsøk på likvidasjon av Henry Rinnan. Til slutt ble gruppa revet opp, nettopp av
Rinnan og hans gruppe i de såkalte ”kommunistaksjonene”. Arne Johansen endte sitt
liv høsten 1943 etter at han ble skutt av Rinnan selv i nedre Gauldal. Ved krigsrett 6. november 1943 ble Arne Johansen dømt til døden sammen med seks andre
kommunister og en lokal AUF-leder. Johansen ble brakt inn i rettssalen på båre, på
grunn av Rinnans skudd, og døde av skadene før henrettelsene fant sted
17.november 1943.

Fra 9.april 1940 til 8.mai 1945 mistet totalt 10.262 nordmenn livet i krig eller
fangenskap. Noen var sivile som ble drept av bomber eller vådeskudd. Andre måtte
bøte med livet som son-offer, tilfeldig plukket ut som syndebukker. Andre mistet livet i
torturistenes kjellere. Mange falt på slagmarken, en del mistet livet i kamp for Det
tredje riket. Flere tusen norske sjøfolk ble borte på havet. Også fra vår by ble jøder
sendt til gasskamrene i Tyskland og Polen.

Krig er forakt for liv, fred er å skape, skrev Nordahl Grieg i 1936. I dagens Europa
ser vi heldigvis at konflikter løses på fredlig vis, selv om krig og nød fremdeles preger
store deler av verden. På en dag som dette er det på sin plass innstendig å
oppfordre til fredlig sameksistens, dialog og konfliktløsning framfor væpnet konflikt,
opprustning og ufred.

70 år er lang tid. Livets gang gjør at det stadig blir færre gjenlevende tidsvitner som kan fortelle nye generasjoner om det som skjedde i de fem årene da Norge var
okkupert.

For hvert år som går jo viktigere blir det å ta vare på og hegne om vårt felles
nasjonale minne. Man må kjenne historien for å forstå nåtida og kunne forme
framtida – og unngå historiens feiltakelser.

La derfor ordene Inger Hagerup skrev to år etter krigens slutt ord avslutte denne
talen. Alltid, alltid huske – aldri, aldri glemme.
Frihetskampens ofre ga sitt liv i kampen for fred og Norges frihet.
Det er en ære å få lov til å legge ned en krans for å hedre deres minne.

(Arrangementet fant sted ved hovedinngangen til Nidarosdomen, klokka 07.45 den 17.mai 2010. Til stede var omlag 250 tilhørere, mange av dem etterkommere etter de som er gravlagt i fellesgraven. Musikkforeningen Nidarholm spilte, Trondhjems Mandskor og Trondhjems Arbeiderforenings sangkor bidro med sang og musikk. Ansvarlig for arrangementet var 17.mai-komiteen i Trondheim kommune.)

søndag 7. juni 2009

KAMPROPET


(Bokanmeldelse: Svein Tuastad: ”Fridom, likskap og gullkort. Venstresidas nye utfordringer” (Det norske Samlaget, 2009)

Omkamp: I den siste boka om venstresidas utfordringer møter vi et svært persongalleri. Men hovedkarakteren overrasker mest.

I sin tale til FrP-landsmøtet var Siv Jensens narrative grep tydelig: Politiske saker belyst via ”hverdagshelter”. Personifisering og eksemplifisering er også bærende element i Magnus Marsdals ”FrP-koden” og Audun Lysbakken/Ingvar Skjerves bok om demokratiets framtid. Det er også brukt med hell i boka ”Fridom, likskap og gullkort” av statsviter Svein Tuastad.

Sistnevnte balanserer fint mellom teori og konkrete eksempler. Her møter vi spillerutvikler Rune Jonassen i fotballklubben Sandnes Ulf, alenemora Alexis J. Thomson i Brooklyn, småbarnsfaren ”Geir Ove”, narkomane Ted Alexander og mange flere. Tuastad legger også inn referanser til alt fra tenkere som Amin Maalouf, Alexis de Tocqueville og Adam Smith til populærkultur og sportens verden, med Dixie Chicks, Drillo og Bård Tufte Johansen. Og selvsagt Obama.

Førsteamanuensis Tuastad fra Universitetet i Stavanger har tidligere vært aktiv i SV og Attac, og er nå så bekymret for sosialdemokratiets framtid at han har skrevet bok om det. La meg for ordens skyld ile til med å klargjøre mitt forhold til venstresidas utfordringer: Undertegnede har i om lag tyve år vært tillitsvalgt i Arbeiderpartiet og har verv i Nei til EU.

Forfatteren bruker fotball som bilde på samfunnet, og viser at særnorsk satsing på bredde i barnefotball er minst like bra som nederlandske fotballakademi. Tuastad, som selv trener et fotballag med 12-13-åringer, trer fram som varm forsvarer av den norske ”fotballmodellen”. Blant bokas verbale finter er en visitt til Aslak Nore, ”ein slags fotballkommentariatets svar på OECD”, som ønsker økt elitesatsing. Tuastad fastslår at ”sosialdemokratiet på banen kan fungere” og lar enkeltpersoner vise hvordan sosialdemokratiet bør fungere utenfor banen. Han misliker at Ap i hjembyen Sandnes har inngått allianseavtaler med Høyre og er skeptisk til det ”fiolette sosialdemokrati”. Savnet av et stort prosjekt er påtakelig.

Norske og europeiske sosialdemokrater sliter ”med å finne att seg sjølv”, mener Tuastad, som har jaktet på en ledende Ap-politiker med evne til selvstendig, kritisk refleksjon. Thorbjørn Jagland er kanskje en slik, skriver han, før han - til tross for at det lokalt ”er vanskeleg (…) å identifisere nokon opplagt kandidat til å formidle kva tenkjande sosialdemokratar meiner i eit litt vidare perspektiv” - ender opp med presten Odd Kristian ”Kian” Reme. Sentralstyremedlem i Ap og ordførerkandidat i Stavanger ved sist valg. Sammen med den radikale fagforeningskjempen Eldar Myhre blir Reme en slags gjennomgangsfigur i boka.

Innledningsvis påpekes systemfeil og svakheter ved samfunnet og sosialdemokratiet ved presise iakttakelser og eksempler. Om lag midt i boka endres tonen merkbart. Den blir skarpere. Forfatteren tilkjennegir at før var han ”ein tanke meir radikal enn no”. Han følte at deler av venstresida var ”livsfjerne”, og opplevde de ”største politiske vonbrota” i utenrikspolitikken. Han ble lei av ”avvisinga på automatgir av alt som hadde med marknad, EU og NATO å gjere”.

På side 44 dukker bokas egentlige hovedkarakter opp. EU. Forfatteren vil ”sende nokre nasjonale, heilage kyr til slaktebenken”, og ber om at ”no må våre beste politikarar rette seg opp i ryggen og ta opp kampen”. Det viser seg at boka først og fremst handler om at ”dvergfyrstedømmet” Norge må bli med i EU. Det er prosjektet.

Når Tuastad presenterer ”Den nye politikken”, viser det seg at EU-medlemskap er ”i realiteten ein føresetnad for mange av framlegga”. Intet mindre. Sentrale tiltak er Norden-forum i EU ”når vi vert med i EU”, koordinering av EUs skattepolitikk, felles utenriksminister i EU og felles europeisk offentlighet. Han har stor tro på ”ein spenstig kommisjon” bestående av blant andre Kristin Clemet, Eva Joly og Cathrine Holst - en ”førsterekke” som vil løfte debatten om økonomisk demokrati.

Boka munner ut i en appell om at Norge ”må vere med der dei nye spelereglane vert støypte, og der den nye politikken vert til”. Før konklusjonen: ”Inn i EU – inn i verda”.

Etter anklager mot Ap og SV for å ha ”svikta den historiske rolla til venstresida nettopp når det gjeld å formulere et knippe nye, djerve, men likevel realistiske målsetninger”, koker det hele noe overraskende ned til tradisjonelle kamprop for EU. I Klassekampen 18.mai klargjorde han at ”litt lenger fram er EU-saken viktigere enn en rødgrønn regjering, ja”. EU er visst svaret uansett spørsmål.

Forfatteren kritiserer den britiske ”New Labour”-filosofen Anthony Giddens for at ”ofte treffer kritikken bedre enn svara Giddens prøver å gi”. Noen vil nok mene at det samme kan sies om Tuastads velskrevne bok.

Bokanmeldelsen sto på trykk i Bokmagasinet til Klassekampen, lørdag 30.mai 2009.

onsdag 1. april 2009

I dag er det 70 år siden borgerkrigen i Spania sluttet


I dag - 1.april 2009 - er det nøyaktig sytti år siden general Franco triumferende erklærte seieren i den spanske borgerkrigen. Få dager tidligere hadde opprørstroppene rullet inn i Madrid uten motstand. Den spanske republikken var knust.

Etter at den spanske venstresiden i februar 1936 hadde vunnet en knapp seier i parlamentsvalget, var landet i måneder preget av kaos. I juli ble regjeringen utsatt for et mislykket militærkupp ledet av en gruppe generaler. Kuppet utviklet seg til en tusen dager lang borgerkrig som kostet om lag en halv million mennesker livet. Nesten like mange rømte landet.

Norge spilte en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen. Men borgerkrigen spilte en hovedrolle i det norske samfunnet fra 1936 til 1939. Den var lenge dominerende enkeltsak i avisene, og frontene i samfunnsdebatten var sylskarpe. Guttorm Hansen, som var aktiv i arbeiderungdomslaget i Namsos, opplevde borgerkrigen i Spania som sin ungdoms ”Vietnamkrig”.

Over hele Trøndelag ble det etablert lokale hjelpekomiteer for den spanske republikken. Klær, mat og penger ble samlet inn i en landsomfattende solidaritetskampanje, den første i sitt slag, og direkte foranledning til stiftelsen av Norsk Folkehjelp.

Mange trøndere engasjerte seg i krigen. Noen kjempet i de internasjonale brigadene på spansk jord, blant dem Johan Wesselvold og Einar Aunmo fra Røros, Fritjof Andersen, Odd Ressem, Einar Ydstie og Odd Olsen fra Trondheim, samt Erling Nordstrøm fra Steinkjer. De to sistnevnte mistet livet. AUFeren Odd Olsen falt i det avgjørende Ebro-slaget 1938, mens Nordstrøm døde i Francos fengsel. Forretningsmannen Sverre Gisvold jr. fra Trondheim kjempet på opprørernes side ved Guernica.

Statsminister Johan Nygaardsvold var ansvarlig for linjen i Spania-spørsmålet. Norge fulgte sine naboland og den britiske regjeringen i konsekvent ikke-innblanding, den såkalte non-intervensjonspolitikken, som særlig utenriksminister Koht var talsmann for. Man forsøkte å isolere borgerkrigen og fratok den spanske regjering muligheten til å skaffe våpen på normal måte. Samtidig ble våpen, ammunisjon og titusener av regulære italienske tropper sendt fra Mussolini. Hitler sendte tusener av velutstyrte soldater, blant annet Condorlegionen, som bombet Guernica og andre spanske byer fra lufta. Russiske våpen av varierende kvalitet ble solgt til regjeringen.

Arbeiderpartiregjeringen var under sterkt press. Etter hvert som opprørerne avanserte, og krigen ubønnhørlig nærmet seg sin avslutning, intensiverte norske redere og næringsliv kravet om handel og forståelse med Franco-Spania. Samtidig krevde en utålmodig partiorganisasjon og fagbevegelsen aktiv solidaritet med Spania, anført av redaktør Martin Tranmæl, som stadig utfordret den norske linjen. Det lille, aktive kommunistpartiet arbeidet målrettet med å rekruttere og sende norske frivillige til Spania, selv om det var ulovlig fra våren 1937. Mer enn to hundre nordmenn reiste.

Borgerkrigen førte til en kulturmobilisering langt utover Hemingways bøker, Nerudas dikt, Capas fotografier og Picassos ”Guernica”. Den norske kulturfronten besto av diktere som Nordahl Grieg, Ingeborg Refling Hagen og Arnulf Øverland. Også i Trøndelag engasjerte kunstnere seg. På et lite småbruk på Ørlandet vevet Hannah Ryggen uforsonlige kunstverk mot Franco. Få måneder etter borgerkrigens utbrudd vevet hun sitt første Spania-teppe, det monumentale ”Gru”, med et gråtende barn knelende på gulvet. Senere fulgte hun opp med teppet ”La hora se Aproxima/Spania 1938”, med Franco framstilt som en djevel.

Den norske hjelpekomiteen for Spania etablerte sammen med den svenske komiteen et fullt utstyrt sykehus i Spania, på størrelse med datidens Rikshospital. Femten norske leger og sykepleiere bemannet det norsk-svenske sykehuset i Alcoy i 1937. Den første legen som reiste var Gunnar Finsen, som var distriktslege på Singsås da borgerkrigen brøt ut. Han var militærlege på Hegra festning under kampene mot tyskerne.

De første årene under tysk styre ledet Spania-veteraner rundt Asbjørn ”Osvald” Sunde militær kamp og sabotasje mot okkupantene. Sunde var født i Vikna og hadde selv vært ambulansesjåfør og kommandosoldat i Spania.

Til manges skuffelse overlevde Franco-regimet verdenskrigen. Regimet ble kalt ”venstresidens trauma”, og Spania-saken ble en real utfordring for regjeringen Gerhardsen. I februar 1946 vedtok bystyret i Trondheim enstemmig ”det bestemte håp” at FN skulle fjerne Franco, og at Norge skulle ”øve påtrykk og bruke de midler som må antas å føre fram” for å innføre demokrati. Det førte ikke fram. Franco styrte sitt land med jernhånd til sin død i 1975. Dragkampen om forholdet til Spania varte i mange år. Gradvis ble forholdet normalisert.

Men Norge ble "Franco-Spanias fiende nummer 1", fordi man nektet Spania medlemskap i NATO. Einar Gerhardsen, som selv hadde besøkt Spania under borgerkrigen, hadde ingen sympati med Franco-regimet. Spania ble med i NATO først syv år etter at den aldrende diktatoren var borte.

Francos død innledet overgangen til spansk demokrati. Et sentralt element var ”El pacto de olvido”, glemselspakten, som innebar at fortiden skulle glemmes, og skyld ikke fordeles. I dag står glemselspakten for fall, og en betent, vanskelig politisk og historisk prosess preger landet. Etter at sosialistpartiet vant valget i 2004 er flere monumenter fra Franco-tiden tatt ned. I 2005 ble en rytterstatue av Franco fjernet fra regjeringskvartalet i Madrid, i nattens mulm og mørke. Inntil 2006 prydet en Franco-statue det nasjonale militærakademiet i Zaragoza. Tross delte meninger skal borgerkrigens tapere minnes, og massegraver åpnes over hele landet. Om lag femti nordmenn ligger i ukjent grav i Spania, deriblant to trøndere.

Statsminister, Zapatero, hvis bestefar ble henrettet av opprørerne fordi han var lojal offiser i regjeringshæren i 1936, fikk i 2007 vedtatt en lov om historisk minne, der Francos kupp og diktaturet for første gang ble offisielt fordømt. Men siste ord er ikke sagt. Den tragiske borgerkrigen er fortsatt et åpent sår i dagens Spania.

Artikkelen står på trykk i Adresseavisen - min lokalavis - idag. Derfor den trønderske tilnærmingen. Undertegnede har skrevet boka ”Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrig 1936-39” sammen med Rolf Sæther. Boka kommer på Gyldendal forlag til høsten, og er resultat av mange års arbeid. Mer om det senere. :-)

I alt tøvet om aprilsnarr som kommer til å prege mediene idag, er det altså lov til å reflektere over at det er nøyaktig 70 år siden borgerkrigen i Spania sluttet. Det finnes meg bekjent kun ett norsk tidsvitne som er i live i dag, som var i Spania under krigen - nemlig Haakon Lie, som jeg var så heldig å få intervjue om Spania-reisen for etpar år siden. Respect.

(Bildet er tatt ved Camposines, strategisk kommandopost for de republikanske styrkene under Ebro-offensiven. Oppover dalen ligger Corbera d`Ebre og Gandesa. De erobret den første og ble stanset ved den andre - med følge at hele slaget ble en katastrofe. Mer enn ti norske falt i kamp oppover bakkene her, og i fjellene i Sierra Pandols og Sierra Caballs oppe til venstre i bildet. Merk informasjonstavlen i forkant - det er ca. 100 ganger bedre enn måten man kommuniserer krigsminner på her i landet. Sukk.)