En må kjenne historien for å forstå nåtida og forme framtida.
En nasjon kjennetegnes ved den
kollektive, felles hukommelsen. Det er noe av de som binder oss sammen som
folk. Mai er måneden da dette blir særlig tydelig. I går var det 70 år siden tyske
militære styrker kapitulerte etter fem års okkupasjon. Vel en uke etter Frigjøringsdagen feirer
vi nasjonaldagen 17. mai. Da samles folk i by og
grend landet over for å feire vår nasjonale selvstendighet og Grunnloven fra
1814.
Det er først og fremst glede vi forbinder med denne dagen, med rungende hurrarop fra landsende til landsende. Men bak gleden ligger i høyeste grad også takknemlighet. I år er det særlig grunn til å se tilbake og minnes de som gikk foran.
70 år etter krigens slutt blir vi stadig påminnet innsatsen til et lite antall nasjonale ikoner og helter fra annen verdenskrig. Deres navn kjenner vi alle. Men vi vet samtidig at det var tusener av landsmenn - og kvinner - i by og i bygd som aldri får noe minnesmerke. Som aldri får noen vei oppkalt etter seg. Som aldri fikk - eller vil få - noen medalje. De navnløse heltene.
Partisaner i Finnmark. Sjøfolk i handelsflåten. Vanlige gutter og jenter som kjempet i det stille mot en overlegen fiende, på skolen og arbeidsplassen. Professorer og studenter, prester, idrettsungdom, kystkvinner og jurister, og ikke minst modige, venstreradikale folk som valgte å ta til våpen på et tidspunkt da mange ventet. Sabotasjegruppene som aktivt arbeidet mot okkupantene i krigens første år, og led store tap.
En markant representant for disse motstandsfolkene er Asbjørn Sunde (1909-1985). Han ledet den aktive ”Osvald-gruppa” under okkupasjonen. I motsetning til nordmenn flest hadde Sunde allerede kjempet aktivt mot fascisme og nazisme i tre-fire år da Hitlers soldater inntok Norge 9. april 1940. I romjula 1936 ledet han nemlig den første gruppa nordmenn som reiste til Spania som frivillige for å kjempe mot Franco og Hitler. Fra tidlig i 1937 kjempet han i De internasjonale brigader, blant annet som kommandosoldat. Etter tyskernes innmarsj utgjorde han og kamerater fra den spanske borgerkrigen kjernen i "Osvaldgruppa", oppkalt etter Sundes dekknavn (Osvald). Politisk sto Sunde og hans menn langt til venstre. Etter krigen forsvant innsatsen til de norske kommunistene i frostrøyken fra den kalde krigen. Det offisielle Norge og historieskriverne glemte dem. Heldigvis har en håndfull filmskapere og historikere de siste årene bidratt til å kaste lys over deres innsats.
Det er først og fremst glede vi forbinder med denne dagen, med rungende hurrarop fra landsende til landsende. Men bak gleden ligger i høyeste grad også takknemlighet. I år er det særlig grunn til å se tilbake og minnes de som gikk foran.
70 år etter krigens slutt blir vi stadig påminnet innsatsen til et lite antall nasjonale ikoner og helter fra annen verdenskrig. Deres navn kjenner vi alle. Men vi vet samtidig at det var tusener av landsmenn - og kvinner - i by og i bygd som aldri får noe minnesmerke. Som aldri får noen vei oppkalt etter seg. Som aldri fikk - eller vil få - noen medalje. De navnløse heltene.
Partisaner i Finnmark. Sjøfolk i handelsflåten. Vanlige gutter og jenter som kjempet i det stille mot en overlegen fiende, på skolen og arbeidsplassen. Professorer og studenter, prester, idrettsungdom, kystkvinner og jurister, og ikke minst modige, venstreradikale folk som valgte å ta til våpen på et tidspunkt da mange ventet. Sabotasjegruppene som aktivt arbeidet mot okkupantene i krigens første år, og led store tap.
En markant representant for disse motstandsfolkene er Asbjørn Sunde (1909-1985). Han ledet den aktive ”Osvald-gruppa” under okkupasjonen. I motsetning til nordmenn flest hadde Sunde allerede kjempet aktivt mot fascisme og nazisme i tre-fire år da Hitlers soldater inntok Norge 9. april 1940. I romjula 1936 ledet han nemlig den første gruppa nordmenn som reiste til Spania som frivillige for å kjempe mot Franco og Hitler. Fra tidlig i 1937 kjempet han i De internasjonale brigader, blant annet som kommandosoldat. Etter tyskernes innmarsj utgjorde han og kamerater fra den spanske borgerkrigen kjernen i "Osvaldgruppa", oppkalt etter Sundes dekknavn (Osvald). Politisk sto Sunde og hans menn langt til venstre. Etter krigen forsvant innsatsen til de norske kommunistene i frostrøyken fra den kalde krigen. Det offisielle Norge og historieskriverne glemte dem. Heldigvis har en håndfull filmskapere og historikere de siste årene bidratt til å kaste lys over deres innsats.
For en uke siden, på
solidaritetsdagen 1.mai, ble et minnesmerke
for å hedre Sunde og "Osvald-gruppa" avduket på hjørnet av Østbanehallen i Oslo sentrum. Symbolikken
er nokså tradisjonell: en hammer knuser hakekorset. Selv må jeg innrømme at jeg
ikke klarer å bestemme meg for om skulpturen er veldig stygg eller ei. Det er
kommet skarp kritikk mot minnesmerket fra Aftenposten, Civita og deromkring. Med
tanke på at det er fire år siden et høyreekstremt terrorangrep rammet Oslo
sentrum og Utøya, bør det være plass i byrommet til et minnesmerke med et klart
antifascistisk budskap. Selv om det veier 19 tonn og noen synes det er stygt.
70 år er lang tid. Det blir stadig færre
tidsvitner som kan fortelle nye generasjoner om det som skjedde i de fem årene
da Norge var okkupert. For hvert år blir det viktigere å ta
vare på og hegne om det historiske minnet. Man må kjenne historien for å forstå
nåtida og forme framtida – og
unngå historiens feiltakelser. Derfor tåler Oslo sentrum minnesmerket
"Knus nazismen".
Kronikken sto på trykk i Klassekampen lørdag 9.mai 2015, på side 2, signert Jo Stein Moen, bystyremedlem i
Trondheim (Ap) josmoen@online.no
