Litt rødere?

Tydelighet, organisasjon og kampvilje er en oppskrift på suksess

I dag er det 100 år siden Martin Tranmæl og hans meningsfeller stiftet Trøndelagens Distriktsorganisation av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, nå kjent som AUF i Sør-Trøndelag.

Da historiker Terje Halvorsen i 2003 kalte sin monumentale bok om AUFs historie Partiets salt, reflekterte det organisasjonens historiske rolle, skjønt en til tider har vært "partiets sukker". Det er belegg for å si at AUF i Sør-Trøndelag siden etableringen 15.juni 1913, med Tranmæl og "Den nye retning", har hatt visse anarkistiske tendenser, og tidvis har vært "partiets chili". Man kan skimte noen lange linjer: Organisatorisk styrke og politisk kampvilje.

I boka om norsk Vietnambevegelse på 1960-tallet skriver James Godbolt at det "utviklet seg en opposisjon til AUFs ledelse og moderpartiet med geografisk tyngde i Oslo, Sør-Trøndelag og Telemark" - et resultat av "en tiltakende og brei utenrikspolitisk opposisjon". Under EF-kampen i 1972 var sør-trønderne "hard-linere" på nei-sida. Blant de som forlot Ap da kampen var over, var tidligere distriktslagsformann Arent M. Henriksen og AUF i Sør-Trøndelags daværende stortingsrepresentant, Arne Kielland. Under EU-saken 1990-1994 var fylkeslaget nok en gang i kampmodus, etter å ha bidratt aktivt til miljøradikalisering i AUF fra 1990. SV-topp Erik Solheim skriver i selvbiografien Nærmere at "uten Sosialdemokrater mot EU (SME) ville nei-sida aldri vunnet kampen (…) Kimen til SME ble lagt i AUF i Sør-Trøndelag". Det er hevet over tvil at Trond Giske og AUF-miljøet i Trondheim sto helt sentralt på nei-sida i AUF og Ap fram til seieren 28.november 1994. Siden har miljøsak, antikrigsengasjement, mer liberal asylpraksis og motstand mot høyredreining kjennetegnet den politiske kulturen.  

Onsdag denne uka var "siste kveld med gjengen" for Gunn Karin Gjul. Da Jens Stoltenberg takket henne for innsatsen, skrev en kollega på Facebook at "Den mest rakrygga, fantastiske dama jeg noensinne har jobbet med, takkes av etter 20 år på Stortinget. Vemod." Mange, særlig på venstresida i partiet – jo, den finnes – følte det nok slik da Gjul takket for seg. Hun ble i 1993 kjempet inn på valglista til Sør-Trøndelag Ap som AUFs kandidat, og har siden markert seg som en selvstendig tenkende lagspiller, som har evnet å kombinere radikale visjoner og realpolitikk. Gjul er blitt et symbol for en hel generasjon AUFere fra hjemtraktene.

I dag er Trondheim den eneste av landets større byer som er styrt av Ap, etter omfattende fornyelse anført av relativt unge AUF-veteraner. "Nye Trondheim Ap" har siden 2003, med Rita Ottervik som førstekandidat, vunnet tre valg på rad. Tore O. Sandvik ble historisk da han samme år ble partiets første fylkesordfører i Sør-Trøndelag, en posisjon han fremdeles er i. I 2007 fikk Ap 43,9% av stemmene i Trondheim, etter valgløfter om mer velferd foran skattelette, og åpning for økt eiendomsskatt. I seks bydeler fikk Ap mer enn annenhver stemme; 55% på Flatåsen, 54% på Kolstad. Posisjonen ble langt på vei holdt i 2011. 

Hva skyldes dette? Jeg tror svaret er sterk organisasjon og kanskje det ordfører Ottervik selv sa til denne avis 7. september 2007, to dager før valgseieren: "Av og til skiller vi oss nok ut fra andre sosialdemokrater i landet ved å være enda tydeligere på fellesskapsløsningene". "Litt rødere?", spurte journalisten. Da svarte Ottervik: "Litt rødere i kanten, noen ganger, ja". Gratulerer med dagen, AUF i Sør-Trøndelag!

Artikkelen sto på trykk på side 2 i Klassekampen lørdag 15.juni 2013, og ble lest opp i sin helhet på AUF i Sør-Trøndelags 100-årsdagsfeiring i Hommelvika om ettermiddagen samme dag.

En ung høvding

 

"Nå er nesten alle ord brukt opp", sa Kong Harald i sin tale ved den nasjonale minnemarkeringen i Oslo Spektrum, 21. august 2011. Det var riktige ord på rett sted til rett tid. Snart to år senere kan man trygt slå fast at det fremdeles finnes ord som setter ting i perspektiv, og bidrar til innsikt og forståelse. Fra tid til annen samles slike ord mellom to permer. Biografien om Håvard Vederhus, Et kvart liv, er en slik bok.

Av personlige og politiske grunner har jeg brukt mye tid på å lese tilgjengelig litteratur om Utøya siden 22.juli 2011. Langt på vei har jeg lest alt som er publisert her til lands - fra akademiske tekster, rapporter, overlevendes beretninger og den nye barneboka, til makkverk som pamfletten Den rødgrønne terrorøya. Hans Olav Lahlum, som (bl.a.) er kjent for ruvende biografier om høvdinger i arbeiderbevegelsen, har nå skrevet biografien til en ung høvding, Håvard Vederhus, AUF i Oslos leder, som mistet livet i terrorangrepet på Utøya.

Det er viktigere enn noen gang å minnes de som gikk bort. Hvem de var, hva de sto for. Lahlum har med dette gitt sitt bidrag. Bokomslaget setter tonen, med AUFer Tore Sinding Bekkedals ikoniske svarthvitt-fotografi av Håvard Vederhus på Youngstorget, med regjeringskvartalet i venstre billedkant. Kvalitet i alle ledd. Boka er kronologisk oppbygd, fra "Skiftende barneår" via "Et ungt talent på vei opp", til "Skjebnedagen" og "Den vanskelige veien videre".

Jeg skumleser ofte de første sidene av biografier, for liksom "å komme til kjernen". Denne boka er et unntak. Gjennom glimt og anekdoter blir vi kjent med Håvards ressurssterke foreldre, aktive barndom og relasjonen til broren og besteforeldrene. Lahlum kaster lys over hans forhold til kristendom og egen homoseksualitet, gryende politiske oppvåkning og gradvis økende ambisjoner. Alt på et åpenhjertig vis, uten at det virker utleverende.
Lahlum omtaler seire og nederlag ved sjakkbrettet, i Elevorganisasjonen og ikke minst i politikken, der maktkamp i AUF og Ap i Oslo beskrives på en usminket måte, og gir ny innsikt for de av oss som er interessert i den slags. Knapt noe sted har jeg sett tilsvarende presis beskrivelse av drivkrefter hos unge politikere. Bokas hovedperson blir betegnet som en "ambisiøs idealist", et godt uttrykk som kan brukes om flere.

Først etter dype magadrag gir man seg i kast med kapitlet om 22.juli. Forfatteren skriver nøkternt om de redselsfulle minuttene da det veksler mellom håp om redning og bunnløs fortvilelse. Alle som åpner boka vet at det ender på verst tenkelige måte. Avslutningsvis rettes en anklagende pekefinger mot politiet, som ikke var i stand til å hjelpe Håvard og de andre på Utøya, en kritikk særlig far Alf Vederhus har vært talsmann for. Mange vil si seg enig.
I mange ungdomsmiljøer, i idrett, musikk og politikk, er det noen som skiller seg ut. Unge "legender" som "alle" har hørt om, og mener noe om. Som er respektert og litt fryktet. Håvard Vederhus var en slik type. Han ble bare 21 år. Et kvart liv er blitt en hel bok om en engasjert ungdomspolitiker jeg setter pris på å ha blitt litt bedre kjent med. Usigelig trist at det skulle skje på denne måten.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampens bok-magasin lørdag 15.juni 2013